Demenskoret på Kampen skulle legges ned. Nå jubler Tor Jonny. Ekspertene sier dette kan bedre hukommelsen

Rundt 10.000 mennesker lever med demens Oslo i dag. Nylig fikk en liten gruppe av dem beskjed om at koret de synger i har fått midler til å fortsette driften. 

Øyvind Håbrekke (KrF) er blant dem som har kjempet for å beholde tilbudet: 

– Det er lett å se verdien av disse korene.

– Ett år til! Ett år til!

Gledesropet runger taktfast, enstemt og rent på omsorgshjemmet på Kampen. Den livlige gjengen har nettopp fått beskjed om at Oslo kommune viderefører støtten til koret.

Siden 2024 har kommunen samarbeidet med Norges musikkhøgskole om å drive fem kor der sangerne lever med ulike stadier av demens. 

I utgangspunktet skulle prosjektet avsluttes i år, men KrF-bystyrerepresentant Håbrekke kunne nylig meddele at kommunen har funnet midler til å videreføre korprosjektet fram til sommeren 2027.

– Det er 10.000 mennesker med demens i Oslo nå, og tallet kommer til å dobles, forteller Håbrekke.

«Jeg vedder 100 kr på at dette fortauet ikke er i vater» var tagget på det skumle fortauet: – Jeg gliste godt, sier riksantikvaren

– Det er lett å se verdien

I praksis er enda flere berørt av sykdommen: For hver person med demens finnes det omtrent fire pårørende, ifølge Nasjonalforeningen for demens.

– Vi ser fra forskning at det å synge i kor trolig bedrer helsen og hukommelsen, det gir økt livskvalitet for både den syke og de pårørende og ikke minst endrer det måten vi ser på mennesker med demens på. I koret er de mennesker som bidrar, de er ikke bare tilskuere. De er mennesker som deg og meg. Det er likeverd, sier politikeren.

– Det er lett å se verdien av disse korene, slår Håbrekke fast.

Alle får sin sang

Høre den kan man også: I øvingsrommet summer det allerede. Øvingsheftene blir delt ut. Rullatorer står i en liten klynge og venter på eierne. Det hilses på kjente, og gjensynsgleden er tydelig, for det er bare korøvelse en gang i uken.

«Hvordan går det med Dem?», nesten roper en høyreist mann i blårutet skjorte begeistret til korvennen som er – noe sakte – på vei inn døren. 

«Jo, det går så vidt», humrer kompisen til svar. 

Koret ler, og nå drar dirigenten i gang oppvarmingen; «Syng og vær glad».

Denne sitter, koret trenger ikke teksten. Og så ruller det videre med «Kalinka», «Enkevalsen», «Slavekoret», «Hey Jude» og «Love me Tender». Repertoaret er bredt og variert.

Dirigent Karoline Gjertsen er sangpedagog og musikkterapeut. Hun forteller at koristene får komme med ønsker om låtvalg, men at hun også forsøker å tilpasse repertoaret så alle skal oppleve at de får synge noe som betyr noe for dem. Og det er ikke bare sanger fra barndommen, men pop, rock og klassisk.

– Det hender jeg synger en strofe eller to, kanskje i kaffepausen, da ser jeg fort om det treffer.

– Handler om å tørre

På spørsmål om dette koret kanskje egentlig er halvproft – det låter så rent – smiler hun litt.

– Det handler mest om å tørre å gi på. De bruker den musikaliteten som alle har. Det handler om å lære å lytte, å tørre å slippe stemmen løs. Vi har øvd intenst siden januar og vi blir stadig bedre, men det er ikke formålet, forklarer hun.

Snart skal de fem demenskorene ha en felleskonsert i Oslo konserthus sammen med en strykekvartett og en pianist fra Oslo-Filharmonien. Koristen tenker selv mest på familien.

– Det er fint at vi synger så mange kjente sanger. Da kan barnebarna mine komme og høre på konserten og kjenne dem igjen, sier Gørill. 

Selv har hun ikke sunget i kor siden hun var liten jente, men gjennom demenskoret har hun funnet tilbake til gleden ved å lage musikk sammen med andre.

For det er det som er formålet med dette koret: Å være sammen med andre mennesker og å skape musikk sammen.

– Lat som ingenting

– Jeg tror du bommet litt i første linje!

Tor Jonny spiller gitar, både med tolv strenger og med seks strenger, og har drevet med musikk hele livet. Han klarer ikke helt å dy seg når dirigenten bommer på noen ord i teksten.

Dirigenten ler.

– Du vet hva trikset er når vi har konsert og vi bommer? Det er å late som ingenting!

Tor Jonny ler. Selv er han ikke så veldig urolig for konserten, for han er vant til å spille foran andre. Han har ofte med seg gitaren sin på omsorgssenteret, forteller han, og spiller og står for allsang.

Vil ha økonomiregister for Oslo-politikere: – Vi bør finne på noe som gjør at vi kan melde inn styreverv, aksjer og gaver

– Jeg var så sjenert før. Syntes det var vanskelig å komme i kontakt med folk. Men så begynte jeg å ta med gitaren. Da gikk det over, forteller han i kaffepausen.

Jubelen stiger enda mer

Navnebroren Johnny Cash og June Carter er blant forbildene. Han er stor fan av Herborg Kråkevik, og «Hver gang vi møtes» er yndlingsprogrammet på TV. 

Praten flyter lett om musikk, men når Tor Jonny spør hvilken mannlig artist det var som covret låta til Hagle, «Felleskjøpet-dress», står det bom stille for journalisten. 

Navnet er borte vekke, husker ikke i det hele tatt. Selv om hun vitterlig så akkurat den episoden for ikke så lenge siden.

Rundt bordet klirrer det i kaffekopper og kakefat. De framstår som en vennegjeng like mye som et kor. Og når de får beskjed om at koret skal fortsette et helt år til, blir det jubel. Og når de får vite at det blir med samme dirigent, stiger jubelen enda mer. 

For dirigenten har en nøkkelrolle. Forskere Kristi Stedje og Karette Stensæth ved Norges musikkhøgskole understreker at koret, dirigenten og øvelsene følger et faglig opplegg.

– Det er ikke bare å sette seg ned og synge sanger. Full så enkelt er det ikke. Dirigenten er utdannet musikkterapeut og sangpedagog. Hun bruker mange teknikker og metoder fra fagene sine gjennom hele korøvelsen, sier Stensæth.

To typer demenskor

Hvert av de fem demenskorene som er med i prosjektet har to korledere; en dirigent og en pianist. Én av dem skal være utdannet musikkterapeut, forteller forskerne.

– I dette koret jobber dirigenten ikke bare med hele koret, men med hvert enkelt medlem og stiller seg inn på dem, får fram det hver enkelt er god på. Hver øvelse må tilpasses den enkelte, forklarer Stænseth.

Forskerne undersøker to ulike varianter av demenskor: En der alle medlemmene har demens, og en der også pårørende deltar.

– Letter det de pårørendes situasjon å delta i koret, eller legger det til? Letter det at den syke er med i kor, eller blir det mer å gjøre for de pårørende, slike ting vil vi finne ut av, forteller Stedje.

Motvirker angst

Hun forklarer at ensomhet og sosial isolasjon er blant de største belastningene for mange mennesker med demens.

– Vi vet fra studier at det å lage musikk sammen med andre er en av de beste måtene for mennesker å være sammen på, uavhengig av nivå og deltakelse. Noen deltar mer i det stille, mens andre deltar i sangen med hele kroppen, de er like fullt en del av dette fellesskapet, forklarer Stensæth.

Det finnes allerede studier som viser at korsang kan virke positivt på angst og depresjon hos deltakere med demens.

– Mange med demens kan jo slite med språk. For eksempel kan det være slik for en som stammer at det er lettere å synge enn å snakke. Når vi ser på det nevrologiske, ser vi at når du bruker musikk aktivt, bruker du mange deler av hjernen, forklarer Stensæth.

Hun forteller at gjenkjenningseffekten som kjent musikk kan gi, gjør det lettere å gjenkalle minner. Og korsangen kan også ha en direkte effekt på demensen.

– Når det gjelder det kognitive, og hukommelsen, så har vi indikasjoner på at man i noen grad kan forebygge eller bremse en utvikling av demens gjennom å være fysisk og mentalt aktiv, blant annet gjennom musikk.

– Det burde du husket

Og slike oppdagelser kan bli stadig viktigere i tiden som kommer. Befolkningen blir eldre, og vi vil få mange flere demenspasienter. Vi kan ikke lene oss på utelukkende medikamentell behandling, mener forskerne.

– Det blir flere med høy alder og demens. Og helsevesenet vårt ikke er rigget til å kunne ta seg av så mange som kommer. Så vi er nødt til å vite mer om hva som har effekt av de ikke-medikamentelle behandlingene slik at det kan brukes i større skala, sier Stedje.

På vei ut huker Tor Jonny tak i journalisten. Han smiler lurt.

– Du, det var Odd Nordstoga. Han som sang den låta. Det burde du husket, vet du!

På innsiden av «narkoblokka»: – Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her? Ja, det gjør du!