Den aktive 100-åringen Titteliten la opp som trener i år – «jentene hennes» på over 70 står fortsatt på hodet

Hele livet har Tordis «Titteliten» Hagfors Mollatt fått folk til å røre på seg. Nå er hun 100 år – men føler seg slett ikke som en hundreåring.

– Det er både spennende og litt rart. Nesten ubegripelig, egentlig. Jeg føler meg slett ikke som en 100-åring, sier jubilanten, som fortsatt bor i sitt eget hus ved Østensjøvannet.

Et liv i bevegelse

Titteliten har undervist i gymnastikk siden 1950-tallet – og troppen hun startet i 1958 trener fremdeles sammen.

TikTok-stjernen Haldis (100) deler hvordan Oslo har forandret seg de siste 100 årene. Her er hennes råd til unge mennesker

– De startet som små jenter på 8–9 år, og nå er de fleste mellom 70 og 80. Men de står på hendene og finner fortsatt på alt mulig sprell, sier hun og ler.

Hun forteller med begeistring om trening, oppvisninger, reiser og koreografi – og hvordan øvelsene hun lager skal utvikle både muskulatur og balanse.

– Jeg synes det er så moro å lage oppvisningsprogram. Da får man brukt både fantasi og kreativitet samtidig som man holder seg i bevegelse.

I 2005 ble troppen invitert til Japan etter en oppvisning. 

– De syntes det var utrolig at vi voksne damer sto på hendene – og de var spesielt imponert over koreografien jeg hadde laget.

– Å stå på tå mens man pusser tennene

Hemmeligheten bak et langt og sunt liv, mener Titteliten, handler først og fremst om å holde seg aktiv i hverdagen. 

– Jeg tror på daglig bevegelse, sier hun bestemt. – Bare det å reise og sette seg uten å bruke hendene, eller stå på tå mens man pusser tennene – det er god trening det også. Det handler ikke bestandig om tunge øvelser, men om å bruke hele kroppen.

I dag leder hun også litt trim i Søndre Skøyen kapell, der hun er aktiv i menigheten. 

– En gang var det så kaldt på møtet at de spurte om jeg kunne varme opp alle litt med noen øvelser. Siden har det blitt en fast del av samlingene, ler hun.

Etterpå samles de til kaffe, foredrag – og som hun sier: «litt mat til muskulaturen».

Krigsårene på Bekkelaget

Hun vokste opp på Bekkelaget og var tenåring under krigen – en tid som satte dype spor. 

– Det var en rar tid. Jeg var mye redd. Ekebergsletta var full av tyske kanoner, og det var bombing når det var måneskinn. Vi måtte ha sorte rullegardiner, og gatene lå i mørke.

Skolen ble tatt av tyskerne, og undervisningen foregikk en periode hjemme rundt spisebordet – hos Titteliten selv. 

Vålerenga skole har fulgt bydelen gjennom krig og vekst. Lørdag feiret den 130 år: – Alle er stolte av å ha gått der

Maten var knapp, og familiene dyrket det de kunne. 

– Alle hager var fulle av poteter og gulrøtter i stedet for blomster og gress. Vi gikk med fiskeskinnssko, for det var ikke mulig å få kjøpt ordentlige sko, minnes hun.

Minnene fra frigjøringsdagen i 1945 er derimot av en helt annen karakter – og stemmen hennes lyser opp når hun snakker om den dagen. 

– Den glemmer jeg aldri. Vi ble helt ville, hang på trikkene og ropte og sang. Hele byen kokte av glede! Det var en sånn enorm lettelse – endelig var det over, sier hun med et smil.

Et Oslo-liv i endring

Etter krigen giftet hun seg, fikk to sønner og fortsatte å undervise – blant annet ved Brannfjell skole og Holtet høyere skole. Hun hadde også sitt eget institutt for «kontordamer» som ville trene før jobb. 

– Det var ikke så vanlig at gifte kvinner jobbet så mye utenfor hjemmet da, men jeg trivdes så godt i jobben min at jeg ville fortsette, sier hun.

Hun har sett Oslo og samfunnet forandre seg enormt siden barndommen. 

– Da jeg var liten, spilte vi stikkball i Ekebergveien. Det var nesten ingen biler. Nå er trafikken voldsom, sier hun.

Hun synes mye er blitt bedre, men også annerledes.

– Jeg tror mange kjenner på presset for å rekke alt. Når både mor og far jobber utenfor hjemmet, blir det mindre tid til fellesskap. Før besøkte man familien oftere – nå har alle så mye å gjøre, og tiden strekker ikke til, sier hun ettertenksomt.

– Det er jo flott med all utviklingen, men noen ganger går det litt fort, legger hun til med et smil.

Fra rus til rådhus

En livsfilosofi i balanse

Hun var gift i 32 år første gang, før hun senere i livet traff sin andre ektemann som nylig døde.

– Jeg har vært heldig som møtte ham, sier hun med et smil.

Når hun blir bedt om oppskriften på et langt og godt liv, tenker hun seg om et øyeblikk. 

– Beveg deg litt hver dag, bruk kroppen og hodet. Troen min har også vært viktig – prøv å spre kjærlighet og glede rundt deg. Det er nok det viktigste, sier hun.

Ruter brukte over 300.000 kroner på PR – midt i kollektivkutt og krise