DEBATT

– Bare spør hvem som helst av oss som ikke alltid har nådd helt opp. Spør hvordan det kjentes ut å svikte akkurat der… i desember, skriver VårtOslos Kjersti Opstad.
– Bare spør hvem som helst av oss som ikke alltid har nådd helt opp. Spør hvordan det kjentes ut å svikte akkurat der… i desember, skriver VårtOslos Kjersti Opstad.

– Man trenger mot for å møte skammen. Ikke alle oslofolk vil få feiret den julen de ønsker å feire

– Det krever sin mann, eller sin kvinne å våge å si nei. Å la kredittkortene ligge og tenke med hodet, ikke med hjertet… Når snillhet, tradisjon og tindrende barneøyne er det som står på spill. UNICEFs juleundersøkelse viser at 600.000 nordmenn i år gruer seg til jul. En av sju. Alt for mange av dem er dine naboer her i Oslo.

Publisert

Nå har vi vaska gulvet og vi har børi ved og vi har satt opp fugelbånd og vi har pynta tre… phfu!!! Det er nemlig ingen andre tider som medfører flere forventninger og krav til oss enn nettopp julen. Det er veldig mye det ikke blir jul... uten at vi... bare får ordnet først.

Gjennom hele adventstiden har vi løpt oss gjennom grøtfrokoster og luciafeiringer, julebord og julekonserter med både jobb, familie og venner… Eller enda verre - ikke gjort noe av dette.

Bare å ha sittet der og ikke blitt invitert med på alt desember-stresset.

Når tindrende barneøyne står på spill

I julen skal tusende tindrende barneøyne åpne minst like mange tindrende julegaver, som alle skal inneholde akkurat alt av det barna ønsker seg aller, aller mest til jul. Om ikke har du mislykkes helt som forelder, som bestemor eller som tante! Sånn er det bare. I alle fall kjennes det slik ut.

Bare spør hvem som helst av oss som ikke alltid har nådd helt opp. Spør hvordan det kjentes ut å svikte akkurat der… i desember… akkurat da det gjaldt som aller mest. 

Målebegeret for hvem du er som forelder og som menneske er å finne under, og rundt, juletreet. 

I lykkelige barneøyne som har blitt hørt av julenissen og derfor er snille nok til å ha familie som har god nok råd til å gi dem akkurat alt de ønsker seg. 

I alle fall er det slik det kjennes ut, det året man ikke greier å lykkes. 

Det krever sin mann eller kvinne å våge å si nei. Å la kredittkortene ligge og tenke med hodet, ikke med hjertet. Når snillhet, tradisjon og tindrende barneøyne er det som står på spill.

Må holde standarden

For det er ikke bare gavene som må holde standarden, det må maten også… Og drikkevarene. I julen er kun det aller, aller beste bra nok. Det beste… Og det tradisjonelle. Og Familien. 

Om du ikke er så heldig at du tilhører det aller ypperste av kjernefamilier og har lommeboken til å matche den, så har du i utgangspunktet allerede tapt. 

For julen er forventninger! Forventninger og tradisjoner. I julen må du mestre alt, være alt. 

Og selv om alle ser at det finnes flere stive smil enn tindrende barneøyne å skimte på de tusener oppstilte instagram-bildene som gladelig postes fra de grønne glitrende hjem, så har vi alle god nok kutyme til å la være å påpeke det.

 God Jul, svarer vi heller, som på autopilot. En gledelig julehelg til deg og til dine.

En av sju gruer seg

I år gruer 600.000 av oss seg til jul. En av sju! Hvor mange osloboere? For mange er det nettopp frykten for å ikke greie å møte stadig voksende forventninger som er utslagsgivende. Dyrtid! 

Galopperende renter og økende priser på alt det vi virkelig trenger gjør det umulig for mange å møte forventninger om det ekstravagante… 

For alt for mange av oss begynner det til og med å bli umulig å kunne stille opp med det lille ekstra. Eller bare å ha nok av det man absolutt virkelig trenger.

Og det er vondt å gå inn i jula uten å greie å oppfylle forventninger man føler at er der fra nære og kjære.

Fra tradisjoner man har lært og fra den man ønsker å være. Det er nesten like vondt som å ikke lenger ha noen forventninger å bryte, eller noen å feire høytiden med.

Jeg husker skammen

600.000, en av sju, gruer seg til jul. Selv gleder jeg meg. Virkelig, jeg gleder meg! Jeg sier ikke det for å gni det inn altså. Jeg sier det fordi jeg vet at det ikke er en selvfølge. 

Som tidligere aleneforsørger husker jeg godt hvordan det var å gråte over tanken på julegaver og budsjetter som bare ikke gikk opp. Jeg husker klumpen i magen. Skammen. Følelsen av å ha sviktet. Over å alltid være den som sviktet. Den som ikke fikk til alt. Ikke greide alt… alltid…

Og jeg husker at jeg en slik adventsettermiddag - på jakt etter julegaver skammen tilsa at jeg burde kjøpe og lommeboka tilsa at jeg virkelig ikke burde kjøpe, gikk inn og satte meg i den åpne domkirka vår et øyeblikk.  

Å sette seg på en kafe kostet bare enda mer penger. Som jeg ikke hadde til overs. Så jeg tok meg en pause i det første åpne, varme rommet jeg fant. 

Og mens jeg satt der og stirra i veggen og kjempet mot mine egne tunge tanker, så begynte et kor å øve der fremme. Vakre julesanger. En vakker konsert kom strømmende mot meg helt gratis.

Man trenger mot

I mine tanker kostet alle slike kulturopplevelser penger. Penger jeg ikke hadde. Og det var så utrolig godt å kunne få en slik vakker liten hverdagsopplevelse helt gratis. Litt påfyll av noe annet enn negativiteten jeg var i ferd med å grave meg ned i. 

Det øyeblikket ga meg mot til å gå ut og kjøpe de gavene jeg hadde råd til å kjøpe, ikke de jeg skulle ønske at jeg kunne ha gitt og følte at jeg måtte gi, selv om jeg ikke kunne. 

For man trenger mot om man står i en situasjon hvor man må innrømme ikke bare ovenfor seg selv, men også gjøre det synlig for andre at man ikke strekker til. Man trenger mot for å møte skammen. Mot for å være ærlig i en by av illusjoner.

Kjenner du noen som gruer seg til jul?

600.000 av oss gruer seg til jul. En av sju. Vet du hvem de er? Hvem du kjenner som gruer seg til jul? Om du visste det? Hva ville du da ha gjort for å gjøre denne tiden litt lettere for dem? Ville du gjort noe? 

Hadde det vært lettere å putte en gave i Frelsesarmeens julegryte, gi til en av byens mange julegaveinnsamlinger om du visste at det ville glede et barn du kjenner? En av sju…. Helt klart også noen du kjenner.

Ingenting tøffere enn å stille seg i matkø

Ingenting er vanskeligere enn å be om hjelp. Å innrømme ovenfor seg selv og for andre at akkurat nå så går ikke livet så greit. Nå trenger jeg hjelp. Nå strekker jeg ikke til.

Ingenting er tøffere enn å stille seg opp i matkøen på Fattighuset for aller første gang. Ingenting er vanskeligere enn å si at i år kan jeg ikke kjøpe gaver. Det er så utrolig vanskelig å være den som svikter, den som ikke når opp.

Så om du vil glede noen som gruer seg til jul, vis hensyn. Gi et bidrag til en av våre mange frivillige organisasjoner som hjelper mennesker nå i førjulstiden. Inviter en du vet er alene inn i ditt fellesskap. Vær anonym nisse og overrask en du vet sliter. 

Det er så mye du kan gjøre for å lette hverdagen til en av de mange som har en tøff tid. Så mye du kan gjøre for å hverdagen lettere for en annen.

Vanskelig å be om hjelp

Og husk hvor vanskelig det er å be om hjelp, å ta imot, å vise frem alt det man ikke vil at andre mennesker skal se. Så møt mennesker med verdighet, slik at de kan gå videre med et smil, ikke med en enda større følelse av skam. 

Om vi skal få færre til å grue seg til jul så må vi bekjempe skammen ved å ikke alltid strekke til. Og det, det er faktisk en dugnad vi alle har råd til å delta i. 

En dugnad om å være litt rausere, litt snillere og vise litt mer forståelse for hverandre. Ikke bare nå i juletida, men inn i det neste året også. 

Og kanskje trenger vi ikke alt det vi tror vi trenger for å skape en jul vi kan glede oss over heller. Kanskje kan vi få en bedre jul om vi senker forventningene, krever mindre og deler mer alle sammen av oss.

Powered by Labrador CMS