Festivalpublikummet på Øyafestivalen sittende foran hovedscenen i solsteiken i Tøyenparken. Bakerst kan man se det nye området for oppgradert publikumsopplevelse, Høyden.Foto: Privat
– Har Øya blitt til en lekeplass for middelklassen og deres barn?
– Risikerer Øya å bli en festival primært for de over 45 år, med høy kjøpekraft og lang ansiennitet?
Refel AbeidRefelAbeidUtelivsconsieur
Publisert
Annonse
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
1. Samtale med Henry Leeves og refleksjoner i ettertid
Forrige tirsdag fikk jeg muligheten til å holde i en samtale om fjorårets boikott av Øyafestivalen i Tøyenparken, med festivalens daglige leder, Henry Leeves, på Gehør i Bernt Ankers gate under Øya-tirsdag.
Øyafestivalens daglige leder, Henry Leeves, og spaltist Refel Abeid i samtale om fjorårets boikott av festivalen på Gehør under Øya-tirsdag.Foto: Bjørn Mathias Helstein
Boikottkampanjen har splittet deler av den pro-palestinske bevegelsen. Til tross for motstand, valgte jeg å stå fast ved å ha samtalen, selv om flere i vennekretsen min reagerte kraftig, spesielt fordi det var planlagt under Øyafestivalens sitt program. Jeg mottok flere skarpe kommentarer, blant annet:
«Det ser ut som du driver med PR og kulturvasking for dem.»
«Du kan ikke være pro-palestinsk, ha en samtale med Øyafestivalens sjef, og samtidig la det være uten en palestinsk stemme.»
«Hvorfor snakker du om at det er fjorårets boikott, når alle boikotter i år også?»
«Jeg er så lei av Øyafestivalen og deres snakk om bærekraft, etikk og inkludering. De støtter folkemord!»
«Jeg kan ikke tro at du, av alle, som har spilt på mange palestinske festivaler, gjør dette.»
«Er det ikke en rolleforvirring å både være DJ og ha samtale samme kveld?»
Jeg har lest, analysert og blitt sterkt berørt av alle kommentarene jeg har mottatt. Dette har fått meg til å stille spørsmål ved om det ville være etisk riktig av meg å i det hele tatt gjennomføre denne samtalen.
Mitt mål har vært å få svar på spørsmål om Øyafestivalens forhold til utenlandske investorer og refleksjoner rundt Palestina-aktivismen – og hvilket ansvar de som institusjon har for kulturbransjen.
Samtalen fant sted i forbindelse med Øyafestivalens klubbdag tirsdag i forkant av festivalen.Foto: Bjørn Mathias Helstein
Jeg ønsker å operere uavhengig, uten ytre påvirkning. I en tid hvor åpen og ærlig dialog nesten er fraværende, vil jeg bidra til å problematisere musikk-, festival- og utelivsbransjen uten å frykte konsekvensene av det arbeidet jeg gjør.
Nå som hele samtalen er offentliggjort, har jeg innsett hvor stor påvirkningskraft en enkel samtale kan ha i ettertid. Responsen har vært overveldende positiv – med støtte, men også noe kritikk, blant annet i kommentarfeltet og på «stories» fra bekjente. Den typen kritikk kan jeg leve med.
Ønsker du å se på hele samtalen, kan du klikke her.
Inngangsbilletten til Øyafestivalen gjør solid innhogg i lommeboka for de fleste.Foto: Refel Abeid
2. Inntrykk og observasjoner under Øya
Med 4399 kroner for ordinært ukespass og 3584 kroner for festivalpass for de under 23 år, som begge gir tilgang til fire dager i Tøyenparken, pluss klubbdagen tirsdagen i forkant, eller 1599 kroner for én dag, gjør billettprisene Øyafestivalen utilgjengelig for mange. Vi vet at kulturarbeidere i byen ikke har råd uten «pappabanken», på grunn av kutt i støtteordninger og økte levekostnader.
Blant de flerkulturelle og/eller unge under 35 år jeg selv snakket med på festivalen i Tøyenparken i år, hadde rundt 90 prosent fått billetten gjennom en venn som jobbet på festivalen, egen arbeidsplass eller ved selv å jobbe under festivalen. Flere av vennene mine hadde rett og slett ikke råd til å dra. Hva gjør det med tilgjengeligheten for unge kulturinteresserte mellom 20 og 35 år som ikke jobber i avis, byrå eller kulturbransjen?
Risikerer Øya å bli en festival primært for de over 45 år, med høy kjøpekraft og lang ansiennitet? Har Øya blitt transformert til en lekeplass for den øvre middelklasse og deres barn?
Nick Cave som torsdagens headliner ble i så måte også interessant. Ikke bare på grunn av hans tidligere uttalelser om Israel, men fordi konserten dro med seg en enorm kohort av aldrende, hvite menn som tok mye plass.
Det ble vanskelig å ikke se sammenhengen mellom kjøpekraft, program og hvem som faktisk hadde råd til å være der. Det oppgraderte publikumsområdet, Høyden, øverst på festivalområdet – nytt av året og tilgjengelig for en tilleggsbillett – forsterket denne følelsen.
Festivalgjengere på det nye, oppgraderte området Høyden, med god utsikt over både Øyafestivalen og byen generelt.Foto: Refel Abeid
Fysisk var området utrolig behagelig: gode sitteplasser, «siggeområder» og mulighet til å se kjentfolk uten avbrytelser. Sosialt opplevde jeg derimot en slags skolegårdsfølelse fra videregående. Folk som kjente hverandre fra jobb satt sammen og snakket om aksjer, arbeid og familieproblemer.
Det var også påfallende hvor ofte DNB ble nevnt. Jeg spurte derfor festivalsjefen hvorfor. Han forklarte at DNB, som største partner, har en omfattende avtale med Øya, og at rundt 40 selskaper var representert på Høyden. Billetter blir blant annet solgt gjennom sponsorater og bedrifter, som videre gir dem til partnere og gjester.
Ifølge festivalen, bidrar inntektene fra Høyden og sponsoratene samtidig til å holde prisene nede for studenter, unge under 18 år og lokale organisasjoner.
Øya gjør flere gode ting for nærmiljøet, blant annet gjennom støtte til Tøyen Orkester, Ildfluene, Sterling og Kompassmat. Det skal festivalen ha ros for.
Likevel satt jeg igjen med en følelse av at noe manglet. Etter hvert skjønte jeg hva: lokalmiljøet. Tøyen. Gamlebyen. De fargerike familiene. Ungdommene som bor noen hundre meter fra festivalområdet.
Øya har tidligere fått kritikk for å ekskludere nærmiljøet, og selv om festivalen i dag har flere gode tiltak, mener jeg at det ikke nødvendigvis er nok. Det hadde vært fint å se flere familier og ungdommer fra blokkene rundt få oppleve festivalen – ikke bare gjennom gratisarbeid eller støtteordninger, men som faktiske publikummere.
En nabobillett hadde sikkert fungert fint og trøstende for all trafikk og infrastruktur festivalen stopper i dagene før, under og etter festivalen.
Det er fint å støtte lokalmiljøet. Men det er enda finere å se ansiktene til de man prøver å støtte, faktisk lyse opp hele festivalområdet.
Med andre planer satt for de neste dagene, får jeg dessverre ikke utforsket Oslos nattliv nå. Men det betyr ikke at du ikke kan, kjære leser. Med det følger et par anbefalinger fra meg.
Dramaqueen arrangerer Hotellhenget for de spesielt søkende og sosiale. Eventet er et koselig after work-konsept som har sitt hjem på hotell Amerikalinjen ved Jernbanetorget i sentrum. Dette arrangementet er for mine skeive, mine lesbiske, mine ikke-binære.
På menyen står det god stemning, vakre omgivelser, nye og gamle venner, kalde bobler, pizza og selvfølgelig østers.
Jeg blir mektig imponert over Sukkerbiten som gir oss oslofolk en alternativ klubbscene gjennom sommeren. Denne gangen har de invitert Voie Studios med en haug av DJ-er innenfor tekno og house.
