Disse husene ved Ekeberg ble bygget til småkårsfolket i Oslo. Nå koster de titalls millioner: – Det er ille, sier Per Olav (84)

Bortgjemt i Gamlebyen, blant Ekebergskrentens snirklete veier, ligger en skjult perle: Arctanderbyen. Hagebyen i skråningen opp mot Ekeberg var den første av sitt slag og ble bygget av daværende borgermester Sofus Arctander. 

Ordningen var leie til eie, og boligene var tiltenkt småkårsfolk og lavere middelklassefamilier med mange barn. Slik er det ikke lenger.

– Et helt spesielt nabolag

Per Olav Reinton (84) og kona Randi har bodd i Arctanderbyen i 30 år. Men det var ved en ren tilfeldighet at de endte opp her. De var egentlig på husjakt et annet sted, men kjørte feil og oppdaget Arctanderbyen.

– Det er et helt spesielt nabolag, det merket vi med en gang. Det er kontakten med naboene som gjør stedet unikt sammenlignet med andre steder jeg har bodd i Oslo. Det er en landsbyfølelse over gata.

Den sosiale boligpolitikken som forsvant

Tilbudet om å leie til eie var en del av den sosiale boligpolitikken som vokste frem på 1910-tallet i Oslo. Prinsippet var at alle borgere skulle ha et trygt og godt sted å bo, og husleiene ble regulert av kommunen. 

Slik var trenden i store deler av Europa. Men fra 1980-tallet tok liberalismen over, og det private markedet fikk større handlingsrom. Det har Reinton merket ellers i Oslo også.

Kommunen krever full stans hos crossfitsenteret på Tøyen etter klager fra naboer: – Leiligheten vår rister

– Det er ille at det er det private markedet som rår, og ikke hva folk har behov for. Jeg tviler på at barna mine vil ha råd til å kjøpe dette huset når vi er borte. Nå selges husene kun for å tjene mest mulig. Man må ha en god inntekt for å kjøpe her.

I dag ligger prisen på byhus som disse i Oslo på minst 12 millioner kroner. I andre hagebyer, som Ullevål, ligger prisene mellom 16 og 19 millioner. Også disse ble en gang bygget for lavere middelklasse, men nå er det kun folk fra høyere samfunnsklasser som har råd til å bo slike steder.

Drømmen om en utopisk landsby

I Svingen og Egnehjemveien ble det bygget 29 tomannsboliger. Ideen bak hagebyen var å skape en utopisk landsby inspirert av Ebenezer Howards engelske hagebymodeller. Familiene skulle dyrke egne grønnsaker og være mer eller mindre selvforsynte.

Ane Sønderaal Tolfsen (42) er arkitekt og har bodd i Arctanderbyen i fem år. Hun og mannen prøvde å kjøpe allerede for ni år siden. Ønsket om et lite byhus med hage var en drøm i familien, men særlig husenes plassering i grønne omgivelser trakk dem dit.

– Det er et helt unikt område. Husene ligger fint i terrenget, og alle har ulike hager. I tillegg er utsikten slående, man ser hele Oslo.

Tolfsen forteller at gaten rommer mennesker med ulik bakgrunn: lærere, arkitekter, entreprenører, journalister, økonomer for å nevne noen. 

Én familie har bodd der i tre generasjoner. Jan Erik Heiers bestefar var blant de første som leide her i 1911. Tanken om en liten landsby der naboskapet står sterkt lever fortsatt, selv om selvforsyning nå er opp til hver enkelt husholdning. Enkelte hus dyrker fortsatt poteter.

– Vi er et lite samfunn der alle snakker med alle. Det hjelpes til når noe skal repareres, vi låner av hverandre, og barna løper fritt fra hus til hus og leker. Det er ganske unikt.

Ekebergskrenten er oppdaget på boligkartet

Dagens lavere middelklasse består av sykepleiere, barnehagepedagoger, bussjåfører og lærere, med rundt 600 000 kroner i årslønn. Tolfsen skulle ønske boligpolitikken åpnet for at flere av disse også kunne bo i byen.

– Jeg skulle gjerne sett at Norge tok inspirasjon fra Østerrike og Wien, hvor kommunen bidrar med subsidierte boliger og legger til rette for ulike boformer og boligbyggelag. 

Hun reflekterer videre rundt hva som kan bidra til at prisene nå heves i Ekebergskrenten.

– Boligprisveksten har også truffet denne delen av Oslo, og sentrum har utvidet seg østover med Bjørvika. Det er en knapphet av familieboliger i indre by, og spesielt med hage. Så når du legger til litt sjarm blir det jo kostbart i slike områder i en av verdens dyreste byer.

Vil aldri flytte

Tidsånden i Oslos boligpolitikk har endret seg drastisk de siste 100 årene. Fra en tid med fellesskap og solidaritet, til en samtid preget av individualisme og et boligmarked styrt av overskudd og profitt.

Beboerne i Arctanderbyen har likevel klart å skape et nabolag som minner om idealene hagebyen ble grunnlagt på. Ideen om en landsby der alle hjelper hverandre og de klarer seg selv, lever kanskje sterkere i dag enn for 100 år siden. 

Per Olav Reinton sier rett ut at han og kona aldri vil flytte, da skal de bæres ut. 

Arctanderbyen kan ses på som et forbilde på hvordan sosiale nabolag kan skapes, men den er også et historisk minne fra en tid der Norge prioriterte kollektivisme over individualisme.

Rydder og rydder: – Fortsatt er det en stor jobb som må til med Alnaelva