Grete (89) vokste opp på St.Hanshaugen under krigen: — Jeg tror ikke vi hadde noe vondt av det, annet enn at vi ikke fikk det vi ville

— Jeg gikk jo på Ila skole da krigen brøt ut. Jeg syns man lærte mye av krigen. Vi lærte at vi måtte dele og vi lærte at vi måtte ta hensyn til folk og sånne ting. Jeg tror egentlig ikke vi som vokste opp hadde så vondt av krigen.

Grete Hermine Brenger er 89 år og bor i dag på Cathinka Guldberg-senteret på Lovisenberg. Da VårtOslo møter henne høsten 2020, bor hun fortsatt i Brageveien 4, rett nedenfor den grønnkledde knausen «Idioten».

— Ja, det er bare å komme inn! Døra åpnes opp på vidt gap og smilet er stort.

— Vi delte det vi hadde

Varme og brunlige fargetoner møter oss i det vi trer inn over dørterskelen. På veggene henger det malerier med alt fra bibelske scener til eventyrlige naturlandskaper. En lang og bred reol i mørkt tre lener seg mot høyre stuevegg og er dekket til randen med forskjellige uglefigurer.

• Les også: Carl (31) og Ryan (31) bor i en liten stall i en bakgård på St.Hanshaugen: — Det er ikke antall kvadratmeter som teller

Utenfor vinduet er det fortsatt kald høst og bakken er dekket av våte, sammenklistrede blader. Grete har hentet frem et par eldre fotografier som ligger spredt på stuebordet. Vi setter oss ned i sofaen.

— Jeg kom til Oslo da jeg var halvannet år. Da flyttet vi inn i General Birchs gate.

— Mor og far og jeg sov på soverommet, mens broren min Torleif hadde pikeværelset. Så bare delte vi det som var, sier hun og trekker frem et fotografi som viser henne selv som liten jente og broren i bakgården på St.Hanshaugen.

— Tror aldri mor har vært så stressa

Hvordan så det ut inni leiligheten?

— Leiligheten vår hadde stue, soverom, pikeværelse, kjøkken entre og bad. Men du vet, etter krigen var jo møbler og alt sånt veldig slitt. Man slet mer på det man hadde, og så prøvde man bare å gjøre det beste ut av det, sier hun og fortsetter.

— Man fikk jo ikke kjøpt slikt til hjemmet noe særlig heller. Skulle man kjøpe, så var det merket, det vil si at man behøvde rasjoneringskort for å kjøpe det. Og det hadde man ikke råd til.

Etter krigen ble det opprettet låneordninger som gjorde at man kunne kjøpe dyrere varer på avbetaling. Men å låne store summer med penger var ikke akkurat noe man bare kastet seg ut i uten å tenke seg om, forteller Grete.

— Mor og far skulle kjøpe en sofa. Og den sofaen ble fort nedbetalt kan du tro! Det var liksom panikk helt frem til det var ute av verden. Jeg syns det var en helt annen måte å tenke på. Det var liksom ikke vanlig å låne penger den gangen.

— Enkelte ganger var det ikke nok mat

— Hvordan var det å være ung og oppleve at krigen brøt ut?

— Jo, egentlig så var det jo skummelt. Men du vet, det var en som sa til meg her for leden at «Dette her med korona minner meg om krigen». Da svarte jeg «Nei, det gjør det ikke. Under krigen visste vi hvem fienden var. Det vet vi ikke i dag». Og det er en stor forskjell på det.

— Jeg kan ikke si at vi led noen nød som unge annet at vi ikke fikk det vi ville, hverken av utstyr eller andre ting. Det måtte man bare leve med, sier hun.

— Men det var jo det som også var problemet. At enkelte ganger fikk ikke folk nok mat. Far hadde heldigvis tilgang på tyngre rasjon, fordi han hadde et yrke med tungt arbeid. Så da fikk vi litt kjøttdeig hver uke.

— Hva spiste dere i løpet av en vanlig uke da?

— Oppe i Geitmyrsveien sto det en fiskebutikk. Og der var det alltid kø den dagen fiskehandleren hadde fått inn fisk. Det var liksom ikke så ofte man fikk tak i det, så hvis vi gjorde det var det det vi spiste. Det kunne ellers bli vanskeligheter med å holde maten bestandig. Vi hadde heldigvis også tilgang på grønnsaker fra en liten parsellhage, men det gikk stort sett mye i potetlomper, sier Grete og ler.

— De var liksom et hakk «bedre»

Å vokse opp i gatene rundt Idioten var prydet med mye aking, skiturer og lek på hvert et gatehjørne. Men klasseforskjellene var store. Dette gikk også ut over trivselen, forteller Grete.

— Det var skille på folk den gangen. Jeg satt i hvert fall med en følelse av at noen av disse jentene som kom mer nedenifra, der hvor nybyggene var, i Uelandsgate for eksempel, at de var litt «finere» de. De hadde fått seg ny leilighet og sånt. Det lå en del sånt i lufta tror jeg.

— Ble det gjenger og sånt i klassen?

— Ja, nettopp. Vi bodde litt på overkanten her vi da, her oppe i General Birchs gate. Og den gangen var det ikke gjennomkjørsel.

Grete gestikulerer med håndflaten for å vise hvordan «rang»-systemet fungerte.

— Mens disse ungene som bodde i Anton Schiøts gate og Vallegata, de var liksom et hakk finere da. Det er ganske pussig … Det har jeg tenkt på så mange ganger. Vi var jo ikke noe mer enn akkurat oss, men allikevel så var det sånn, sier hun og trekker litt på smilebåndet.

• Les også: Spleiselag reddet rullestolbåt. — Nå kommer vi til Sukkerbiten og Bjørvika i juli og kan dra på tur, jubler eierne

— Vi tenkte ikke sånn den gangen

— Var det noe lærerne på skolen eller andre forsøkte å gjøre noe med? For eksempel ved å understreke at alle var like mye verdt uavhengig av inntekt og bakgrunn og så videre?

Grete tenker seg litt om. Smilerynkene rundt øyene bryter med det våkne blikket.

— Nei, jeg tror liksom ikke man tenkte sånn på disse tingene på den måten den gangen. Det var så mye annet, vet du …

På et tidspunkt mistrivdes Grete såpass mye at hun ble for tynn. Da bestemte skolen seg for å sende henne på et lengre opphold til en gård for barn som hadde behov for en pause fra den vanlige skolehverdagen. Gården lå i Bjordli og var en drøm, forteller hun.

— Det var fantastisk. Jeg husker at jeg hadde tatt med rasjoneringskortet mitt hjemmefra, sånn at de kunne få det til mat for meg. Men det sa de bare at jeg skulle sende hjem igjen til mor og far sånn at de kunne kose seg litt ekstra. Her var det nok av mat til alle uansett.

— Tenk å bruke fløte som solkrem!

Én episode satte seg særlig godt fast i minnet hennes.

— Jeg husker for eksempel ved påsketider, at vi skulle ut på ski en gang. Jeg fikk låne et par ski, og så bar det utover. Det var flott sol den dagen, og jeg ble solbrent, vet du. Løsningen på det problemet var så overraskende for meg at jeg måtte skrive hjem til mor og far: «Vet du hva dem smurte meg med? Kremfløte!». Grete ler mens hun forteller.

— Det var sånt sløseri syns jeg. Å bruke kremfløte som solkrem. Tenk det!

Da krigen var over gikk Grete ut av syvende klasse. Tiden var kommet for å velge retning. Om hun skulle gå videre på skolen, måtte hun velge det selv.

Grete bestemte seg for ikke å ta artium. I stedet valgte hun «Framhaldsskolen», det som senere ble innbakt som en del av den niårige obligatoriske grunnskolen vi har i dag. Lærerinnen til Grete var ikke fornøyd med valget.

— Hun gikk en tur hjem til mor og far og spurte hvorfor jeg ikke skulle ta artium. Men da svarte mor ganske klart at nei, dette får Grete bestemme selv. Og det gjorde jeg. Jeg gikk to år på Framhaldsskolen og var veldig fornøyd med det. Så meldte jeg meg på til ett år på handelsskole, forteller Grete.

Begynte å jobbe som 15-åring

Snart ble hverdagen til den unge jenta på St. Hanshaugen alt annet enn stillesittende.

— En dag sa mor «Nå står det en budstilling i avisa hos Oslo Cinematografer. Kanskje du skulle se på det?». Budstilling? Tenkte jeg. Ja, ja, jeg må vel begynne på bånn, tenkte jeg. Så gikk jeg ned med det samme og spurte om det var muligheter for å få jobb der. De noterte min interesse og sa de skulle ta kontakt med meg senere.

Det gikk en stund. Grete hørte ingenting. Plutselig en dag lå det et brev i posten.

— Der sto det at de gjerne ville prate med meg, men da måtte jeg ha med foresatte. Så da gikk mor og jeg ned sammen. De fortalte at de gjerne ville vente på meg, for jeg gikk jo fremdeles på skolen, men da måtte mor love at jeg begynte å jobbe hos dem første dagen jeg ikke gikk på skolen lenger. Og det gjorde jeg. Det var i 1946, da var jeg 15 og et halvt år gammel.

Valgte sin egen vei

Og mer jobb skulle det bli. Ved siden av dagjobben ved Oslo Cinematografer, meldte hun seg opp til kveldsskole og tok en seksårig økonomisk utdannelse. Etterhvert steg hun i gradene. Etter to år som bud, fikk hun jobb som kontorlærling. Etter enda to år ble hun ansatt som kontorist. Deretter fulgte tittelen som kontorsjef.

— Jeg husker at vennene mine syntes det jeg holdt på med var litt rart. Særlig dette med at jeg ikke tok vanlig artium som dem. «Jeg går jo på skolen, bare at det er på kvelden», sa jeg til dem.

— Ja, ja, men skolen på kvelden, det var liksom ikke bra nok for dem det. Det viste seg at det jammen var mer enn bra nok, sier Grete og nikker med hodet mens hun ler litt av seg selv.

«Er det noen jentunger her?»

Hele 46 år skulle passere som ansatt hos Oslo Cinematografer. Dette var på den tiden hvor kinoene fortsatt var underlagt offentlig eierskap, og i kommunen var det fortsatt ikke særlig mange kvinner som jobbet. Gretes inntog på arbeidsplassen bragte derfor med seg et par interessante opplevelser.

— Jeg husker vi satt i møte hos finansdirektøren. Der var det en del sånne snørrhovne gutter. Jeg husker ikke hva vi diskuterte, men det var noe som gjorde at jeg tenkte «hvis dem gjør sånn, så er dem jo klin gærne». Jeg bestemte meg for å si det.

— Da reiste en av disse snørrhovne gutta seg opp mens han så på de andre og sa «Du, jentungen har rett». Da fikk han på pukkelen vet du … Jeg reiste meg rett opp, så meg omkring, og sa «Er det noen jentunger her?» Spør om han fikk høre det noen ganger etterpå a’! Grete bryter ut i latter.

— Noen ganger måtte jeg være litt tøff. «Nå må jeg ta igjen på dem», måtte jeg tenke et par ganger. Etterhvert ble det heldigvis mindre og mindre av det, fordi flere og flere damer ble ansatt. Det har ikke bare vært enkelt, men moro har det vært, sier hun og ler.

• Les også: – Kvinnehuset i Rådhusgata var helt spesielt. Vi var kollektivt innstilt og mot ledere av alle slag. Alle skulle få prøve seg med det meste

— Jeg har aldri angra på valgene mine

Foruten jobben som kontorsjef satt Grete tolv år i Bystyret i Oslo kommune. Å engasjere seg og vie livet sitt arbeid var ifølge henne alt annet enn kjedelig.

— Hendte det noensinne at du stoppet opp og tenkte at du skulle valgt annerledes?

— Nei, jeg har aldri angra på det jeg gjorde. For jeg fikk jo jobbe med det jeg likte aller mest. Jeg husker disse gutta ofte sa «Vi får la Grete styre med penga», og det gjorde jeg. Jeg hadde en sånn forståelse for tall som bare var der.

— Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra. Hjemme hadde vi jo aldri hatt noe flust med penger eller noe sånt, så det var liksom ikke der det kom fra. Det satt bare bak i huet mitt på en måte. Så noe måtte bare skje.

Og flere ting skulle skje. Ved ett av kinoene, nærmere bestemt på Gimle i Bygdøy Allé, møtte Grete sin store kjærlighet.

— Han var forferdelig snill

— Han var førstekontrollør ved Gimle Kino. Han var veldig snill. Ikke bare for meg, men også overfor alle folk han traff og sånt.

Det tok ikke lang tid før de flyttet inn sammen i leiligheten i Brageveien. Mens Grete var opptatt med jobb og verv, sørget Jon for at hjemmet var i orden.

— Han var en del hjemme mens jeg var ute, og det var veldig fint å komme hjem til ferdig middag. Han stelte mye hjemme, sier hun og smiler.

— Var det han som tok mye av de huslige oppgavene?

— Stort sett ja. Hun som bodde i overetasjen vår på den tiden, en eldre dame ved navn frøken Gundersen, ble godt kjent med Jon. Hun og han var mye hjemme på dagen, og de prata sammen og han hjalp henne en del. Han var veldig omtenksom og forsiktig. Men han døde sånn plutselig. Så da tenkte jeg «Hm. Hva gjør jeg nå?». Nå har jeg levd alene i over 30 år.

— Naboene mine er ikke til å tro

Grete ser seg litt om i rommet. Den venstre hånden tar ømt om den høyre og ruller litt på den gylne gifteringen.

— Hva tenker du er det viktigste for at man skal føle seg ordentlig hjemme et sted?

— Det viktigste for meg er at jeg liker meg der. At det er et sted jeg er velkommen og trives. Dét syns jeg er det vesentlige. At jeg har det godt med de jeg bor med. Jeg vet ikke riktig om jeg hadde greid meg her aleine hvis det ikke hadde vært for disse to småjentene oppe i andre etasje.

Grete tenker seg litt om, før hun ler litt av seg selv.

— Nei, småjenter… Nå kan du tro! Den ene er 34 og den andre er 36. Men de er helt fantastiske altså.

— Hvem er de og hva gjør de?

— Den eldste er ingeniør og den yngste arbeider i skolevesenet. De kommer innom og spør om det er noe jeg trenger og går i butikken og handler for meg og sånt hvis det er noe. Det er ikke til å tro altså. Det er nå helt sikkert, sier hun og sukker av takknemlighet.

— Dem bare dukker opp, og det er så fint

Med ett ringer det på døra. «Ding dong… ding dong…!». Inn trasker en høyreist kvinne med langt blondt hår.

— Det ser ut som det er sånn begravelsesstemning her jo, utbryter hun.

Grete kaster hodet bakover i latterkrampe.

— Nei, det er ikke det assa!

Marie Magnussen (34) som bor i etasjen over har rett som det er kommet innom på spontanbesøk.

— Dem bare dukker opp dem, og det er jeg veldig glad for. Da vet jeg at det kommer noen innom, og det syns jeg er så fint, sier Grete og ser på Marie.

— Hvordan ble dere egentlig kjent?

Marie tenker seg litt om mens hun ser bort på Grete.

— Fra oppgangen tror jeg?

Grete nikker bekreftende.

— Man møter jo på hverandre fordi det er en liten gård. Så da blir man kjent, sier Marie.

— Ja, men du vet, det er noen en blir bedre kjent med enn andre. Noen går liksom bare forbi og nikker på huet, og så er det de som ikke bryr seg i det hele tatt, sier Grete.

Et alle tiders naboskap

— Ja, ja, det er sånn som med samfunnet ellers det. Men hvis vi går ut, for eksempel nedover Thereses gate, så er det fort mye nikk og hei og halo. Spesielt hvis vi går ned til Bislet Blomster. Men det er jo fordi du har god humor da, du liker en god spøk, sier Marie. Grete ler.

Marie oppdaterer Grete om siste nytt fra leiligheten over. Om ovnen som lukter røkt pølse fra første fyring og om bodene i kjelleren og på loftet som trenger nye lyspærer. Grete kommer med tullete anmerkninger og småpratingen dem i mellom faller naturlig og lett.

— Men jeg hadde egentlig en liten plan for dagen, og det var å komme innom her og spørre om du ville ha en kopp te og om du trengte noe på Joker. Vil du ha en kopp te? Marie reiser seg opp av stolen.

— Ja, ja, om en stund, svarer Grete.

— Om en stund. Vi kjører den. Ha det da! Marie beveger seg ut av leiligheten.

— Gjør det du helst vil!

— Hvis du skulle gitt et råd om noe vi har glemt litt fra gammelt av, som vi kanskje burde tenke mer over idag, hva skulle det vært?

— Det er så mye som har forandret seg på så mange måter. Men jeg syns folk forlanger mye idag. Jeg syns liksom jeg hører folk si at de har kjøpt nytt ditt og datt, og da spør jeg meg selv «Hvorfor det? Var det ikke bra nok det som var der fra før?». Det er som om det er et slags påtrykk fra et eller annet hold om at man må skaffe seg nye ting. Dét liker jeg ikke. Før tenkte man mer på hva man virkelig hadde råd til, sier hun.

— Mange unge lurer jo på hva de burde satse på å når det gjelder jobb og yrkesvei, samtidig som mulighetene idag er så mange. Hva slags råd vil du gi til de unge om akkurat dette, du som har vært så aktiv selv?

— Jeg vil gjerne gi det rådet til ungdommen at hvis det er noe som de gjerne vil gjøre, som mor og far ikke syns er så bra, så skal de ikke gi seg. Ikke fordi mor og far protesterte mot meg, de skjønte jo at jeg hadde min egen vilje. Og det angra ingen av oss på. Men jeg syns man skal gjøre det man virkelig vil, sier hun smiler.