Jeg har alltid ønsket å se ansiktet til valgfunksjonæren som håndterte stemmeseddelen min ved kommunevalget i Oslo i 1999.
Den var mer medtatt enn de rettede matteprøvene jeg fikk i retur på gymnaset. Og så ut som den var skutt med en blekkfylt haglpatron.
Toppkandidater var strøket. Kandidater lenger ned hadde fått kryss. På baksiden hadde jeg ført opp slengere fra samtlige andre bystyrepartier.
1999 var imidlertid siste gang vi velgere kunne stryke kandidater ved kommunevalg.
Rammet kvinner og innvandrere
Da Stortinget fjernet ordningen, var ett av argumentene at den særlig rammet kvinner og kandidater med innvandrerbakgrunn.
Slikt setter selvsagt følelser i sving og sinnene i kok. Men var det sant?
Før stryking også ble fjernet ved stortingsvalg, undersøkte forskere påstandene. Argumentene stemte ikke.
Strykninger rammet i liten grad kvinner. Kandidater med innvandrerbakgrunn ble bare i mindre grad strøket, og det ble oppveid av at mange velgere også kumulerte dem.
Lav tiltro til velgerne
Hvorfor tar jeg opp dette nå? Jo, i disse dager er det nominasjonstid og vi ser hvordan partiene har minimal tiltro til velgerne. Så jeg vil gi velgerne blyanten tilbake.
Hovedårsaken er at jeg er lei av at de fleste partiene forhåndskumulerer for mange kandidater.
I Oslo er partiene nesten uten unntak helt ekstreme. De vil ikke gi velgerne makt og makser alltid det valgloven tillater: ti kandidater i føres opp fet skrift.
En forhåndskumulert kandidat får 25 prosent stemmetillegg på lista i forhold til de øvrige kandidatene.
Hvis 20 forhåndskumulerte hadde vært lov, kunne du bannet på at partiene i Oslo ville hatt dobbelt så mange som de ti forhåndskumulerte tillatt i dag.
Irriterer meg
Hva er egentlig problemet? Jeg støtter selvsagt at partiene har en mening om hvem de helst vil ha inn i bystyret. Det er helt legitimt.
Problemet er at velgerens mulighet til å si imot partiet hen stemmer på er fjernet.
Slik valgloven fungerer nå, kan du gi en kandidat et kryss som en ekstra personstemme, men du kan ikke trekke andre kandidater ned.
Du kan altså si «ja takk, mer av dette», men aldri «nei takk, ikke denne».
Det er som å få lov til å klappe, men å forby buing. Så fire år skal jeg altså gå rundt og irritere meg over at applausen egentlig ikke er noe verdt.
Et viktig korrektiv
Her kommer Oslo Ap-bråket inn. Uansett hva man mener om at for eksempel nominasjonskomitéen plasserer en markant politiker som Eivor Evenrud utenfor forhåndskumulert plass, viser saken noe prinsipielt.
Når listene er sortert av en nominasjonskomité, og deretter vedtatt av fylkespartiet, er velgerens eneste reelle mulighet i valglokalet å forsterke det partiet allerede har bestemt.
Da mister både velgerne og demokratiet vårt et viktig korrektiv.
Hadde det vært lov å stryke, ville en politiker partiets velgere ikke vil ha, merket det på valgdagen.
Gjennom store deler av 1990-tallet fikk for eksempel de profilerte oslopolitikerne Rune Gerhardsen (Ap) og Michael Tetzschner (H) merke det.
Begget toppet sine respektive partiers lister, og ble utsatt for omfattende strykninger. Men de fikk også ditto personstemmer.
Et ris bak speilet
I dag kan de ti forhåndskumulerte kandidatene sitte trygt øverst på lista, plassert der av partiapparatet, uavhengig av hva vi velgere mener.
Det handler om hvem som egentlig har makten i demokratiet: partiapparatet eller velgeren.
Noen vil si at strykninger har liten betydning, fordi få velgere bruker dem.
Det er jo i så tilfelle egentlig et argument for å gjeninnføre ordningen. Det er likevel bare et fåtall særinger som meg som stryker. Det bør et robust demokrati kunne tåle.
Strykninger vil likevel kunne virke disiplinerende. Som et ris bak speilet. Partiene vet at velgerne kan slå tilbake hvis noen går for langt.
Få blyanten tilbake
Så hva ønsker jeg? Ikke noe revolusjonerende. Ikke noe sjokkerende. Jeg ber bare om at velgerne får blyanten tilbake.
La oss igjen kunne stryke kandidater, både ved kommunevalg og stortingsvalg.
Det bør også kombineres med at valgloven endres og det settes et lavere tak på antall forhåndskumulerte.
Ved 1999-valget var for øvrig mutter`n valgfunksjonær. Da hun bar en stappfull valgurne opp rådhustrappene i Borggården ved Frithjof Nansens plass, mistet hun den.
Noen hundre stemmesedler havnet på bakken og skulle vært forkastet. Om det skjedde vet jeg ikke.
Trolig lå min kraftig rettede stemmeseddel i den urna.
Min iherdige innsats i stemmeavlukket kan altså ha vært helt forgjeves.
