Timon startet utestedene Bar Lardo og Gapet. Men kampen mot byråkratiet tok nesten knekken på ham

Da Timon Botez kom hjem til Oslo etter å ha bodd i London, Boston og New York i til sammen 16 år, visste han ikke hva han skulle finne på.

– Jeg fomlet rundt, hadde noen kunstprosjekter og snekret litt på et verksted jeg leide. Samtidig hadde jeg arvet litt penger og var på utkikk etter et prosjekt som kunne være inntektsbringende, forteller Botez.

• Les også: Er du en kaffeelsker? Nå har Per-Erlend (28) og Kim André (25) laget en kaffeguide for Oslo

Det var forholdsvis tilfeldig at det ble bar. Han kom over et nedlagt thaimassasje-sted i Møllergata og tenkte at det kunne være et egnet lokale for servering av alkoholholdig drikke. Etter å ha rådført seg med utelivsgründeren David Gurrik, som sa ja til å være med på prosjektet, slo han til og kjøpte lokalet.

Gurrik er med på å drive steder som Robinet, Misfornøyelsesbar, Izakaya på St. Olavsplass og sakebaren Konoji i Trondheimsveien.

– Den delen av Møllergata jeg skulle satse på var ikke noe særlig attraktiv på den tiden, og det var egentlig et ganske umulig lokale, men vi fikk det til å funke, sier Botez.

For ham er fordelen med å kjøpe fremfor å leie at han får mulighet til å bringe liv inn i et dødt område, samtidig som han får med seg prisstigningen på næringslokalet.

Rar vin

Det er seks år siden. Den lille baren til Botez fikk navnet Lardo. Han satset på «rar vin» før naturvin ble en greie. For på denne tiden var det nesten bare Dr. Kneipp i Oslo som gikk under benevnelsen vinbar.

– Dr Kneipp var et sted med telys og klientell på 50 pluss. Det var annerledes enn det vi ønsket å være, så vi kalte Lardo heller bare bar, ikke vinbar, sier Botez.

En del av motivasjonen bak baren var at han savnet de stedene som var i ferd med å ta av da han flyttet fra New York. Oslo trengte noe av det samme, syntes han. Tanken med Lardo var å servere blank sprit og skinke fra egen kjøttbutikk, i tillegg til naturvin.

Botez er også en av grunnleggerne bak Indre Oslo Matforedling, som har spesialisert seg på rå, håndlagde pølser til utvalgte serveringssteder og privatpersoner.

Vanskelig utgangspunkt

Botez synes det er vanskelig å svare på om han hadde troen på Lardo umiddelbart, men både Gurrik og han selv var entusiastiske og hadde det gøy mens de bygde stedet, forteller han.

I retrospekt ser han at det var en god avgjørelse å kjøpe lokalet fremfor å leie.

– Når du leier et lokale, justeres husleia oppover så lenge du har leieavtalen. Vanligvis er avtalen på fem pluss fem år. Men når den opphører, kan utleieren gjøre endringer. I og med at det fort tar fem til åtte år å bygge opp noe som i det hele tatt går i null, er jo det et vanskelig utgangspunkt for mange, sier Botez.

Men han glorifiserer heller ikke sin egen løsning med å kjøpe næringslokale.

– Jeg vet ikke helt om jeg hadde gjort det om jeg hadde visst om alle fallgruvene.

Han trekker også frem prosessen rundt næringslån som kronglete. Kravet til egenkapital er høyere enn ved boligkjøp, lokalet må betales ned på kortere tid og renta er høyere.

Samtidig har hans kjærlighet for næringslokaler bare vokst seg sterkere siden han kjøpte thaimassasje-lokalet i Møllergata, forteller han.

– Jeg liker at det er på gateplan. Fortauet blir hagen din på en måte. Du er så i kontakt med gata. Når den første vårdagen kommer, sitter folk utenfor lokalene sine med sola i ansiktet og døra på vidt gap, sier Botez som også sysler med et lokale i Bjerregaardsgate. Her har han blant annet hatt galleri tidligere.

Høye utgifter

Da han skulle åpne sin bar nummer to i Ullevålsveien, Gapet, var prosessen mer plundrete:

– Jeg synes det gikk såpass greit å få på plass Lardo, så jeg tenkte jeg kunne utvide med et nytt lokale, sier Botez og forteller om den tungrodde jobben det var å få på plass bruksendring av lokalet han kjøpte.

– Det gikk til slutt, men jeg må innrømme at jeg holdt på å gi opp flere ganger. Før vi fikk åpnet, løp kostnadene på lån og fellesutgifter, som måtte betales underveis, sier Botez.

– Det ble mange brev til plan- og bygningsetaten, og for hvert brev løp taksameteret. Alle løpende kostnader føltes som et sjansespill for vi er jo ikke en stor kjede som klarer den belastningen over lang tid. Prosessen er ennå ikke helt ferdigstilt her.

«Vi beklager»

Når en byggesøknad leveres til kommunen, skal saksbehandlingen ta maks tolv uker, fastslår plan- og bygningsloven.

Pressekontakt i plan- og bygningsetaten, Atle Jan Larsen, har sett på saken til Botez og vektlegger at det var manglende dispensasjoner som gjorde at det tok tid å behandle søknaden hans:

– Ved større mangler, som manglende dispensasjoner, tilbakestilles saksbehandlingstiden, og den starter ikke opp igjen før manglene er rettet, skriver Larsen i en mail til VårtOslo.

Det som har tatt tid i Botez’ sak gjelder klage på ferdigattest, og problematikken rundt støy til overliggende leilighet, ifølge Larsen:

– Dette er for øvrig fremdeles et pågående forhold som er til behandling, selv om ferdigattesten er datert 21. august i 2020. Så langt inneholder sakspapirene til Botez 73 dokumenter. «Noe endelig resultat er ikke klart, men håpet er at det ikke er lenge til. Vi beklager ulempene saksbehandlingstiden medfører.» skriver plan- og bygningsetaten i en epost.

Oppkonstruerte innsigelser?

I en sak publisert i Dagens Næringsliv 23. januar i år går arkitekt Johanne Taugbøl ut mot plan- og bygningsetaten og sier at etaten manipulerer egne tall over saksbehandlingstid ved hjelp av oppkonstruerte innsigelser mot byggesøknader.

Muligheten for å nullstille saksbehandlingstiden er problematisk, synes Taugbøl. I saken forteller hun at hennes kunder blir forespeilet behandlingstid på 40 uker fremfor de tolv ukene loven tilsier i byggesøknadene hun er involvert i.

Botez ga ikke opp, til tross for at læringskurven ble brattere og mer kostbar enn han hadde sett for seg. Han hadde tro på at plan- og bygningsetaten så verdien i prosjektet som et godt tilskudd for Oslo. – Det gjorde det lettere å være tålmodig, forteller han.

Men i sitt møte med plan- og bygningsetaten reagerte bargründeren også på at han ble satt i en tiltaksklasse der kravene, ifølge Botez, ikke sto i forhold til størrelsen på baren han skulle åpne.

Pressekontakt i plan- og bygningsetaten, Atle Larsen, svarer at bygårder fra 1800-tallet, slik som gården der Botez’ bar ligger, ofte havner i tiltaksklasse 2, til tross for at tiltakene som skal gjennomføres i seg selv er små.

Kan ta luven av de fleste

Etter to år var Botez klar til å åpne.

– Det tok omtrent dobbelt så lang tid som med Lardo, sier Botez og ler litt før han legger til at de heldigvis fikk en god deal på det overdimensjonerte ventilasjonsanlegget plan- og bygningsetaten påla dem å installere.

– Det er en egen prosess som i seg selv kan ta luven av de fleste. Det skal gjerne både legges rør og kjerneborres. Du bruker fort en halv million på det. I vårt lokale er det dessuten såpass høyt under taket at vi har naturlig sirkulasjon, så vi bruker ventilasjonen kun om det er helt smekkfullt. Den bruker dessuten hinsides mye strøm, legger han til og konkluderer:

– Noen sånne krav kan oppfattes som lite fleksible.

På spørsmål om plan- og bygningsetaten forstår at noen gir opp bardrømmen underveis grunnet omfattende krav og lang saksbehandlingstid, svarer Larsen:

«Om det burde være enklere krav til bruksendring av eksisterende bebyggelse er noe som stadig vurderes på statlig nivå, og det er blant annet kommet en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven som skal forenkle behandlingen av slike tiltak.»

På toppen av det hele

På toppen av dette kommer nabovarsling til styret i borettslaget der lokalet befinner seg og alle omkringliggende steder. Men også det har ordnet seg for Gapet til Botez. Nå serverer de barmat fra sitt kokkeløse kjøkken. De satser på mat med lang holdbarhet som kan preppes opp i stort volum. Ansjos, skalldyr i lake og røkt fisk, for eksempel.

– Gapet går nå. Og det blir sakte, men sikkert bedre. Vi er ikke proffe på å selge noe som helst aggressivt, men det er vår måte. Vi liker best å drive på sånn. Det er innholdet som har betydning for oss, sier Botez.

Fra høy champagneføring til tvungen konkurs. Her er historien om glamstedet Champagneria i Frognerveien

Angrer ikke

Når han tenker tilbake på hvordan det var å tumle litt formålsløst rundt i Oslo da han kom tilbake etter årene i New York, er det klart han synes det er stas at han har fått åpnet de to barene sine.

– Jeg er veldig glad for at jeg har klart å skape de stedene og få dem i gang. Det er hyggelig at det er en arbeidsplass der folk trives. Jeg er stolt av det. Oslo trenger ulike typer steder der det er plass til alle. Samtidig skal ingen av mine steder vare evig. Utskiftning er også viktig i en by.