knut andre vikshåland
Kunstneren har gjort nesten alt i leiligheten selv, ofte med materialer andre har kastet.

Kunstneren Knut André (58) har kanskje Vålerengas mest særegne hjem – fylt med ting han har funnet på gata

Knut André Vikshåland (58) har i flere tiår levd av kunsten og portrettert blant andre motstandsmannen Gunnar Sønsteby og Holocaust-overlevende Samuel Steinmann. Hjemme på Vålerenga bor og jobber han side om side med egne verk, bamser fra gata og et badekar bygget av murstein han har samlet rundt omkring i Oslo.

Publisert

Kortversjon

  • Kunstner Knut André Vikshåland (58) har bodd i Oslo siden 1995 og på Vålerenga siden 2015.

  • Hjemmet er fylt med kunst, gamle materialer og ting han har funnet eller reddet fra å bli kastet.

  • Mye av interiøret har han laget selv, blant annet sengen og et stort spisebord med en gammel dør.

  • Badekaret er bygget av murstein han samlet rundt omkring i Oslo gjennom flere år.

På kjøkkenet til Knut André Vikshåland er det fullt av porselen, og gryter henger fra taket. Midt i rommet står et enormt spisebord laget av gamle materialer. Rundt omkring sitter bamser han har plukket opp fra gata.

Lenger inn står et badekar bygget av murstein han samlet rundt omkring i Oslo gjennom flere år. Og i et hjørne ruver en gammel fyrkjele som en gang varmet opp hele bygningen.

– Om vinteren fyrer jeg i den. Jeg kan til og med steke pølser på den, sier Vikshåland og ler.

knut andre vikshåland
På kjøkkenet står også en gammel sløydbenk, som Vikshåland kjøpte for 1000 kroner av en bekjent.

Det er kanskje ikke så overraskende at hjemmet til 58-åringen ser ut som det gjør. For Vikshåland har brukt store deler av livet på å se noe i ting andre kanskje bare går forbi.

– Jeg ser noe vakkert i gamle materialer og ting som har vært gjennom prosesser. Tiden gir dem karakter. Det er litt som med mennesker.

Fra sveiser til kunstner

I flere tiår har Vikshåland levd av kunsten, og blant dem som har kjøpt verkene hans er Christian Ringnes.

Han har hatt en rekke utstillinger og portrettert blant andre motstandsmannen Gunnar Sønsteby i 2010 og Holocaust-overlevende Samuel Steinmann i 2014.

Men det var ikke kunstner han egentlig utdannet seg til først.

– Jeg jobbet som sveiser i fire–fem år, var blant annet ute i Nordsjøen og tok fagbrev. Jeg kunne til og med sveise med begge hender.

– Det var love at first sight

At han begynte å tegne, skjedde nærmest tilfeldig.

Året var 1988. Vikshåland hadde en kjæreste som het Heidi.

– Det var noen permisjoner der jeg jobbet, og hun syntes vel jeg trengte noe å drive med. «Få deg en hobby», sa hun og slang en blyant bort til meg.

Han smiler.

– Det var love at first sight.

Kort tid senere begynte han på tegning, form og farge i Stavanger. Deretter gikk han på Kunstskolen i Rogaland.

– Jeg har alltid vært kreativ. Hvis jeg begynner å lure på om jeg klarer å lage noe, får jeg det ikke ut av hodet før jeg har prøvd.

– Jeg tror ikke på talent

Det er heller ikke «talent» Vikshåland trekker frem når han snakker om hvordan han har fått det til.

– Jeg tror ikke så mye på talent. Hvis jeg kan lære meg dette, tror jeg mange andre også kan gjøre det. Det handler om å legge ned tiden.

For selv beskriver han seg som en person med et voldsomt engasjement, så lenge han faktisk bryr seg om det han holder på med.

– Jeg kan bli veldig god på ting jeg interesserer meg for. Men jeg klarer nesten ikke å engasjere meg i ting jeg ikke bryr meg om.

Hjernen går også stort sett hele tiden.

– Den skrur aldri helt av. Det er mye kaos der inne. Men når jeg gjør noe kreativt, da blir det ro.

– Jeg hater å se gamle materialer bli kastet

Vikshåland har bodd i Oslo siden 1995. I 2015 begynte han å leie lokalet han nå bor og arbeider i. Noen år senere kjøpte han det. Den gangen var det lite som minnet om et hjem.

– Det var egentlig bare ett stort rom med murvegger.

Han forteller at lokalet hadde vært lager, og at han fikk det godkjent og bygget om slik at det kunne brukes til varig opphold. Resten har kommet litt etter litt.

– Nesten alt du ser her, bortsett fra selve lokalet, har jeg bygget opp selv.

Mye av materialene har heller ikke kostet særlig mye.

– Jeg hater å se gamle materialer bli kastet. Jeg tar det som ligger foran trynet på meg.

En dør ble spisebord

Det store bordet som fyller mye av rommet har for eksempel fått et helt annet liv enn det opprinnelig var tiltenkt.

I bordet har Vikshåland bygget inn en gammel dør.

– Jeg hadde et lokale i Torggata som skulle renoveres. De skulle kaste døra, så selvfølgelig tok jeg den med meg.

Bjelkene i boligen er også gjenbruk.

Det samme gjelder treveggen inne ved atelieret.

– De la nytt gulv i en leilighet over meg og skulle kaste det som var til overs. Da tenkte jeg at det kunne bli vegg her i stedet.

Han ler.

– Sånn holder jeg på.

Samlet murstein i flere år

Det tydeligste eksempelet finnes kanskje på badet.

Der har Vikshåland fått bygget et stort badekar omkranset av gamle murstein.

knut andre vikshåland
Her tar Vikshåland gjerne en kald dukkert om morgenen. Badekaret er laget av gamle murstein han har samlet selv.

– Jeg samlet murstein rundt omkring i Oslo i flere år. Til slutt tegnet jeg hvordan jeg ville ha badekaret, og så fikk jeg en murer til å bygge det og gjøre det tett.

Badekaret brukes også på en litt annen måte enn mange kanskje ville gjort.

– Jeg tar ofte en cold plunge der om morgenen.

Klarer ikke la bamsene ligge

Men Vikshåland samler ikke bare på byggematerialer. På sofaen sitter store bamser. Andre steder ligger dukker og kosedyr. Ingen av dem har han kjøpt.

– Jeg finner dem på gata. Jeg synes så synd på dem når de ligger der.

– Jeg tenker på den ungen som kanskje har mistet bamsen sin og savnet den. Vi mennesker er jo irrasjonelle sånn. Vi tillegger ting følelser og bevissthet.

knut andre vikshåland
Utenfor inngangen har Vikshåland satt sitt eget preg på området, med egen postkasse og grønne planter rundt døra.

Og mellom bamsene, kunsten og de gamle materialene finnes også et bjørnekranium, en ryggvirvel fra en hval og en mumifisert katt.

– Jeg har alltid vært fascinert av sånne ting.

Et paradoks

Selv kaller Vikshåland seg en «typisk hoarder».

– Jeg drar med meg alt mellom himmel og jord.

Samtidig er det et paradoks.

– Jeg er rotete, men jeg liker egentlig at det er ryddig.

Forklaringen mener han kanskje ligger i familien.

– Faren min ser ikke rot i det hele tatt. Moren min takler ikke rot. Jeg har tydeligvis fått begge deler.

Nå er han derfor i gang med å rydde, kvitte seg med ting og bygge flere hyller. For selv for en mann som ser verdi i nesten alt, finnes det en grense.

– Blir det for mye rot rundt meg, påvirker det kunsten. Da påvirker det meg negativt også.

Powered by Labrador CMS