– Vi løfter barna. Nå må byrådet løfte bibliotekene. Det er valgår, og ordene må koste noe

Jeg kom alene til Norge da jeg var litt over tjue. Alt var fremmed: regnet, rytmen, språket og stillheten som oppstår når man ikke forstår. Jeg var voksen på papiret, men helt ny i verden rundt meg.

Det som ga meg et første fotfeste, var ikke lærebøker. Det var barnebøkene – og barna selv.

Bok ble levert tilbake til Deichman, 107 år for sent

Mine små fettere og kusiner, født i Norge, tok meg inn med varme. De lærte meg språk med latter og tålmodighet. Vi pekte, repeterte og leste høyt, igjen og igjen.

Jeg var den voksne, men det var de som lærte meg. Barnebøkene deres ble mitt anker. Jeg lærte å lese – og gjennom det lærte jeg å høre til.

Språk er å bli møtt

Derfor vet jeg, med hele meg, at det starter der: i en fortelling, i et blikk, i et ‘vil du høre en bok?’. Det er sånn tilhørighet bygges. Med språk, nærhet og gjensidighet.

Det er den erfaringen jeg bærer med meg som litteraturformidler ved Deichman Stovner. Jeg kjenner igjen barna. De som lister seg inn i biblioteket og ikke tør spørre. De som leser høyt med usikker stemme. De som smiler når de hører en historie som ligner på deres egen.

Snart får Nasjonalgalleriet nytt liv. – Vi gleder oss

Vi skaper tilhørighet

Hver uke formidler vi historier som speiler og utfordrer, som trøster og tenner gnister. Vi har daglige fortellerstunder. Vi samarbeider tett med helsestasjoner og barnehager gjennom Lesefrø. Vi deler ut Go’bok-poser til skoleklasser, tar dem imot, leser sammen, og gir dem sitt første lånekort. Vi inviterer forfattere, holder konserter og åpner rom for refleksjon, følelser og fellesskap.

Men vi er for få, og vi blir stadig færre.

Inkludering tar tid. Relasjoner tar tid. Vi får stadig mindre av begge deler.

Jeg har vært kontaktlærer, tillitsvalgt, aktiv i menneskerettighetsarbeid og i biblioteksektoren. Jeg vet at det som forandrer liv, er møter med voksne som ser deg, som gir deg språk for det du føler og et sted å høre til. Men relasjoner krever tid og trygge rammer. Det kan ikke baseres på dugnad og idealisme alene.

Derfor må politikerne levere, ikke bare love.

Politikerne må åpne døra

Vi trenger:

• Flere ansatte i bibliotekene, særlig i områder med stort flerspråklig mangfold
• Fast støtte til forfatterbesøk, konserter og kunstneriske opplevelser
• Økt bemanning for å sikre daglig formidling og trygge relasjoner
• Tid og ressurser til flerspråklig og relasjonsbasert arbeid
• Langsiktig og forutsigbar økonomi, ikke midlertidige prosjektmidler
• At bibliotekene anerkjennes som en del av velferdstilbudet – ikke som pynt

Deichmans strategi peker ut retningen. Nå må politikerne åpne døra.

DEBATT

– Hvorfor sier byrådet nei til et bibliotek mot rasisme?

Jeg er stolt

Jeg er stolt av at Deichman prioriterer barn og unge, flerspråklighet og demokratibygging. Men en strategi uten ressurser er bare symbolpolitikk. Å rose bibliotekene i valgkamp og kutte dem i budsjettene er ikke bare inkonsekvent – det er ødeleggende.

Dette er valgår. Nå må ordene koste noe.

Kom til Stovner. Hør barna lese. Se dem blomstre. Tør dere å satse på dem – eller velger dere å svikte?

Vi løfter barna. Hver dag. Nå må dere løfte oss. Ikke med applaus. Med politisk vilje og handling.