KOMMENTAR

Boligblokk i Rugveien på Manglerud og Stein-Gunnar Bondevik.
– Det viktigste politikerne nå bør gjøre er å holde fingrene av fatet, fokusere på renta og la markedet virke, mener Stein-Gunnar Bondevik.

– Er boligkrisa i Oslo et hylekor?

Førstegangskjøpere må bo trangere og er mer avhengige av foreldrehjelp. Spørsmålet er likevel: Er dette bare et hylekor, drevet av pengesterke aktører med god tilgang til de store mediehusene?

Publisert

KOMMENTAR

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

_______________________________________________________________________________________________

Det eneste det er nok av i boligmarkedet i Oslo, er krisebeskrivelser: «Det bygges for få boliger», «Prisstigningen overgår lønnsveksten» eller «Leieprisene til himmels».

Onsdag var hele DNs forside satt av til en ny klagesang fra en av landets ledende eiendomsutviklere, Anders Buchardt, som ga regjeringen skylden for at det bygges for lite og dermed bidrar til økte boligpriser. Hans budskap var at dagens unge må regne med å bikke 30 før de kan bo i sin egen bolig i Oslo.

Høyres Ola Svenneby tok pasningen fra Buchardt, som om han visste at den kom, og anla sin mørkeste mine da han analyserte seg frem til at de høye boligprisene kan få uante politiske konsekvenser – det kan lokke frem de mørkeste blå- og rødfargene som fins og splitte landet, ja rett og slett undergrave demokratiet og rettsstaten, mente han.

Buchardt og Svennebys felles budskap er at boligmarkedet ikke fungerer, her trengs politisk intervensjon, slik vi nå har blitt vant til når livet blir vanskelig.

Hold fingrene av fatet

Vel, bortsett fra at alle er enige om at vi må komme fordyrende reguleringer til livs, er det ganske mye som tyder på at feilen, i den grad det foreligger en feil, ligger helt andre steder. Det viktigste politikerne nå bør gjøre er å holde fingrene av fatet, fokusere på renta og la markedet virke.

For det første: Selv om prisene stiger raskt i Oslo, er det lite eller ingenting som tyder på at leiemarkedet eller boligprisene i Oslo er uhåndterlige for befolkningen. Hadde de vært det, hadde det syntes på søkertall i jobbmarkedet.

Hvis det ikke går an å bo i Oslo, går det heller ikke an å jobbe der. Men trenden er jo helt motsatt – nylig meldte Aftenposten om nesten 800 søkere til 74 stillinger hos McDonald's i Oslo. Oslo-politiet fikk, ifølge NRK, 904 søkere i én stillingsutlysning. Oslo-ungdom får ikke sommerjobb engang.

Kartverket hadde nylig ute en ledig jobb som junior-konsulent, og fikk 267 søkere. Nå holder Kartverket til helt ute på Hønefoss, og skulle i utgangspunktet ikke tiltrekke seg den type oppmerksomhet, hadde det ikke vært for at stillingen var plassert på Skøyen.

«Det å kunne supplere med Oslo-kompetanse og ha tilgang til den regionen på en annen måte er også viktig», mente Kartverket. Dette kan ikke forstås på annen måte enn at svært mange søkere så det som uproblematisk å kombinere et Oslo-liv med en juniorlønn i det offentlige.

Når ble det et problem?

For det andre: Når ble det et problem at unge under 30 ikke har råd til å kjøpe seg en bolig i Norges heteste boligmarked?

Når du er under 30 er du enten helt nyutdannet eller fortsatt i starten på din karriere som fagarbeider. Skal vi virkelig lage det til et problem av politiske dimensjoner at folk i denne aldersgruppa sliter med å eie sin egen bolig i Oslo?

Jeg var ferdig utdannet som lektor i 1995, det samme var min daværende kone. Vi fikk faste, sikre jobber med alminnelig god inntekt, men kunne ikke engang tenke på å kjøpe bolig i noen av de store byene. Det kostet for mye, vi hadde ikke de pengene.

Løsningen var å ta en jobb i en bygd på Vestlandet, bo billig og spare penger, for så å kunne kjøpe en egen bolig da vi var midt i 30-årene. Det var, så vidt jeg klarer å huske, ganske vanlig den gangen.

Jeg kan ikke se noe annet enn fordeler om vi lot markedet virke på akkurat denne måten. Bygder og småsteder får tilgang til kjærkommen kompetanse fra høyt utdannede, dynamiske unge byfolk.

De unge lærer seg å spare til ting og får helt nødvendig kunnskap om Norge og hvordan storbylivet ser ut fra utsiden, og foreldre i Oslo får en god grunn til å besøke Nesseby før de dør. Den samfunnsøkonomiske gevinsten tør jeg ikke tenke på, enn si regne på.

Foreldrebanken trår til

For det tredje: Det er jo ikke bare prisene som har steget for kjøperne, det har også verdiene for eierne. Hvis det er så viktig for Oslo-familier å samle alle sine i samme by, enn si samme bydel, så må jo foreldrene trå til og begynne å dele litt på sine oppsparte verdier, hvilket mye tyder på at de faktisk gjør.

Avisa Oslo meldte nylig om at foreldrehjelp i Oslo kommer i form av direkte pengestøtte, mens foreldre på bygda stiller som kausjonister. Markedet ordner opp, med andre ord.

Spar oss for klaginga

Og for det fjerde (man skal egentlig ikke ha mer enn tre, men la gå): Et enkelt søk på Finn gir 103 leiligheter i Oslo til under 4,5 millioner. De fleste av dem er på Furuset, Stovner, Romsås og Grorud. Er det så fælt å bo på Stovner at regjeringen må på banen for at folk skal slippe?

Et litt mer avansert søk viser at det fins 1400 eneboliger til under 4,5 millioner innenfor én times kjøreavstand til Oslo. Jeg fant et veldig ålreit hus i et boligfelt på Hemnes i Akershus, godt vedlikeholdt og nydelig plen. Dobbelgarasje.

Løp og kjøp, eller spar oss for klaginga.

Powered by Labrador CMS