Bjarte (63) har i nesten 40 år tatt vare på Vikingskipshusets tusen år gamle objekter: – Jeg føler jo et visst eierskap til skipene

De ikoniske vikingskipene Oseberg og Gokstad har den siste måneden fått nytt hjem. Etter en forsiktig flytteprosess fra Vikingskipshuset på Bygdøy til det kommende Vikingtidsmuseet, bare 100 meter unna, står begge skipene nå trygt på plass. 

Midt i arbeidet står Bjarte Aarseth (63), mannen som i nær 40 år har hatt et årvåkent øye på Norges kanskje mest verdifulle kulturskatter.

Dekket til med hvit duk før nervepirrende prosess på Bygdøy

– Jeg måtte sjekke her om dagen, og det nærmer seg 40 år på museet. Det er helt utrolig, sier Aarseth.

Han begynte som lærling i treskjæring på Vikingskipshuset, og fikk tidlig ansvaret for å lage sikkerhetskopier av gjenstander som sto i fare for å gå tapt.

– Mye var i så dårlig forfatning at man ikke visste hvor mange år man ville ha dem. Det var min oppgave å skjære vikingtidsornamentikk for å lage kopier av de historiske tingene. 

Fra treskjæring til digitale kopier

Da Aarseth begynte, var alt håndverk. Men i 2013 gikk museet over til digital 3D-scanning, og han ble en av dem som ledet overgangen fra treskjæring til den nye teknologien.

– I starten brukte jeg 3D-scanning mest for å ta nøyaktige mål, men gjennom samarbeidet med konservatorer oppdaget jeg at teknologien også kan avsløre endringer over tid, som sprekker eller små deformasjoner i treverket, forteller han.

Regelmessig scanner Bjarte Aarseth vikingskipene for å se om det har vært noen fysiske forandringer siden sist scanning. Dette kan komme av temperaturer, fuktighet eller at støtten skipet står på har begynt å gi etter.

Overgangen til digitalt arbeid føltes naturlig for Aarseth, som alltid har sett objektene som tredimensjonale kunstverk.

– Du jobber jo teknisk sett i 3D hele tiden, så det er egentlig ikke så stor forskjell fra treverk til digitale modeller. Når jeg først engasjerer meg, jobber jeg hardt for å oppnå best mulig resultater. Arbeidet med uerstattelige kulturminner gir meg et sterkt engasjement og vilje til å yte det lille ekstra.

– Utrolig stolte

Gjennom tiårene på Vikingskipshuset har han opplevd tusenvis av besøkende fra hele verden. Fra skoleklasser og black metal-fans til internasjonale statsledere.

– Mange er så utrolig stolte over Osebergskipet, spesielt nordmenn. De tar ofte med seg venner eller familie fra utlandet til museet. Det skinner lang vei, sier Aarseth.

Han forteller om en kinesisk turist som særlig satte spor:

Jubel og applaus da Osebergskipet ankom siste havn på Bygdøy: – Jeg er sliten og lettet

– Jeg scannet Osebergskipet og hadde sperret av en del av området. Da kom en kinesisk turist klatrende over sperringen. Jeg sa: «Sorry, du kan ikke komme her.» Han svarte, på noe dårlig engelsk: «Jeg har møtt din statsminister Erna Solberg i dag, og det var "boring boring boring". Men å se dette er "exciting, exciting, exciting"!» 

– Dagen etter kom han igjen, denne gangen med en klappstol. Han satte seg i etasjen over, så på meg og gjentok: «Exciting, exciting, exciting!».

Måtte redde skipet fra sollyset

Gjennom 3D-scanningene har Aarseth og kollegaene kunnet følge selv de minste forandringene i skipene over tid.

– Når jeg ser at noe er i forandring på et objekt, så sier jeg ifra til konservatorene. Det er veldig vanskelig å se med det blotte øyet siden det skjer over lang tid, forklarer han.

Han husker spesielt dagen i 2014 de oppdaget at sollys skadet skipet.

– En dag oppdaget vi at solen som skinte gjennom vinduet skadet deler av Osebergskipet med UV-strålingen. Styrbord side hadde en annen glans enn babord side, ettersom babord side var på «skyggesiden». Da ble det lagt UV-beskyttelse på alle vinduene.

Også turisters iver har satt spor.

– Noen besøkende må ha strukket seg forbi sperringa for å ta på styreåren. Åren hadde dermed flyttet seg litt. Da ble det satt på plass et glass, forteller billedskjæreren. 

– Håper vi kan fortsette tradisjonen

Da pandemien stengte museet, fikk Aarseth anledning til å gjøre et omfattende arbeid.

– Under pandemien fikk jeg gjort en utrolig stor jobb med å scanne skipene innvendig. Oppmålingen har blitt brukt for å bygge en kopi av Gokstadskipet, som står i Tønsberg.

Men selv om treskjæringen har fått vike for teknologien, håper han tradisjonen lever videre.

– Det har vært en levende tradisjon og en praksis som er blitt utøvd og overført aktivt frem til 3D-scanningen tok over. Jeg har hatt to lærlinger der fokuset har vært på immateriell kunnskap som ligger til grunn for håndverket, ikke bare selve gjenstanden. Overlapp av billedskjærere har vært anerkjent som en del av et samfunns kulturelle arv, sier han.

Vil dele med alle

Aarseth har scannet hundrevis av gjenstander på museet, som kan dateres helt tilbake til 2013. Mange av dem er gjort klare for 3D-print, og Aarseth er tydelig på at disse er til og for folket. 

– Et viktig mål med arbeidet mitt har vært å formidle kunnskap på en ny og engasjerende måte. Gjennom 3D-scanning og 3D-printing får vi muligheten til å bringe kulturarven tettere på folk, bokstavelig talt. Ved å lage nøyaktige, håndfaste modeller av gjenstander kan vi gjøre det mulig for elever, studenter og publikum å studere detaljer de ellers aldri ville fått se eller ta på.

– Jeg ønsker at folk skal kunne laste ned modellene fritt, slik at de kan brukes i undervisning, forskning eller andre sammenhenger. Vi jobber tross alt for offentligheten, så hvorfor ikke gjøre kunnskapen og materialet tilgjengelig for alle?

– Men noen er vel redde for at disse historiske objektene skal masseproduseres dersom det kommer på avveie, sier Aarseth videre.

– Det må være høy standard

Det nye Vikingtidsmuseet, som med sin samling på rundt 5500 gjenstander fra vikingtiden, skal stå klar til å åpne dørene i 2027. 

Aarseth blir med videre på reisen, og vil fortsette arbeidet sitt med å passe på vikingskipene og de andre gjenstandene.

– Jeg føler jo et eierskap til disse skipene. Og det er det nok mange andre av de ansatte her som gjør. Vi legger stor vekt på at arbeidet leveres riktig. Det må være høy standard. Jeg har mange ganger følt at ting har hvilt på mine skuldre. Men jeg har aldri hatt noen uhell, sier han.

Fra beitemark til tysk kommandosentral og kulturhus: Se den rike historien til det velkjente sentrumsbygget