Sofie (23) fikk kreft som elleveåring: – Pappa så på meg og sa: «Du får ikke lov til å dø før meg»

Da hun var elleve år gammel oppdaget Sofie Jacobsen en kul på venstre side av rumpen med spredning til lysken. Det skulle vise seg å være en aggressiv kreftsvulst. 

I dag, tolv år senere, er hun kreftfri. Men kreften vil likevel alltid være med henne.

– Jeg opplever at det er et tema som er skummelt å snakke om. Når jeg sier til folk at jeg har hatt kreft får de en “oi-reaksjon”. Mange forbinder ordet med død og smerte. For meg endte det heldigvis bra, så jeg sitter igjen med positive opplevelser, forteller Sofie, som i dag bor i bydel Grünerløkka.

Helge (58) fra Bygdøy svevde mellom liv og død: – Jeg var helt hjelpeløs

– Den lengste bilturen jeg har vært med på

Det var som barn i Sverige at Sofie første gang opplevde kulen på kroppen sin. Men til tross for flere legebesøk ble det aldri konstatert noe alvorlig.

– Foreldrene mine brukte en eller to måneder på å mase til legen om at noe ikke stemte. Legene trodde blant annet at det var en byll som lastebilsjåfører pleier å få. Det er jo ikke vanlig at barn får kreftsvulst, sier hun.

Først da en biopsi ble tatt på et større sykehus, ble det klart at det var noe alvorlig. Behandlingen startet raskt i Gøteborg.

– Bilturen dit på fem timer føltes som den lengste jeg har vært med på. Jeg hadde fått pulserende, konstant smerte. Da cellegiften virket og smertene ga seg, var det en utrolig lettelse.

– Da begynte jeg å gråte

Da behandlingen startet, var legene flinke til å forklare prosessen på en enkel måte til Sofie, som da gikk i sjette klasse.

– De kalte cellegiften “gullmedisin”, og jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli kvalm og miste matlysten. Jeg forsto også at jeg kom til å miste håret, så jeg var forberedt på det. Jeg fikk tilbud om parykk, men brukte heller lue i stedet.

Selv tenkte ikke Sofie så mye på at det i verste fall kunne ende med døden. For henne var hun bare syk. Det var ikke før hennes far åpnet seg opp om frykten for å miste sitt barn, at alvoret sank inn.

Mette (53) holdt på å dø av blodforgiftning: – Helse står høyt på lista over mine prioriteringer i dette valget

– Pappa satt ved siden av meg på sykehussengen, og jeg så på han at han ville si noe. Han kom litt nærmere og sa med beveget stemme: “Sofie, du får ikke lov til å dø før meg”. Da begynte jeg å gråte. Jeg skjønte ikke hvorfor han sa det først, men så gikk det opp for meg. Jeg skjønte alvoret. 

– Et nytt syn på livet

Men behandlingen gikk som den skulle, og besto av cellegift, strålebehandling og operasjon for å være helt sikker på at svulsten var fjernet.

11. juni 2013 hadde Sofie den siste operasjonen som gjorde henne kreftfri. Deretter fulgte åtte år med legebesøk, røntgen og blodprøver, men etter fem år av dem ble hun konstatert kreftfri.

– Det var fint å få komme tilbake til skolen og venner, og å få bo hjemme igjen. Å ikke gå på medisiner, få tilbake hår, matlyst og energi.

Men selv om Sofie i dag er kreftfri, er det ikke uten ettervirkninger. Hun blir fortere sliten, har problemer med hevelse i det ene beinet og lever med stomi.

– Man er aldri ferdig med kreften. Men det går fint. Jeg føler jeg har fått et bedre verdisett av å ha opplevd dette. Jeg stresser ikke med ting og har fått et nytt syn på mennesker og livet, sier hun.

Trygghet på Grønland: Et samarbeid mellom eiendomsaktører, politi og kommune gir raske resultater

Engasjert formidler

Hun er i dag nestleder i det sentrale ungdomsstyret til NORILCO (Norsk forening for stomi, reservoar, mage- og tarmkreft). Som likeperson i foreningen snakker hun med andre unge med kreft eller stomi, og hun er medprogramleder i ungdomsstyret sin podcast, Tarmcast. 

I tillegg er hun engasjert som brukerrepresentant i Ungdomsrådet ved Oslo universitetssykehus, og en del av Fortellerkorpset til Ung Kreft.

Hun er også aktiv på TikTok hvor hun snakker om både kreft og stomi.

 – Det er givende å kunne bidra til å gjøre dette mindre tabu. Mange vet ikke hvordan de skal snakke om kreft, mage, tarm og det å ha en pose på magen. Det er jo en annerledeshet. 

Fra forskningspris til fotobok

– Man tenker at de som har kreft ikke har hår og at de ser annerledes ut. Det er ofte slik de blir fremstilt i media. Men de er jo helt vanlige mennesker, sier kreftforsker ved Radiumhospitalet, Sigrid Skånland.

Hun ønsker også å bryte med stereotypiene om hvordan kreftpasienter ser ut.

I 2023 fikk Skånland prisen «Årets forsker». Med vinnerbeløpet på 100 000 kroner kombinerte hun fagkunnskapen med interessen for fotografering.

Resultatet ble Mennesker med kreft, en fotobok med 50 portretter av mennesker som lever eller har levd med kreft.

– Ønsket er å vise at mennesker med kreft ser ut som andre mennesker, forteller hun. 

– Jeg har vært med på mange foreninger og foredrag om kreft, og man kan ikke se hvem i salen som er pasient, hvem som er pårørende eller hvem som er fra industrien. 

Sofie Jacobsen er også med i fotoboken, som Skånland brukte etter drøyt år på å sette sammen. Boken er bygget opp med ett bilde og ett sitat fra hver deltaker, i tillegg til navn, alder og krefttype.

– Jeg har tenkt at flest mulig skal kunne kjenne seg igjen i boka. Det er flere ulike krefttyper, forskjellige aldre, begge kjønn representert, og folk med ulik bakgrunn, sier hun.

Inntektene fra salget deles med Kreftforeningen. Prosessen med boken var både givende og krevende, sier forskeren.

– Det har vært krevende å høre så mange sterke historier. Men det er viktig å bli hørt, og at man får frem flere historier. Alle var veldig åpne om å fortelle personlige historier, sier hun.

– Jeg er sterkere

For Sofie Jacobsen går dagene i å jobbe som vekter på Storo storsenter, ved siden av engasjementet i sosiale medier og verv. Hun passer på å ta pauser når kroppen trenger det.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke er negative ting med kreften. Men ser du positivt på det, kan du gjøre noe godt ut av det. For meg har det gitt en våkenhet og et ønske om å gjøre mye bra for andre mennesker, sier hun.

– Man kommer ikke unna det man har opplevd, og det er helt greit for meg. Det har gjort meg til den jeg er, og jeg er sterkere på grunn av det. 

– Så hver gang det kartlegges en senskade hos meg, så møter jeg det godt. For hvis jeg har klart å overleve en dødelig sykdom, så skal jeg i hvert fall klare dette, avslutter Sofie Jacobsen.

Sofia (43) lever med voldsalarm og er høyreekstremistenes fiende nummer én: – Klart jeg er nervøs