Artisten lille Caesar sprengte budsjettet med altfor mye pyroshow på Rockefeller: – Det var verdt det!

Artisten Lille Caesar, også kjent som Adam Gryting, slapp fredag sin nyeste singel "Maria". 

Adam er fra Fjell i Drammen, men bor i dag på Frogner. Han har gitt ut sanger som “hva om jeg slutta å bry meg”, “brenner” og “hvem kan seile foruten vind”, og debutalbumet ble sluppet tidligere i vår. 

– Jeg fylte nettopp 20 år, men folk pleier å si at jeg er en gammel sjel i en ung kropp – i hvert fall når det kommer til musikken og det jeg liker å høre på. Ellers matcher alderen stort sett sinnstilstanden ganske greit, forteller Adam.

– Hvilken hendelse og/eller person fikk deg til å engasjere deg i musikken?

– Jeg er vokst opp i en veldig musikalsk familie, så jeg har vært veldig heldig der. Pappa har vært freelance-musiker så lenge jeg kan huske, og har sunget med noen av landets største artister. Broren min er en stødig rapper, mamma sang “hvem kan seile foruten vind” for meg da jeg var liten – og det har jo åpenbart satt spor. Søsteren min har drevet med dans, og det har nok preget meg som “showman”.

– Så familien er definitivt grunnmuren i det musikalske engasjementet mitt. Men jeg har også hatt mange flinke folk rundt meg med ulike perspektiver på musikk. Det er inspirerende å jobbe med mennesker som utfordrer deg kreativt – noen låter krever én type input, andre noe helt annet. Så det er en slags snøballeffekt av mange inntrykk og relasjoner, tror jeg. 

– Hvordan vil du oppsummere din egen musikk?

– Jeg vil oppsummere musikken min som et forsøk på å lage noe vakkert, fengende og litt uventet – midt i et kontrollert sammenbrudd. Det høres kanskje ryddig ut, men i bunn og grunn er det bare jeg som prøver å forstå livet – med vers, refreng og erfaringene jeg gjør meg underveis.

– Låtene mine havner ofte et sted mellom pop og noe mer filmatisk. Det er store melodier, små detaljer, og en nerdete glede over å få alt til å sitte akkurat som det skal. Jeg prøver å lage pop som både føles personlig og ærlig - og samtidig har plass til andre – med en slags desperat tro på at det ordner seg til slutt.

Plateaktuelle Resa Saffa Park (27): – Favorittbaren er Rouleur på St. Hanshaugen. På grunn av den gode vinen og at den ligger ett minutt unna min leilighet

– Men til syvende og sist er det opp til folk å tolke det som de vil. Jeg liker å si at musikken er for alle, for noen få, for mange – og mest av alt for meg selv.

– Hvilket område i Oslo har du et tett forhold til, og hvorfor?

– Det kommer helt an på dagsformen. Jeg er mest opptatt av godt selskap. Jeg trives like godt på Frogner som på Vålerenga eller Youngstorget. Det viktigste for meg er menneskene jeg er med. Gode relasjoner kan løfte hvilket som helst område – og det er noe jeg har lært å sette skikkelig pris på i Oslo, som etter hvert har blitt min andre hjemby.

– Hva lokket frem det største smilet hos deg i år? … og hva klasket du deg selv i pannen av?

– Det å slippe debutalbumet mitt – som en periode var det mest spilte norske albumet – og samtidig selge ut Rockefeller, det fikk meg til å smile ganske bredt.

– Panneklask? Jeg mister fortsatt ladere overalt. Og jeg klarte å reise fra en hel bag med merch på Gardermoen. Det er imponerende i seg selv. Jeg kan vel heller ikke unngå å nevne budsjettsprekken på Rockefeller, men det var verdt det!

– Hvilken beslutning var den viktigste du har tatt i år?

– Å slippe debutalbum og gjøre en utsolgt releasekonsert på Rockefeller med en helt enorm produksjon. Jeg mener at alder aldri skal være en stopper for å gjøre store ting hvis man er klar for det. Det handler mer om hvor mentalt forberedt man er – og jeg følte meg klar, selv om jeg ofte fikk høre at det ikke var tiden for det enda. 

– Hva har vært høydepunktet ditt i år så langt?

– Å høre om voksne damer som gråter til min og Tobias Steen sin versjon av «hvem kan seile foruten vind».

– Hva liker du best med Oslo?

– Jeg elsker mangfoldet – kulturer, mennesker, mat, språk, uttrykk. Hver gang jeg går ut døra, skjer det noe uventet. Det gjør byen til et perfekt sted for en kreativ sjel – inspirasjon finnes overalt.

– Og så er det få ting som slår en sommerdag i Oslo. Jeg elsker sommeren her. Men vinteren i Oslo? Den kan du få billig av meg.

– … og hva vil du gjerne endre hurtigst mulig i byen vår?

– Jeg skulle ønske det var litt mindre fokus på at alt skal være så "riktig" og perfekt hele tiden. Litt mindre fasade og litt mer rom for det rare, ærlige og ekte. Livet er ikke en Instagram-post! 

– Og hvis jeg kunne fått satt en stopper for den skamløse oppreisningen av nye bygg med arkitektur uten dybde og sjel, ville jeg gjort det umiddelbart.

– Hva er det kuleste utestedet i byen, og hvorfor?

– Det finnes mange kule steder i Oslo, men jeg ble nettopp 20, så jeg har nok fortsatt en liten reise foran meg der. Jeg tror ikke jeg kommer til å stormforelske meg i noen klubb med det første – jeg er mer typen for brune puber og hyggelige uteserveringer enn strobelys og lange køer.

– Men lenge leve «Herr Nilsen» som er utrolig viktig for livemusikken her i byen, spesielt jazz.

– Hva er den feteste scenen i byen, og hvorfor?

Den feteste scenen i Oslo? Den står i stua mi. Når jeg samler dreamteamet og vi jammer en hel kveld, da skjer det ting. Ikke alltid at resultatet er brukbart, men stemningen er magisk.

– Hvilke låter er de tre mest spilte på spillelisten din?

Edvard Grieg - Morgenstemning

Erik Bye - Vår beste dag

Brent Faiyaz - Target on my chest (når jeg føler meg varm)

– Hva er din verste uvane?

– Jeg har nok de vanlige uvanene – jeg forsover meg innimellom, mister ladere, går tom for strøm og kan plutselig zome helt ut midt i et viktig møte fordi jeg kommer på en melodilinje jeg må spille inn før den forsvinner.

– Men hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg den verste uvanen henger litt sammen med yrket. Det å være artist betyr at mye handler om deg selv – dine tanker, følelser, prosjekter. Og da kan det være lett å bli litt for opptatt av eget hode. 

Jørgen (25) er vokalist i singelaktuelle Gravel Peak: – Vi forventet ikke den responsen

– Det er ikke alltid så lett å “se” andre mennesker like godt som man burde. Jeg prøver å være bevisst på det, og minne meg selv på at jeg ikke bare er en som skal uttrykke noe – jeg skal også lytte, være til stede og faktisk være en god venn, sønn, bror og kollega. Jeg tror jeg begynner å bli bedre på det.

– Det er ikke nødvendigvis en uvane i klassisk forstand, men kanskje en slags bransjebetinget greie. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg ikke bare er et prosjekt i utvikling, men også et menneske i relasjon til andre.

– Og sannheten er jo at alt jeg får til, skjer også fordi flinke folk rundt meg jobber hardt for det. Jeg står foran, men vi er flere som løfter, og det må jeg ta meg selv i noen ganger – og heldigvis er det noen rundt meg som ikke lar meg slippe unna med det så lenge av gangen. 

– Si en fun fact om deg selv

– Jeg snakker ofte høyt til meg selv når jeg lager musikk – som om jeg har en slags kreativ romkamerat jeg diskuterer med. Han er uenig overraskende ofte.

– Hvilke Oslo-artister bør vi se opp for?

– Min fremtidige sønn (forhåpentligvis blir han heller fotballspiller).

Kafé vil ikke servere på arrangementer i regi av Øyafestivalen: - Brudd på folkeretten