– Oslo kan ikke spare seg bort fra utenforskap

Ensomhet blant barn og unge er et av de største, men minst synlige samfunnsproblemene vi har i dag. Stadig flere barn føler seg utenfor – de mangler nære venner, trygge voksne og en følelse av å høre til. Det burde bekymre oss alle.

Jeg vet hvordan det føles. Jeg vokste opp med en konstant følelse av å være på utsiden – av å ikke passe inn. Jeg var usikker, og det jeg egentlig trengte, var gode rollemodeller og voksne som hadde tid til å se meg. Jeg trengte fellesskap der barn skal høre hjemme – i fritidsaktiviteter, på skolen, på trygge møteplasser. 

Men ressursene var for få, og de voksne som kunne gjort en forskjell, hadde ikke tid.

Direktør i bydel Grünerløkka advarer: Byrådets budsjettkutt kan føre til økt ungdomskriminalitet

Man søker andre steder

Når man ikke blir sett i de trygge fellesskapene, søker man andre steder etter å høre til. For meg førte det til stier som ikke bygget meg opp, men som i det minste fikk meg til å føle at jeg hørte til. 

Det er en farlig form for fellesskap – det gir varme et øyeblikk, men etterlater deg kaldere enn før.

Derfor kjenner jeg uro når jeg ser at Oslo-byrådet vil kutte nær en halv milliard kroner i bydelenes budsjetter. Det er i bydelene de viktigste fellesskapene skapes – gjennom fritidsklubber, ungdomstiltak og trygge møteplasser. 

Som å tisse på seg selv

Å kutte her, samtidig som man sier at man «satser på barn og unge», er som å tisse på seg selv for å holde varmen: Det gir en midlertidig følelse av lettelse, men gjør situasjonen langt verre på sikt.

St. Hanshaugens bydelsdirektør mener byrådets kutt kan ramme svært sårbar gruppe: – Økt risiko for flere barnevernssaker

Ja, kuttene gir en budsjettbesparelse her og nå, men de langsiktige konsekvensene vil koste oss mye mer – både økonomisk og samfunnsmessig. For når barn og unge mister tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å oppleve mestring, øker risikoen for utenforskap, psykiske vansker og kriminalitet. 

Og det koster – i penger, i mennesker og i livskvalitet.

Jeg vet hva som står på spill

Jeg sier ikke dette for å peke finger, men fordi jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvordan det føles å ikke bli sett – og hvor galt det kan gå når fellesskapet svikter.

Derfor må vi stille oss et ærlig spørsmål: Vil vi være et samfunn som lar barn finne tilhørighet på gata – eller et samfunn som sørger for at alle barn har et sted å høre til? 

For trygghet, tilhørighet og psykisk helse bygges ikke med budsjettkutt. Det bygges av mennesker, tid og fellesskap.

Debatt

– Makan til arroganse! På grensa til komisk, om ikke situasjonen hadde vært så alvorlig