Fakhra Salimi går av som leder for Mira-senteret. Ny leder tar over

Fakhra Salimi har siden starten i 1989 ledet Mira-senterets kamp for minoritetskvinner og mot rasisme og diskriminering. Etter 35 år går hun av som senterets leder.

– Vi minoritetskvinner må ha en stemme som snakker på vegne av oss selv. Vi har skapt våre egne definisjoner og begreper, sier Salimi.

Her er årets julegavefavoritter i Oslo. Sjekk den STORE presangguiden

Hun har utfordret nordmenns fordommer og jobbet for å øke aksepten for annerledeshet.

– Jeg tenker at det er en veldig utfordrende tid vi lever i, men selv om man kan føle seg pessimistisk, har jeg troen på at den generasjonen som vokser opp nå, vil la seg engasjere. Jeg håper og tror at vi skal klare å ta vare på kampviljen og engasjementet som var med på å starte Mira-senteret.

Fortsetter som aktivist

Selv om Fakhra Salimi har bestemt seg for å formelt gå av som Mira-senterets leder ved årsskiftet, er det lite som tyder på at hun blir tiltaksløs.

– Selv om jeg går av som leder, så går jeg ikke av som aktivist. Jeg skal være aktiv så lenge jeg lever, konstaterer Salimi, i en pressemelding.

Ny leder

Fra januar er det Khansa Ali som tar over ledervervet ved Mira-senteret. Ali er født og oppvokst i Oslo, har foreldre fra Pakistan og allerede lang fartstid på Mira-senteret.

Khansa forteller at hun som ung jente ble med storesøstrene sine på Mira-basar på Folkets hus. Der la hun merke til Fakhra, og så hvordan hun representerte en annen kvinnerolle enn hun var vant til å se blant mødre-generasjonen.

Helt siden den gang har Fakhra vært et viktig forbilde for henne. At det nå er hun selv som skal overta lederrollen på Mira-senteret, beskriver hun som både uvirkelig og som et spennende privilegium.

– Jeg tar over en institusjon som er godt etablert og kjent. Jeg kan ikke fylle skoene til Fakhra, men må prøve å bane min egen vei og finne min rolle.

Ble selv diskriminert

Khansa ønsker at senteret skal fortsette å være en viktig stemme for minoritetskvinner.

– Min bakgrunn er representativ for en stor andel av dem som utgjør gruppa minoritetskvinner. Det er et stort spenn i situasjonen og behovene til denne gruppen, men jeg tenker det er viktig å ivareta og vise solidaritet med alle som er undertrykt.

Den nye lederen har selv erfaringer med rasisme. Men også det å kjenne på at man blir behandlet annerledes som minoritetsjente enn som minoritetsgutt, skapte et engasjement i henne.

– Jeg så klart og tydelig at det var forskjeller, og at jeg ble diskriminert i hjemmet også. Det var ingen store dramatiske ting, men summen av alle disse små tingene.

– Sensasjonspreget form

Hun forteller at hun kjente en sterk følelse av at det var feil – at sånn skal det ikke være. Samtidig forteller hun at det var vanskelig, som ung, at både lærere og klassekamerater forventet at hun, som minoritet, skulle kommentere problemer blant minoriteter, som tvangsekteskap og omskjæring.

– Da, som nå, ble slike utfordringer ofte beskrevet i en sensasjonspreget form. Vi var ikke så mange i klassen med minoritetsbakgrunn, så når sånne saker ble diskutert, var det meg læreren så på, og det ble ofte forventet at jeg skulle si noe. Det var vanskelig. Da betød det mye at det fantes noen stemmer i offentligheten som jeg opplevde at jeg kunne kjenne meg igjen i.

Juledetektivene Valerie og Anne finner forsvunne pakker. – Vi opplever at mennesker gråter av glede

Viktig med et språk

Khansa forteller at det først var på Mira-senteret at hun fikk et språk til å sette ord på det hun erfarte, dette med at undertrykkende mekanismer er med på å skape forskjeller, både mellom minoritet og majoritet, men også mellom kjønnene.

Khansa mener at det å mobilisere til endring er mulig og at nettopp den krisetiden vi befinner oss i, kan skape et større engasjement blant folk.

– Jeg håper og tror at vi skal klare å ta vare på kampviljen og engasjementet som var med på å starte Mira-senteret.