Debatten om
byutvikling på Grønland raser. Temaet er kjent: byutviklere vil utvikle og
forme noe nytt. Lokale ildsjeler vil bevare det som er.
Som byforsker har jeg
lang erfaring med å undersøke konfliktene slike prosesser kan føre med seg. Jeg
vil sette debatten mellom Oslo Urban Week og lokale ildsjeler på Grønland den
siste tiden i et større perspektiv og spør: Hva kjennetegner god byutvikling? Svaret
mener jeg er omsorg.
Husk, omsorgen står
i sentrum
Forsker og feminist
Joan Tronto gir et godt bilde på hva omsorg betyr. Hun sier at omsorgen som
tradisjonelt var tillagt menn handlet om beskyttelse og midler. Når menn
arbeidet og tok lønnsslippen med hjem, så ble det sett på som omsorg.
Men lønnsslippen er
ikke omsorg i seg selv, den må gjøres om til rene klær, mat på bordet og et
godt og trygt hjem. For å gjøre dette, så må man involvere seg i alle
relasjonene til de det skal sørges for.
På lik linje kan man
si at selv om bygninger gir husly, og byrom og veier skaper møteplasser og
muligheter for mobilitet, så tilbyr ikke disse elementene omsorg i seg selv.
Måten bygningen og veien tilpasser seg omgivelsene og konteksten de er satt inn
i, hvordan de er bygd, hvem de skaper hjem og rom til og hvem de ekskluderer
fra stedet – det er dette som avgjør hva slags omsorg bygninger, byrom og veier
kan gi.
God byutvikling
handler altså ikke om å kun tilby bygde strukturer, men om å pleie relasjonene
til dem som påvirkes av disse.
Nærmiljøet blir et
salgsprodukt
I min forskning har
jeg erfart at det er en risiko for at byutviklingsprosjekter blir oppfattet som
om de ikke bryr seg om å ta vare på og dyrke det som finnes på et sted, men
heller vil erstatte dette med noe som er nytt og bedre. Ta for eksempel de
mange «glossy» arkitekturrenderingene som brukes til å gi liv til
arkitektvisjoner for fremtiden.
Her presenteres ofte
fremtiden på sitt beste: under en blå middelhavshimmel, med en velplassert hipp
sykkel og smilende innbyggere som svinger med shoppingposene. Disse bildene er
ikke kun et kommunikasjonsverktøy, men også en reklame for salget og
investeringsmuligheten i denne fremtiden.
Kritikere peker på at
fremtiden her presenteres som et salgsprodukt til salgs for høystbydende. De
mener at fremtiden blir sett på som et terreng som er tomt og derfor åpent for
å bli tatt over av dem som har råd til det, uten hensyn til dem som allerede
har sitt hjem i dette terrenget.
Da er det kanskje
ikke så rart at mange ikke kjenner seg igjen i den fremtiden som blir
presentert, eller enda verre, at mange ikke føler at utviklingen har plass til
dem?
Utviklingen beskrives
som en gave
Vi ser, dessverre, utallige
eksempler på hvordan en utbyggerstyrt utvikling ikke har plass til alle og kan føre
til dårligere levekår for sårbare og marginaliserte grupper: bylivet blir strømlinjeformet
og kommersialisert, det som ikke passer inn i bildet av den perfekte byen blir gentrifisert
og fortrengt.
Byplanlegger
og teoretiker Peter Marcuse gjør en observasjon som jeg tenker er veldig
sigende, han sier: «if you want to deal with homelessness by
arranging it rather than ending it, you would be concerned with moving the
homeless from where they are not wanted – parks, subways, bus terminals, train
stations – to somewhere, anywhere, else».
Når jeg leser innlegg
i Grønlands-debatten fra Oslo Urban Week og eiendomsbransjen legger jeg merke
til en kjent måte å ordlegge seg på fra folk i maktposisjoner: «Utvikling»
betegnes som noe utelukkende bra, noe som rett og slett er uunngåelig om man
skal følge tritt med tiden og velferdssamfunnet.
Utvikling gagner
«alle», det er en «gave», det er noe som kan brukes for å «løfte» et område. I
disse formuleringene blir innbyggerne implisitt portrettert som en passiv og
sårbar gruppe som mottar hjelp fra de ressurssterke utbyggerne.
Denne portretteringen
gir liten plass til å forstå og ivareta de ressursene som allerede finnes på et
sted, og til å dyrke og bygge opp om innbyggernes eget aktørskap og
handlingskraft.
Det fins også tapere
Utvikling er ikke utelukkende bra for «alle». Det er sant som Rasmus
Reinvang sier: «Når byen utvikles får alle sjelden viljen sin». Problemet er
når utviklingen presenteres som et «vinn-vinn» narrativ der alle tilsynelatende
er vinnere, uten at det i praksis anerkjennes at der det er vinnere finnes det
alltid også tapere.
Forskning peker på hvordan særlig maktrelasjoner påvirker muligheten
innbygger, lokalsamfunn, institusjoner og sosiale systemer har til å håndtere,
navigere og styre utviklingen.
Samtidig indikerer denne forskningen at maktrelasjoner sjeldent er adressert
og generelt er dårlig forstått i utviklingsdiskurser. Responsen fra Oslo Urban
Week og eiendomsbransjen på Grønlands lokale engasjement er et godt eksempel på
dette.
Midt i «vinn-vinn» narrativene som ofte følger i kjølvannet av
byutviklingsprosjekter vies det liten oppmerksomhet til det faktum at
forskjellige folk har meget forskjellig tilgang til beslutningsprosesser,
kapital og ressurser, og det vises liten forståelse for at utviklingsprosesser
kan oppleves meget forskjellig for ulike sosiale grupper.
Noen har makt til å definere
Det er viktig å påpeke at disse skeive maktrelasjonene ikke kun handler
om formell makt i form av hvem som kan påvirke beslutninger og politiske
føringer, men også hvem som har makt til å definere hva «god» byutvikling er i
de offentlige diskursene som preger byutviklingsdebatten.
Her kan vi snakke om en form for «diskursiv autoritet» som gjerne er
knyttet til profesjoner og ekspertsystemer. Dette gir utslag i at profesjoner, som
byutviklere, utbyggere og andre fagfolk definerer spesielle problemer eller
tema som sine særlige anliggender, der de påberoper seg spesialisert kompetanse
og innsikt.
Mange argumenter for eller mot byutviklingstiltak (for eksempel høyhus)
henger gjerne sammen med følelser og personlige referanser som vanskelig lar
seg forene med faglige rasjonelle betraktninger.
Ved å insistere på å skille mellom fakta (objektive og rasjonelle
argumenter) og vurderinger (subjektive og andre «ikke-rasjonelle» argumenter) blir
det dermed lett for fagpersoner å ta eierskap over debatten og definere hva slags
utvikling byen har bruk for.
Byutvikling har mye å lære
Jeg mener byutvikling har mye å lære av teorier rundt feminisme og avkolonialisering.
Grunnleggende handler disse teoriene om å stille spørsmål knyttet til makt,
anerkjennelse og marginalisering, og hvordan ulike identitetsfaktorer som
kjønn, rase, etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonsevne spiller inn.
Hva som er den gode by bør ikke defineres på forhånd av eksperter, men
derimot utforskes i fellesskap, med plass til både fakta og følelser. Jeg
finner det derfor betimelig å spørre: Hva kan du og jeg, som utviklere,
planleggere og forskere, gjøre for å endre eksisterende makthierarkier og
ulikheter i byutvikling?
Hvilke historier blir fortalt om byutvikling, av hvem, og med hvilke
hovedpersoner? Hvem får lov til å være en del av historien rundt hva en by er
og skal være, på hvilke premisser og ikke minst: hva har dette å si for hva vi
tenker god byutvikling er og kan være?
PS: Denne teksten ble fremført under et folkemøte i regi av Oslo museum 22. mai: Grønland mot Goliat
