Historien om gullsmeden Engelhart fra Oslo og datteren hans Helene som sank med Titanic i april 1912

Den 10. april 1912 dro RMS Titanic fra Southampton i England på sin jomfrureise. Dampskipet stoppet i Cherbourg i Frankrike og Queenstown i Irland for å slippe av og på passasjerer før den satte endelig kurs mot New York i USA.

Ombord var det totalt 2208 mennesker, hvorav 1319 personer var passasjerer. 31 av disse var norske, og 21 omkom. Fra Oslo var den lovende unge skuespilleren Arne Joma Fahlstrøm, gullsmed Engelhart Cornelius Østby og hans datter Helene Ragnhild Østby.

Kun en av de tre skulle få se land igjen på den skjebnesvangre reisen.

Jobbet seg oppover

Engelhart ble født i desember 1847 i byen som den gangen het Kristiania (nå Oslo). Etter utdannelsen, som inkluderte seks år som lærling, arbeidet Engelhart som gullsmed i Oslo.

Hans foreldre og en av brødrene emigrerte til USA mens Engelhart fortsatt var under utdannelse. I 1869 fulgte Engelhart etter og bosatte seg i Providence, Rhode Island.

Providence var på den tiden en av de viktigste byene i USA for smykkeindustrien og mye av landets kostyme-smykker ble laget her. Providence var derfor en naturlig destinasjon for den unge gullsmeden, og han jobbet seg raskt oppover.

Ble gullring-fabrikant

Etter ni år som leder for design og inngravering i Arnold & Webster inngikk Engelhart et partnerskap med Nathan Barton og etablerte selskapet Østby & Barton i 1879, en gullsmedfabrikk hvor mange skandinavere var ansatt.

Selskapet vokste raskt, oppskalerte og ble etter hvert verdens største produsent av gullringer. Engelhart kledde flere andre viktige posisjoner i Providence, for eksempel direktør for en lokal bank, og var godt kjent i byen som forretningsmann, men også som filantrop.

Engelhart fikk fem barn med sin kone Lizzy Macy Webster, de fikk fire sønner og en datter (Helen Ragnhild født i 1889). Lizzy døde dette året, i en alder av 45, og Engelhart oppdro barna med hjelp fra sin egen mor, barnas farmor.

Bestilte tur med Titanic

Engelhart dro ofte på forretningsreiser for å holde pulsen på utviklingen av smykkeproduksjon og design i det Europeiske markedet. Fra 1906 tok han alltid med seg sin 17 år gamle datter på sine reiser og besøkte Norge for første gang sammen i 1907.

I 1912 skulle de to igjen reise til Europa og kombinerte forretningsreise med ferie i Sør-Europa og Egypt. Mens de var i Nice fikk de høre om det nye dampskipet til selskapet White Star Line, Titanic, som på den tiden var det største av sitt slag. De to reiste alltid med dette selskapet og bestemte seg derfor å være med på båtens tur hjem til USA.

De dro til Paris, hvor de møtte ekteparet Warren, som de hadde blitt kjent med i Egypt tidligere på reisen. Ekteparet hadde allerede kjøpt sine billetter til ferden over Atlanterhavet.

Engelhart sikret seg to lugarer i 1. klasse til seg og sin datter for 62 pund, noe som i dag tilsvarer omtrent 81.000 kroner. Ifølge den offisielle passasjerlisten steg de to om bord på skipet i Southampton og forlot havnen kl 12:10 en onsdag ettermiddag.

Kolliderte med isfjell

Krysningen over Atlanteren skulle ta en uke. Far og datter benyttet tiden til å undersøke skipet og sammenlikne denne med andre skip i White Star sin flåte. Søndag 14 april tilbrakte far og datter med paret Frank og Anna Warren, og de fire lyttet til orkesteret som spilte på kvelden før de besluttet å trekke seg tilbake til sine lugarer.

Morten (34), alias mort1rulle, undersøkte Øya-festivalens universelle tilgjengelighet. Se hvordan det gikk

Ekteparet Warren funderte på en spasertur på dekk, men det var for kaldt (ca 0 grader både i luften og vannet denne kvelden).

Kl 23:40 kolliderte Titanic med et isfjell. Engelhart, Helen og ekteparet Warren møtte på hverandre i korridorene utenfor lugarene sine etter kollisjonen. Sammen gikk de opp trappene til dekk og ble stående ved livbåt 5.

Etter en stund bestemte Engelhart seg for å gå tilbake til lugaren for å hente varmere klær til seg og datteren. Dette skulle bli siste gang Helen så sin far.

– Vi ventet og ventet

Passasjerene begynte etter hvert å ikle seg livvestene sine. Helen ble bekymret for sin far og bestemte seg for å lete etter ham, men da hun ikke fant ham, gikk hun tilbake til livbåt 5 i håp om at han hadde sluttet seg til de andre, noe han ikke hadde.

«Jeg ventet på ham hele tiden da mannskapet kom og sa vi måtte inn i livbåtene. Vi ventet alle en stund, jeg ville at far skulle bli med oss, men mannskapet insisterte på at vi skulle skynde oss, så vi gikk inn i livbåtene. Eller, fru Warren og jeg gikk inn med noen andre kvinner og en mann», husket Helen.

Livbåten ble senket ned til vannet ved hjelp av rep, ett rep på hver ende av livbåten. I mørket var det vanskelig å holde livbåten i vater og opplevelsen ble beskrevet som «ubehagelig» av Helen senere.

Fakiren El Jucan og Homansbyens Dronning presenteres i fascinerende bok om Oslos byoriginaler

Da den ene enden var for langt nede ropte passasjerene ombord i livbåten for å varsle mannskapet, så senket de sidene om hverandre. Kl 00:55 var livbåten senket ned på vannet og personene ombord i livbåten kunne tydelig se at Titanic var i ferd med å synke.

Fryktelige skrik

«Frem til dette tidspunktet hadde alt skjedd veldig rolig. Men helt mot slutten kunne vi se og høre at menneskene ombord innså at det ikke fantes noen vei ut.» fortalte Helen. Kl 02:20 ble passasjerene ombord i livbåt 5 vitne til at Titanic sank.

1496 menneskeliv gikk tapt, deres skjebner fylte natten med fryktelige skrik i nattens mørke. Etter en stund ble det stille, og Helen og Anna satt tett for å holde varmen, undrende på om Titanics besetning hadde rukket å sende nødsignal. Helen visste ikke om faren hadde klart å komme seg på en livbåt eller ikke.

Liket ble funnet

Ved soloppgang kunne menneskene ombord i livbåtene se dampskipet Carpathia, som lå stille for å plukke opp menneskene som lå og fløt i livbåtene rundt om. Helen var så nedkjølt på dette tidspunktet at hun ikke klarte å klatre opp stigen selv, men ble heiset opp festet i et tau. Kl 08:10 på mandag morgen ble den siste livbåten plukket opp av Carpathia, og skipet satte kurs mot New York.

Engelhart hadde ikke klart å komme seg om bord på en av Titanics 20 livbåter og omkom den natten. Det oppsto forvirring i dagene etter ulykken, siden Engelhart sitt navn ble publisert som overlevende. Helens brødre forsøkte forgjeves å finne sin far blant de overlevende fra Carpathia.

I begynnelsen av mai 1912 ble liket av Engelhart funnet, identifisert som passasjer på 1. klasse, grunnet sine gullfylte tenner og øvrige eiendeler som ble funnet med ham. Han var lik nummer 234 som ble funnet etter tragedien.

Like etter ble han gravlagt i Providence. Helen på sin side skulle komme til å leve et langt og innholdsrikt liv. Hun ble gravlagt i nærheten av sin far etter å ha levd til ble 88 år gammel.

Rett før verdenskrigen

Titanics forlis skjedde i en veldig spesiell periode for verden. Stormaktene, spesielt Storbritannia og Tyskland, konkurrerte om å være største sjømakt og dominere verdenshavene. Bare to år senere skulle 1. verdenskrig sette et definitivt punktum for den gamle orden.

At Titanic ikke kunne synke, viste seg å ikke være tilfelle. – De ansvarlige i rederiet hevdet da heller aldri dette, sier Per Kristian Sebak, avdelingsdirektør for Bergens sjøfartsmuseum.

– Titanic ble et bilde på denne tiden, og dette med at mennesket ikke kan overvinne naturen. Når myter får feste seg, blir de selvforsterkende med tiden, sier Sebak.

NB: Denne saken er skrevet som et samarbeidsprosjekt med Samarbeidsdesken til Landslaget for lokalaviser, NRK og Senter for undersøkende journalistikk.