Aktivitetshuset Prindsen i Storgata.
Krf frykter hjelpetiltakene for rusmisbrukere og andre jages bort fra Storgata 36 Foto: Google Maps

— Misfornøyelsesbaren harselerer med en utsatt gruppe mennesker på Aktivitetshuset Prindsen

Olav R. Thelle
Olav R. Thelle er virksomhetsleder på Aktivitetshuset Prindsen.

Få meter unna «(H)andy Capp Bar» strever en funksjonshemmet beboer seg inn døra til omsorgsboligen sin.

Hun håper at ingen av gjestene som morer seg i «Multippel sklerose-hagen» legger merke til henne.

Tenk dere en behandlingsinstitusjon for multifunksjonshemmede personer, et sted á la Emma Hjorth eller Berg Gård. Tenk dere at det inne på det fine institusjonsområdet står et ledig lokale som blir bestemt utleid for at kommunen skal kunne tjene litt ekstra på eksterne leieinntekter.

Den nye leietakeren har bestemt seg for å skape en bar – et kunstkonsept – og velger å ta i bruk den historiske og sosiale konteksten i sitt nye pubkonsept. Baren skal hete «(H)andy Capp Bar». Man velger deretter å kalle de ulike avdelingene i baren for «Cerebral parese-rommet», «Downs-rommet», «Ryggmargsbrokks-rommet» og «Vannhode-hullet».

— Ville kommunepolitikere ha godkjent slik harselering?

Uteserveringen skal skje rett ved siden av hovedinngangen til de multifunksjonshemmede menneskene som bor på institusjonen. «På (H)andi Capp skal folk komme og drikke seg så fulle at de helt mister kontroll over armer og bein!», forteller eieren og synes konseptet er riktig så morsomt.

Få meter unna strever en beboer seg inn døra til boligen sin og håper at ingen av gjestene som morer seg i «Multippel sklerose-hagen» legger merke til henne.

Ville kommunepolitikere ha godkjent slik harselering med en utsatt gruppe mennesker i 2017? Ville prosjektet fått støtte fra Kulturrådet? Tydeligvis.

Fredag 9. juni åpnet Christopher Nielsen Misfornøyelsesbaren i Storgata 36 i Oslo. Stedet skal være «en totalopplevelse med fyll som kunstnerisk imperativ», siteres Nielsen i Aftenposten. Eller som han sier i Dagbladet: — Vi skal gjøre det så utrivelig at man må drikke for å holde ut.

Presenteres som et utested med «historisk sus».

I lokalene finner man «Angst-rommet», «Schizofreni-rommet» og «Paranoiabaren». Gjestene kan henge sine jakker fra seg på knagger merket med OCD, PTSD og ADHD og andre «mer obskure psykiske lidelser.» Opp trappen, i Daarekisten, høres manisk latter, hyl og skrik fra høyttalere mens mekaniske menneskefigurer vrir seg til lyden av «musikk fra sinnets utkanter».

Et kult konsept? Verdig støtte fra Kulturrådet? Egnet for et lokale som eies av Oslo kommune og som forvaltes av Omsorgsbygg KF?

Misfornøyelsesbaren presenteres i Aftenposten 3. juni som et av flere «utesteder i Oslo med historisk sus». Asylet på Grønland nevnes som et av flere andre, ettersom bygget har fungert både som barneasyl og aldershjem i tidligere tider.

Forskjellen mellom Asylet og Misfornøyelsesbaren og konseptet som presenteres der, er at området Storgata 36 fortsatt fungerer både som omsorgsboliger, aktivitetshus og arbeidsplass for mennesker som tilhører nettopp gruppa rus og psykiatri.

— Har de ikke nok å slite med?

Hver dag benyttes det åpne dagsenteret i Vaskeribygget av mennesker som trenger meningsfull aktivitet og et alternativ til rus, ensomhet eller psykiske problemer.

Både marginaliserte voksne og ungdom tilbys skjermet og tilrettelagt arbeid ved ulike verksteder på området. Og uteserveringen som er planlagt etablert i bakgården ved Misfornøyelsesbaren ligger ti meter fra hovedinngangen til omsorgsboligene til 24 personer som har behov for et skjermet botilbud.

Beboerne der lider av angst, psykoser, tvangslidelser, paranoia og til dels rusproblemer. Til tider roper de eller hyler, snakker høyt med folk ingen andre ser eller smyger seg langs husveggen i frykt for uante farer.

Hva slags verdighet er tiltenkt denne utsatte gruppa? Har de ikke nok å slite med, om de ikke skal møtes av fremmede mennesker som koser seg med en øl i hagen deres? Som i følge Nielsen skal ha som mål, «å sitte igjen med misnøye, ubehag og promille»?

Misnøyen og ubehaget til lokalpolitikere og bevilgende myndigheter bør i hvert fall være verre enn en kraftig bakrus, når de forstår konsekvensene av sine vedtak.

Heldigvis er det ikke for sent å angre. Bot og bedring anno 2017 er ikke lenger tvangsarbeid, slik forholdene var på Prindsen-området i Storgata 36 i gamle dager. En ny vurdering og nytt vedtak er nok.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer