Martin har jobbet med noen av verdens mest ikoniske filmer - nå lager han egen kunst på Carl Berner

Martin Grant, som begynte i filmbransjen i London på midten av 70-tallet, har laget spesialeffekter for noen av de mest ikoniske filmene fra det forrige århundre. 

– Jeg var jo første gang i Norge da vi filmet «Empire Strikes Back», den andre filmen i «Star Wars»-serien, forteller Grant med en sjarmerende engelsk aksent.

– Jeg begynte i filmbransjen på grunn av faren min, forteller han.

Spesialeffektmakeren forklarer at han begynte i det små. Sakte, men sikkert fikk han litt og litt mer erfaring og ansvar i filmene han jobbet med. 

Vasilij Kandinskij-maleri til 250 millioner kroner skal vises i Nasjonalmuseet

– Noe av det første jeg gjorde i bransjen var å lage modeller for den første «Alien»-filmen. Vi lagde små modeller av romskipene i filmen. Så, før den i det hele tatt hadde begynt filmingen, fikk jeg tilbud om «Star Wars». 

– Ante ikke det skulle bli så stort

– Den første filmen hadde kommet ut, og den var populær nok den, men at det skulle bli så populært som det er i dag, det kunne vi ikke i vår villeste fantasi forestille oss, forteller Martin. 

Deretter kom innspillingen av den neste Star Wars-filmen.

– Vi som filmet på Finse fikk parkas og bobledresser av produksjonen. Jeg, som jobba masse med eksplosjoner og sånt, skitna jo til den bobledressen skikkelig, så jeg bare la igjen den på Finse da vi var ferdige, forteller Martin. 

Hadde han visst hvor populære «Star Wars»-filmene skulle komme til å bli, hadde han kanskje tatt vare på mer.

– Sønnen min var sånn «kasta du den, pappa?», fordi den bobledressen visstnok er verdt kjempemasse penger nå, forteller Martin, som samtidig understreker at det ikke er pengene som betyr noe i denne sammenheng. 

En klasseløs filmbransje

Det var kanskje ikke mye som skulle tilsi at den oppkommende unge spesialeffekt-makeren fra London kom til å bosette seg i Oslo, men sånn ble det altså. 

– Jeg jobbet på «Den Hvite Viking», som var en skandinavisk produksjon, men med et special effects-team fra England, forteller Martin. 

Og det var under filmingen av denne filmen, på Island vel og merke, at Martin møtte sin norske kone. 

– Jeg ble helt forbløffet over hvor klasseløs norsk kultur er. I England så er det kjempestore klasseforskjeller, også i filmbransjen. Der blir man i veldig stor grad dømt ut ifra hva slags klassebakgrunn man har, sier Martin. 

Han forteller at de norske filmarbeiderne ikke brydde seg om slike ting som at han snakket arbeiderklasse-sosiolekt, men at det på det jevne var et forbausende inkluderende og vennligsinnet miljø. 

– På et engelsk filmsett så var det kanskje fem prosent der, som jeg kunne komme overens med og ville funnet på å ta en øl med etter jobb. På det norske var det 95 prosent jeg kom overens med og kunne omgås, forklarer Martin. 

Hemmeligstemplet Oslo-rapport offentliggjort: – Nærmeste vi kommer et «spionarkiv»

Fra London til Rodeløkka

Etter å ha giftet seg på Island flyttet Martin og kona inn i et nyinnkjøpt hus på Rodeløkka. Et hus de så vidt hadde råd til, med ei rente som hadde fått dagens renteøkninger til å blekne. 

Det gikk seg imidlertid til, etter noen sparsommelige år, og Martin forteller at han er utrolig takknemlig for å bo på Rodeløkka.

– Rodeløkka er utrolig trivelig. Det er liksom som en egen liten landsby der med den gamle trehusbebyggelsen.

Nærheten til naturen var også noe som var nytt for en som kom rett fra London, og noe den nybårne osloborgeren satte veldig pris på. 

– Lufta her var jo enormt mye bedre. Hele livet i England så hadde jeg astma, og måtte bruke astma-inhalator. Etter at jeg flytta til Norge trengte jeg ikke lenger inhalator, fordi lufta var så mye renere. 

Jobbet med OL

På plass i Norge med hus og kone var den neste utfordringen for Martin å etablere seg i norsk filmbransje. En bransje som var mildt sagt liten i forhold til den som eksisterte i London. 

– Nå begynner jo ting å komme litt på plass i norsk filmbransje, men på starten av 90-tallet, da var det så vidt at man kunne snakke om en filmbransje i det hele tatt. 

– I England så hadde jeg vært vant til å være en del av et special effects-team, men her i Norge så var jeg plutselig den eneste til å gjøre hele jobben. 

Og en som har jobbet på så ikoniske filmer i England, har selvsagt noen norske klassikere å skilte med også. Fra OL i Lillehammer, til «Sofies Verden», til «Jakten på Nyresteinen».

– Jakten på Nyresteinen er gjort nesten utelukkende med fysiske spesialeffekter. Det er vel ett klipp der som er gjort med digitale spesialeffekter, men ellers er det fysiske modeller. Jeg tror ikke den filmen hadde ville vært det samme om den hadde vært gjort digitalt, i alle fall ikke med datidens digitale effekter, mener Martin. 

En vennligere filmbransje

Det klasseløse norske arbeidsmarkedet gjorde også at Martin kunne prøve seg i roller han normalt sett ikke hadde fått muligheten til i hjemlandet. 

– Jeg har jo jobbet litt som art director blant annet, og det har i England tradisjonelt sett vært en av jobbene som arbeiderklassefolk ikke bare valser inn i. Regissør, produsent, art director eller fotograf er alle typiske middelklassejobber i England, forteller Martin som legger til at det nok er mindre rigid nå enn det pleide å være. 

Behovet for en egen stemme

På starten av 2000-tallet møtte imidlertid Martin Gant veggen. En slags midtlivskrise, kaller han det selv.

– Jeg kjente bare at jeg var utrolig trøtt av å skulle bruke energien min på å lage andres idéer hele tiden, jeg hadde det liksom ikke i meg lenger. Så ble jeg enig med terapeuten min om at jeg skulle sette av to kvelder i uka til egne prosjekter, forteller Martin. 

Og slik begynte han altså å produsere sin egen kunst. I dag er han pensjonert fra filmbransjen og bruker all den kreative energien på egen kunst. 

Luis (48) står i matkøen til Fattighuset, men sykler samtidig fulltid for Wolt og Foodora

Håndverket han lærte i filmbransjen kommer godt med når han skal lage kunst. 

– Man har laget så mange forskjellige ting til så mange forskjellige prosjekter, at det kom til et punkt hvor jeg skjønte at jeg kan jo lage hva som helst, forteller Martin. 

Med naturen som inspirasjonskilde

Kunsten, som Martin lager i verkstedet sitt på Carl Berners plass, er ofte symboltung.

– Jeg er veldig opptatt av naturen, så mye av det jeg lager handler om nettopp det, forteller Martin, som legger til at den første boka han leste om klimaforandringer og drivhuseffekten var på 70-tallet. 

I studioet har han blant annet et verk der han har oppstilt fuglekranier omgitt av en masse tobakkskort med fuglemotiver på. Tobakkskort, forklarer Martin, er små kort man kunne få med i røykpakkene før i tida. 

– Selv om man har sluttet med tobakkskort, så har vi fortsatt alle disse kortene som fortsatt eksisterer. Imidlertid så er en masse fuglearter utrydningstruet, så den faktiske naturen dør ut, men denne kunstige imitasjonen av den – som ikke lages lenger, består.