Sajad (40) er en av 7000 iranere i Oslo: – Jeg er i en forferdelig situasjon. Jeg er redd for familien min

Sajad Rahmani (40) er en av rundt 7000 personer i Oslo med iransk bakgrunn.

– Jeg har ikke klart å sove på fire dager, og nå kommer jeg rett fra psykologen. Jeg fortalte han at jeg ikke har noen plass i meg til å være trist og komme over sjokket. Kroppen min er fremdeles i en fase av fornektelse og håpløshet.

Sajad flyttet til Norge som gjestestudent for 18 år siden. Han fullførte en master på universitetet om Henrik Ibsen. Siden ble han boende her, jobbet en stund som ingeniør, men er nå kunstner.

Ny reklamestrid på St. Hanshaugen: Meny kan ha hengt opp ulovlige reklameplakater

Sist han var i Iran var for 14 år siden. For å unngå å bli innkalt til militærtjeneste, har han latt være å reise tilbake.

– Det som skjer er forvirrende, og følelsene mine skriker i forskjellige retninger. For det som skjer er ikke svart-hvitt. Svart-hvitt er det derimot når uskyldige dør.

Bombene regnet under samtalen

Oslo-boeren har familie i tre forskjellige iranske byer. Alle tre har blitt bombet. – Jeg er i en forferdelig situasjon. Jeg er redd for familien. Jeg snakket med søsteren min på telefon første kveld, mens bombingen var i gang. Hun bor rett utenfor Teheran, og jeg visste ikke om det var siste gang jeg snakket med henne.

Han forteller at folk lever i fryktelig stor usikkerhet. Nettet er ustabilt, og det er masse strømbrudd. Folk lider av mangel på brød og matvarer.

Folk som vil flykte fra Teheran og andre storbyer kommer seg ikke ut fordi de ikke har drivstoff.

– Mamma er redd

– Familien min har masse flashbacks til åttitallet, da de opplevde åtte år i krig mot Irak. Mamma sier at vi har opplevd krig før, og at det har gjort oss sterke. Men jeg hører på stemmen hennes at hun er redd og har angst. Også søsteren min er veldig redd. Sajad ble selv født midt under Irak-krigen.

Så langt er rundt 400 iranere drept. Kanskje mer enn 90 prosent er sivile og uskyldige, akkurat som i Gaza. Tusenvis av bomber er sendt,

– Følelsesmessig er det vanskelig å håndtere nyhetene. Det er vanskelig å koble seg av, og jeg blir veldig redd. Det er sjokkerende.

Oslo-iraneren forteller at onkelen ved starten av krigen lå på sykehuset i hjembyen Kermanshah, siden han har kreft. Ganske raskt ble han og de andre pasientene sendt hjem, da flere bomber sprengte rundt sykehuset.

– Alle iranere i Oslo er redde. Jeg har snakket med fire venner og venninner i Oslo. De føler det samme som meg, at enhver samtale med familien hjemme er tung. Vi frykter det er siste gang vi snakker med dem.

Massivt med propaganda

Sajad forteller at iranere flest ønsker fred og frihet. Men at det har ikke vært så mye av det siden revolusjonen i 1979.

– Jeg føler meg kvalm når uskyldige blir drept i Iran og Israel. Samtidig er det massivt med propaganda. Og vanskelig å skille mellom sant og usant.

Folk på Ellingsrud feiret skeiv kjærlighet. – Jeg latet som om jeg var som de andre guttene, men jeg løy

– Det er rett og slett idiotisk at ting ikke kan bli diskutert og avgjort mellom lederne av nasjonene. Vi føler ikke de representerer folkets ønsker.

Mange er lei av at myndighetene i Iran ikke har klart å skape et trygt land. Folk er ikke forberedt på krigen. De har ikke tilfluktsrom å hjemme seg i, og ingen sirener varsler om forestående angrep.

– Mange er sinte

– Mange er sinte og føler seg fanget mellom asken og ilden. Folk er ikke enige om hva som er en god løsning på situasjonen. Samtidig er det en følelse av nasjonal dugnad.

Han forteller at han har familievenner som bor i sone tre av Teheran, som Israel har truet med å bombe. Vennene har reist hjemmefra og får nå bo hos broren til Sajad.

– Situasjonen er forvirrende. Folk piskes opp til en følelse av patriotisme, men mange er også glade og håper på regimeskifte, siden de har lidd under dagens styre. Mange stiller spørsmål om verdien av å drive med atomkraft når det får så store konsekvenser. Er det verdt å bruke ressursene på den måten?

Samtidig fins det få gode eksempler på at eksterne angrep skaper et nytt og bedre regime.

– Iranere har ikke klart å organisere seg bak en felles parole. Men de fleste ønsker fred og er mot en fremmed intervensjon eller en tvungen løsning utenfra.

Sajad forteller at folk prøver å holde på det gode humøret og carpe diem-holdningen iranere generelt har.

Surrealistisk følelse

Han forteller om den rare følelsen av å bo i fredelige Oslo.

– Her i Oslo fortsetter livet som vanlig. Det er surrealistisk og gir en følelse av disassosiering. Man føler seg helt fjern fra det som foregår i Iran, men også av det som skjer i Oslo.

– Det gjør vondt på en måte som er vondt å sette fingeren på. Jeg får vondt av at familien er i fare, men at jeg ikke kan gjøre noe. Jeg har vondt i magen og har hodepine. Jeg har vanskelig for å sove og det føles umulig å være produktiv.

Jeg bruker tiden på å oppdatere meg, og jeg oppdaterer familien min hjemme.

Håper myndighetene vil ta imot iranere

Oslo-boeren forteller at han har venner og venninner som viser medfølelse og spør om de kan hjelpe.

– Vennene mine er skuffet, lei seg og sinte. Men også snille og medfølende. De sender budskap med kjærlighet. Flere har også sagt de vil reise til Iran når det blir fred.

Kafé vil ikke servere på arrangementer i regi av Øyafestivalen: - Brudd på folkeretten

– Min bønn er for fred og frihet i Iran og hele Midtøsten. Jeg håper på en rask avslutning av militæraksjonen. Jeg ønsker ikke uendelige runder med forhandlinger, men en konkluderende runde som avslutter konflikten.

Han sier han ikke har noen store meninger om hva norske myndigheter bør gjøre i forhold til krigen, men ved nærmere ettertanke har han noen meninger likevel. – Jeg ønsker de viser medfølelse og gjør det mulig for folk å komme sammen på et trygt sted, slik de har gjort for ukrainerne.

– Jeg håper jeg kan reise tilbake til Iran og at familien min kan besøke meg her i Oslo. Jeg håper også at ingen barn dør på grunn av de militære lederne. Og at det en dag kommer nye ledere, som henter kraften sin fra hjertet.