Drapstrusler, trakassering og diskriminering: Trikkefører Linda (43) skildrer arbeidshverdagen sin

Linda Amundsen (43) har jobbet som trikkefører i Oslo siden 2015. I løpet av de syv årene har hun lagt merke til stadig flere tilfeller av personer med tunge psykiske lidelser i bybildet. Ofte kulminerer det i ubehagelige situasjoner, som førere blant byens kollektivtilbud eksponeres for.

— Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi må håndtere alvorlig psykisk syke mennesker i vår arbeidshverdag. Når slike episoder oppstår, for eksempel at passasjerer blir angrepet, gjør vi en vurdering og griper inn dersom konklusjonen er at det ikke vil eskalere. Vi må alltid vurdere hva slags type inngripen som er mest passende, og om politiet skal involveres eller ikke, sier Amundsen.

• Les også: Reagerer sterkt på at Ruters elferger ikke sikrer fremkommelighet for funksjonshemmede: — Kollektivtrafikken skal være for alle

Livsfarlige situasjoner

Amundsen, som også er opplæringsansvarlig ved Oslo sporveiers arbeiderforening, forteller det mer eller mindre hver uke forekommer tilfeller av ulik karakter. Selv har hun vært utsatt for drapstrusler, trakassering og diskriminering.

— Det er enkelte ganger at folk er såpass ute av kurs at det er vanskelig å roe dem ned, som vi prøver å gjøre. Tidligere har vi hatt angrep på førerne våre. Det er veldig traumatisk, både for de som opplever det og førermiljøet for øvrig. Det er noe som kan skje alle.

I Oslo har det funnet sted flere episoder av den sorten som Amundsen beskriver. Mest omtalt er nok knivstikkingen på 17-trikken på Bislett i 2004 der én ble drept og fem skadet etter at en mann gikk til angrep. Mannen ble senere dømt til tvunget psykisk helsevern.

Amundsen er opptatt av at hun og hennes kolleger er flinke til å vurdere og ta hånd om ulike situasjoner. Likevel vet man aldri helt hvem man har med å gjøre.

— Før koronapandemien og førerrommet ble lukket, kunne jeg oppleve folk som kom bort og sa «Hvis jeg ikke rekker t-banen på Storo, skal jeg drepe deg». Man vet ikke om det mennesket er i stand til å angripe eller ikke. Det er en fryktelig vanskelig situasjon å havne i. Vi ser rundt omkring i byen at det er behov for folk som trenger hjelp.

— Sikkerheten vår må ivaretas

Og det er nettopp den nødvendige hjelpen Amundsen etterlyser. Overordnet trengs det å styrke psykisk helsevern i Norge, understreker hun.

— Måten det er organisert på nå, ser vi at ikke fungerer. Det er noe vi ser ute i gatene i Oslo. Arbeidet er ikke gjort i løpet av ett eller to år. I tillegg må vi ha gode tiltak for yrkesførere, hvor sikkerheten vår ivaretas. Det kan handle om avlukker der man fysisk er trygg.

Etter at restriksjoner bortfaller i kjølvannet av koronapandemien, har døren inn til førerrommet blitt åpnet igjen. Amundsen problematiserer at det medfører en større grad av passasjerkontakt, noe vernetjenesten i Sporveien er sterkt imot.

— At døren har vært stengt, har vist seg å være bra for arbeidsmiljøet til førerne. Det har bidratt til mindre stress. Jobben krever konsentrasjon, og hvis man har en utagerende person bak seg, kan man risikere å miste fokus på veien. I spesielt indre by er det mye som kan skje i veibanen.

Etterlyser dialog

Amundsen legger til at det for byens trikkeførere er viktig å få snakket ut om utfordringene de står overfor. At det er Ruter, uten at de har et arbeidsgiveransvar, som skal ta avgjørelser som potensielt kan resultere i alvorlige konsekvenser i arbeidshverdagen, synes Amundsen er bekymringsverdig.

— Vi må begynne å snakke om det gigantiske problemet vi har med psykisk helse i byen vår og i samfunnet. Vi må begynne å snakke om hvordan yrkessjåfører og andre kan vernes mot utagerende, syke mennesker. Det er faktisk ikke godt nok at politiet kommer etter ti minutter når man har en psykotisk person på trikken som angriper passasjerer eller fører.