Søster Ane-Elisabet (55) har bodd i kloster på Majorstuen i over 30 år. Her bor også unge studenter

Som barn ble ikke søster Ane-Elisabet Røer (55) døpt. Som 18-åring tok hun valget selv, etter å ha blitt kjent med den katolske kirken gjennom en venninne. Tanken om å gå i kloster kom gradvis.

– Det var en dragning mot dette livet som kom, forteller hun.

Før hun gikk i kloster, studerte sr. Ane-Elisabet litteratur og historie og arbeidet et halvt år som frivillig hos Mor Teresa-søstrene i India.

I 1994 trådte hun inn hos dominikanersøstrene på Katarinahjemmet, et katolsk ordensfellesskap der bønn, studier og arbeid blant mennesker står sentralt. Her har hun bodd siden.

Hun fortsatte å studere og tok i 2004 hovedfag i filosofi ved Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet tre barnebøker om Freddy Edderkopp, som bor i et kloster.

I Gjørstads gate på Majorstuen bor hun sammen med sju andre søstre.

Undset ville ha søstrene til Norge

Sigrid Undset var blant dem som arbeidet for å få dominikanersøstrene til Norge. Sammen med tre andre var hun med på å etablere stiftelsen Det Dominikanske Hjem, som kjøpte eiendommen der klosteret skulle grunnlegges. De første søstrene kom fra Frankrike i mai 1928.

Hun ble en nær venn av søstrene og støttet hjemmet med gaver. Samme år bodde hun hos dem på vei til og fra Stockholm, der hun mottok Nobelprisen i litteratur.

På denne tiden var det sterke antikatolske holdninger i Norge. Undset, som selv hadde konvertert i 1924, var blant dem som tok til motmæle i den offentlige debatten.

Katarinahjemmet skulle gi unge katolske kvinner et hjem der de kunne praktisere troen sin, men også åpne dørene for andre. Slik ville søstrene bygge forståelse mellom kirken og samfunnet rundt. Samtidig var det behov for boliger til kvinner som kom til byen for å studere eller arbeide. 

– Det var ikke like lett å flytte hjemmefra uten å gifte seg. Det var behov for kvinnepensjonater, forteller sr. Ane-Elisabet.

De første beboerne flyttet inn i august 1928 og fikk kost og losji. De trengte ikke være katolikker for å få plass.

Nesten hundre år senere tar søstrene fortsatt imot unge kvinner som skal begynne et nytt liv i Oslo.

Nora fulgte etter moren

Nora Uri Malterud (26) flyttet fra Kirkenes til Oslo for å gå på dramalinjen på Hartvig Nissens skole. Først bodde hun et annet sted i hovedstaden, men følte seg ikke helt hjemme. Moren hadde selv bodd på Katarinahjemmet som ung tenåring, og i begynnelsen av 2018 flyttet Nora inn der.

– Det er en trygghetsfaktor at noen holder styr og passer på alt. Jeg føler meg ivaretatt, sier hun.

Snart ni år senere bor hun her fortsatt. I mellomtiden har hun fullført videregående, tatt et friår og en mastergrad i historie. Nå tar hun praktisk-pedagogisk utdanning for å bli lærer.

Hjemmet tar imot både studenter og elever på videregående. Når søstrene fordeler rom, vurderer de søkernes livssituasjon og muligheter til å finne annen bolig.

Nora betaler 7500 kroner i måneden, inkludert måltider, strøm og internett. På rommet har hun vask og balkong, mens bad og dusj deles med de andre.

– Jeg føler meg ikke alene

For Nora er det lett å finne noen å være sammen med. Hun har fått nære venner på hjemmet, og praten over middagen fortsetter gjerne med en film eller en samling på et av rommene.

Måltidene er en viktig del av fellesskapet. Telefonene skal egentlig legges bort så beboerne snakker med hverandre, selv om regelen ikke alltid følges, innrømmer hun.

Her skjedde det noe spesielt i Oslos eldste bygning

På hjemmet kan hun både være med venner og finne ro med en bok i biblioteket. Om kvelden kan hun høre prat og latter ute i gangen.

– Jeg føler meg ikke alene.

Man trenger ikke være katolikk

Nora vokste ikke opp i et troende hjem, men konverterte til katolisismen for rundt seks år siden. På Katarinahjemmet trenger beboerne likevel ikke å dele søstrenes tro.

– Du må respektere oss og hvordan vi lever, sier sr. Ane-Elisabet.

Beboerne velger selv om de vil delta i bønn eller oppsøke søstrene for en samtale. Reglene for å bo sammen er derimot felles. Mannlige gjester får ikke bli med opp i sovefløyen, og det er ikke lov å være beruset.

Det handler om at alle skal føle seg trygge og bekvemme i hjemmet de deler, forklarer sr. Ane-Elisabet. Beboerne skal kunne gå til fellesbadet i slåbrok uten å føle seg utilpass.

Fra fransk teater til «Ringenes herre»

De første søstrene hadde mye å lære av kvinnene som flyttet inn.

De kom fra Frankrike og måtte gjøre seg kjent med norsk språk og hverdagsliv. Beboerne hjalp dem med norsken, og lærte fransk av søstrene.

Etter hvert ble det satt opp teaterforestillinger på begge språk. Kvinnene i pensjonatet spilte rollene, mens søstrene instruerte. Nationaltheatret lånte ut kostymer og kulisser, og representanter fra ambassadene satt blant publikum.

Men fellesskapet har forandret seg med årene. Søstrene og beboerne møtes blant annet til høstfest. Filmkvelder har også samlet dem, selv om sr. Ane-Elisabet merker at det er vanskeligere å få folk med nå som alle har sine egne skjermer.

En kveld for noen år siden så de «Ringenes herre» sammen.

De spiste og hygget seg, forteller hun. Men selve filmen ble i meste laget.

– Den var altfor skummel for meg.

Et kloster med åpne dører

Tre ganger om dagen samles søstrene til bønn. Mellom bønnene underviser de, holder foredrag, tar imot besøkende og følger opp driften av Katarinahjemmet.

Sr. Ane-Elisabet beskriver livet sammen som et familiefellesskap, der måltidene er viktige for å ta vare på samholdet.

– Mine nærmeste er mine medsøstre.

Selv brukte hun flere år på å bli sikker på at hun ville leve i kloster. Hun avla sine første løfter i 1997 og de evige løftene i 2001. Da forpliktet hun seg til livet som søster.

– Jeg er veldig takknemlig for livet jeg har her.

Sr. Ane-Elisabet ønsker at klosteret skal være en oase i byen. Et sted man kan komme både når livet er vanskelig, og når man har det godt. Noen tidligere beboere kommer også tilbake som eldre damer for å vise familien hvor de bodde som unge.

– Det er et sted å vende hjem til, sier hun.

Skatten i hvelvet til Deichman: – At den i det hele tatt finnes i dag, er et lite mirakel