Jørgen (25) er vokalist i singelaktuelle Gravel Peak: – Vi forventet ikke den responsen

Bli varslet om siste nytt i VårtOslo-appen: Last ned for iPhone her og Android her!

Oslo-bandet Gravel Peak er forankret i 70-tallsrocken, men henter også inspirasjon fra britpop, bossa nova og frijazz. Med et åpent og utforskende lydbilde skiller de seg ut som et band som nekter å la seg binde av én sjanger.

Bandet består av Maria Kverno, Matias Rusten, Jørgen Berrig, David Hvesser, Aksel Randen og Trond Kverno, og er nå aktuelle med sin aller første singel, April – en lavmælt, melodisk hyllest til bysommeren og utelivet.

Dionisia (28) er rå frontfigur i folkrock-bandet MÍO: – Jeg pleier vel å hytte med neven og skrike

VårtOslo har intervjuet vokalist Jørgen Berrig (25) i forbindelse med slippet. 

– Vi forsøker å ikke legge bånd på oss selv. Hvis noe låter kult, er det kult, sier Berrig.

– Hvilken hendelse og/eller person fikk deg til å engasjere deg i musikken?

– Musikkinteressen har alltid vært der, men engasjementet kom rundt tiårsalderen. Foreldrene mine introduserte meg tidlig for ulike typer musikk. Oppstarten i Kirkens Korskole Nøtterøy betydde enormt mye – jeg tilbrakte hele ungdomstiden min der. 

– Helene Bøksle og Odd Nordstoga ble viktige inspirasjonskilder, og Elverhøy og Luring er fortsatt album jeg aldri blir lei av.

– Hvordan vil du oppsummere din egen musikk?

– Gravel Peak er et klassisk band med et åpent, moderne uttrykk – forankret i 70-tallsrocken, men inspirert av alt fra britpop og bossa nova til frijazz. 

– Det viktigste for oss er å være tro mot oss selv, og samspillet i bandet er avgjørende for uttrykket. 

– Hvilket område i Oslo har du et tett forhold til, og hvorfor?

– Hvis jeg skal velge ett område, må det bli Majorstua. Jeg har bodd der flere ganger og til og med skrevet en låt om stedet. Da jeg først flyttet til Oslo, bodde jeg øverst i Kirkeveien, like ved Marienlyst. Etter seks år i byen synes jeg fortsatt området er inspirerende – gatene, barene, parkene. 

– Det er fint, altså!

– Hva lokket frem det største smilet hos deg i år?

– Jeg har smilt mye i år, men konserten med Thåström i Oslo Spektrum skilte seg ut. Jeg har aldri sett ham bedre! Det ble en nesten ekstatisk opplevelse – og sånt skjer jo ikke så ofte etter fylte 25. Jeg er ikke en stor tilhenger av stadionkonserter, de blir lett upersonlige, men dette var nærmest perfekt. Magisk.

– ... og hva klasket du deg selv i pannen av?

– Jeg blir ofte oppgitt over hvor dårlig folk oppfører seg, særlig på spillesteder. Du ville jo ikke pratet høylytt under en gudstjeneste eller kinovisning – så hvorfor gjøre det under en konsert? For mange – meg selv inkludert – oppleves konserter som noe religiøst; et sted for refleksjon og virkelighetsflukt. Da er det forstyrrende at enkelte ikke viser hensyn.

– Hvilken beslutning var den viktigste du har tatt i år?

– Jeg vet ikke om det kan kalles en konkret beslutning, men jeg har blitt mer fryktløs – både musikalsk og som menneske. Jeg tar flere sjanser, større risikoer, og er mindre redd for å feile. Det viktigste valget har vært å stole på at mine egne valg er riktige for meg. Hva andre måtte mene, betyr mindre nå. Det har tatt tid å komme hit, men jeg har vokst mye underveis. 

På ett år har Brostein gått fra kjelleren på Foss videregående skole til finale-scenen på Rockefeller: – Ikke det vi hadde sett for oss da vi startet bandet

– Jeg er rett og slett på et godt sted i livet.

– Hva har vært høydepunktet ditt i år så langt?

– Årets høydepunkt kom tidlig. Allerede 31. januar spilte Gravel Peak sin første konsert i 2025 – på Betong, Chateau Neuf. Det var bare vår andre opptreden noensinne, men ble en personlig triumf og en liten suksess. Full sal og fine tilbakemeldinger etterpå. Det gjør meg skikkelig stolt. 

– Mange av låtene hadde aldri vært fremført før, så vi forventet ikke den responsen. Nettopp derfor føltes det ekstra fint. Veldig bra for selvfølelsen – og skikkelig fruktbart for bandet. Vi fikk bare lyst til å fortsette.

– Hva liker du best med Oslo?

– Tilgjengeligheten. Nærheten til alt. Jeg er jo fra Tønsberg, og selv om hjembyen har sine fordeler, er kulturtilbudet langt mer variert og tilgjengelig i Oslo – og det gjelder ikke bare kultur. Derfor har jeg ingen planer om å flytte med det første. Jeg liker tanken på å kunne få en take away-kaffe innen fem minutters radius. Jeg har innfunnet meg med at jeg er en byfant – heller bygater enn skog og mark.

R&B-artist SAUL er redd for å bli slukt av alt som skjer i Oslo. Og dette er hans største happy moment i år

– ... og hva vil du gjerne endre hurtigst mulig i byen vår?

– Jeg synes byplanleggingen i Oslo er særlig problematisk. Jeg var engasjert i bevegelsen mot rivingen av Y-blokka, og fremførte egne låter under demonstrasjonene. Vanligvis bruker jeg ikke musikken min politisk, men her føltes det helt riktig. 

– Jeg er verken motstander av moderne arkitektur eller spesielt nostalgisk, men opplever ikke alle arkitektoniske valg som heldige for byen – for helheten. Både Munchmuseet, Nasjonalmuseet og det nye regjeringskvartalet føles litt vel… malplasserte.

– Hva er det kuleste utestedet i byen, og hvorfor?

– Jeg må nok si Herr Nilsen – en institusjon i seg selv. Byens hyggeligste bartendere, godt utvalg og en fin blanding av folk i alle aldre. Atmosfæren er utrolig behagelig, og det passer meg godt. Jeg styrer unna de mest hektiske feststedene og foretrekker musikk som ikke er Call Me Maybe. På Nilsen er det ofte live-musikk – jeg har sett alt fra Hedvig Mollestad Trio til Erik Lukashaugen der. Jeg er også ofte innom Røør og Crow Bar.

– Hva er den feteste scenen i byen, og hvorfor?

– Det finnes mange gode scener i Oslo, men det kommer ofte an på sjanger. Noen av mine sterkeste konsertopplevelser har vært på Rockefeller – litt opplagt kanskje, men stemningen der er noe helt eget. Stort, men fortsatt intimt. 

Miniøya er utsolgt: – Var riktig av kommunen å støtte, sier kulturbyråden

– Riksscenen er fantastisk for tradisjonsmusikk, og Oslo Konserthus burde brukes oftere – både av norske og internasjonale artister. For en lyd. For en sal.

– Hvilke låter er de tre mest spilte på spillelisten din?

– Jeg har nesten ingen spillelister og hører sjelden på enkeltlåter. Albumformatet har alltid fascinert meg, og som platesamler foretrekker jeg å lytte til skiver i sin helhet.

– I det siste har jeg hørt mye på MÍOs fabelaktige andrealbum Hva nå?, Brigitte Calls Me Babys retrofuturistiske debut The Future Is Our Way Out, og Sparks’ 28. studioalbum Mad!. Scott Walker, Captain Beefheart og Morrissey har også gått jevnt.

– Hva er din verste uvane?

– Jeg er nok kronisk bekymret, og ser ofte problemer der andre ser løsninger. Ikke min mest flatterende egenskap. Jeg er ikke negativ av natur, men nok litt for kritisk til forslag som ikke stemmer med det jeg selv hadde sett for meg. 

Musikken reddet Kristian (39) fra sin mørkeste periode. Nå stopper han folk på gata i Oslo og synger for dem

– Det handler nok om et visst kontrollbehov – kombinert med en dose nevrotisisme. Igjen, ikke særlig sjarmerende, men resten av bandet er udelt optimistiske og trenger en motvekt. Så den rollen tok jeg.

– Si en fun fact om deg selv.

– Mesteparten av tiden jeg har bodd i Oslo, har jeg hatt fast helgejobb i Tønsberg. Jeg pendler hjem annenhver uke for å jobbe bak disken på Apollon Bar & Vinyl – verdens beste arbeidsplass. Jeg trivdes fra første stund, og gjør det fortsatt. Ved siden av musikken er vinyl en stor lidenskap, og jeg har alltid drømt om å jobbe i platebutikk. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fortsatt får holde på – snart fire år inn.

– Hvilke Oslo-artister bør vi se opp for?

– Det skjer mye spennende i Oslos undergrunnsmiljø akkurat nå. Allerede nevnte MÍO er verdt å følge med på, selv om de ikke lenger er en godt bevart hemmelighet. Traumefødt leverer eksplosiv indierock med selvransakende tekster – vi var så heldige å varme opp for dem i mars, noe som var en ære. Edvardsen/Brix, Luna Mare og Dr. Flex er også sterke navn. 

– Og så håper jeg selvfølgelig at folk følger med på oss – og sjekker ut vår nye singel April.

Rimmslim: – Jeg er så ekstremt glad jeg valgte å dykke ned i det kreative musikalske dypet. Jeg vet jeg kommer til å lage musikk til jeg dør