Da Arthur var 17 spurte moren: «Ønsker du å bli en gutt?»

Arthur er 22 år gammel, kommer fra Bergen, men bor i Oslo. Jeg møter ham foran balkongen til Slottet, bare noen steinkast fra gata der han bor i sin egen leilighet sammen med samboeren sin.

— Antirasisme og LHBT+ må forenes

Arthur kommer traskende over den rødlige slottsgrusen med halvlange, avslappa skritt. Det blinkende sollyset skiller seg mellom bladene på de store trekronene og treffer ham i ansiktet. Et bredt og vennlig smil kommer til syne.

Vi svinger oss rundt slottsbygningen og slentrer ned mot benkene ved Dronningdammen. Arthur setter seg ned, smaker på vanilje-latten sin og klør seg litt i hodet. Etter en god slurk med søt, varm drikke begynner han å prate.

— Det er ingen hemmelighet at det kan være vanskelig å snakke om trans og LHBT-tematikk i det svarte miljøet. Det kan ofte bli møtt med at det ikke ses på som én og samme kamp, at kampen mot rasisme ikke er forenlig med kampen for skeives rettigheter og trygghet i samfunnet. Det er veldig synd, sier han og ser fremover.

• Les også: Ingrid (47) vokste opp i Smiths Venner: — Redselen for andres reaksjoner var kanskje den største hemningen min

— Glad for å vokse opp i Bergen

Et par kvinner med hendene godt plassert på sine solide barnevogner rusler smilende forbi. En velkledd businessmann spankulerer raskt forbi dem. Arthur retter blikket mot en liten fugl som lander i vanndammen, speidende etter matrester.

Han forteller at han vokste opp i det han velger å beskrive, med litt lattermild stemme, som selveste «ghettoen» i sentrum av Bergen. Dersom han selv får barn en gang, har han likevel lyst til at de skal få gleden av å vokse opp i akkurat den byen som han selv vokste opp i.

— Jeg var så heldig at jeg var omringet av så mange hyggelige mennesker under oppveksten, også folk som var som meg selv, som var utlendinger eller minoriteter i byen, sier han.

— Hadde jeg ikke hatt dét, hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag.

Også hjemme var han omringet av gode rollemodeller, særlig når det gjaldt kjønnsroller, forteller han.

— Mamma er sykepleier, og er og har alltid vært en veldig engasjert feminist. Hun er med i diverse organisasjoner og har stilt opp på 8. mars på scenen i Bergen flere ganger. For meg har det alltid vært sånn, helt fra jeg var liten, at jeg aldri følte at jeg ble tvunget inn i gammeldagse kjønnsroller av foreldrene mine, sier han og kommer med et eksempel.

• Les også: Noah (24): — Jeg er ikke en ideologi eller filosofi. Jeg ser meg selv som ikke-binær, altså verken kvinne eller mann

— Mamma tvang meg aldri til å være en annen

— Jeg husker mamma fortalte meg hvor vanskelig det var å få meg til å gå i kjole da vi skulle ta bilder i 1. klasse. Hun sa at jeg nektet å ta på meg kjole, for jeg skulle absolutt ha på den ene blå skjorten jeg hadde. Det var så vanskelig at hun bare lot meg styre det. Hun ville ikke tvinge meg til å være noe annet enn det som var naturlig for meg.

— Selv forsto hun nok ikke dybden av hva dette egentlig betydde på det tidspunktet, men samtidig var det som om hun heller ikke hadde noe sterkt behov for å tvinge meg til å være noe jeg ikke var, sier Arthur.

Arthur forteller om barneskolen. Om tiden da alle var barn, og kjønn stort sett dreide seg om leken mor, far og barn. Selv ville Arthur alltid bare være én person i den leken.

— Jeg skulle alltid være pappa. Sånn var det bare. Og ja, jeg vet ikke helt, det var på en måte mer riktig for meg. Det var noe som gledet meg ved det, det å kunne få være den mannlige rollen fremfor den kvinnelige. Sånne små gleder gjorde meg mer komfortabel i hverdagen. Jeg var også stort sett en av gutta, ikke jentene. Men det var ikke noen som reagerte negativt på det. Jeg opplevde egentlig aldri at noen slo ned på måten jeg var på, eller syns det var rart eller dumt at jeg var mer maskulin, forteller han.

• Les også: Johannes (38): — Etter korona skal jeg ta med meg strikketøyet og sette meg på en kafé og være en mann med skjegg som strikker. Dét gleder jeg meg til

— Det var vanskelig å være i garderoben

Men da puberteten var i anmarsj, skjedde det flere ting på én gang. Det var ikke bare kroppen som forandret seg. Også de sosiale spillereglene og kodene mellom vennene endret seg. Gjenger oppsto, det samme gjorde presset om å gå med de riktigste og kuleste klærne. Arthur kjente på ubehaget.

— Jeg var mer maskulin, og de fleste vennene mine forsto det og hadde ikke noe problem med det. Det var noe de var vant til. Samtidig ble det mer og mer press på hvordan man skulle se ut.

— Det var ikke nødvendigvis så viktig hvordan du var som person. Selv følte jeg fortsatt at jeg kunne være den jeg var, men på utsiden kjente jeg på presset og prøvde å passe inn ved å ha de rette merkeklærne og sånt, forteller han.

Skoledagene besto ikke bare av stillesittende timer i de tette klasserommene. I skolegarderobene før og etter gymmen kjente Arthur seg også ganske så ukomfortabel.

— Det føltes helt feil. Ikke fordi jeg så på jentene der på noen annerledes måte eller noe, men fordi jeg følte meg veldig ukomfortabel i min egen kropp. Det var så stor forskjell på oss, og det kjentes ikke riktig ut. Det endte med at jeg gikk inn på do og skiftet der i stedet. Jeg har vel egentlig aldri skiftet foran noen i en garderobe, sier han.

— Hvordan var det for deg å være tenåring når du kjente på det kroppslige ubehaget?

— Helt siden jeg var liten, hadde jeg kjent på at det var som om noe var feil, men jeg visse ikke hva det var og tenkte ikke på det på noen spesiell måte før jeg kom i puberteten og kroppen begynte å forandre seg. Det var da ting begynte å gå nedover for meg. Jeg bygget opp et indre selvhat, fordi jeg skjønte ikke hvorfor jeg følte meg så ukomfortabel med meg selv. Hvorfor jeg ikke klarte å være lykkelig. Det tok lang tid før jeg forsto hva det var.

• Les også: Mathilde (36) er trans og elsker Oslo som en inkluderende by:— Men også her opplever vi vold på grunn av hvem vi er

Valgte et mer kjønnsnøytralt navn

Noen jenter suser forbi på elsparkesykkel. Lyden av små, lyse hyl og latterkuler blir hengende igjen i lufta og blander seg med den gjentagende melodien til de skjærende måkeskrikene. Arthur skvetter litt til før han fortsetter å prate.

— Jeg husker hvor mye jeg gruet meg til gå i kjole på skoleballet på ungdomsskolen. Jeg følte fra før av at jeg fikk være den personen jeg var på innsiden, men samtidig var det så selvfølgelig at man skulle gå med kjole hvis man var jente og dress hvis man var gutt. Sånn var det bare. Siste skoledag tror jeg faktisk at jeg gikk i dress, sier han.

Arthur begynte å tenke mer på temaet trans. Han ønsket ikke å ta noen forhastede beslutninger. Én dag satte han seg derimot ned og bestemte seg for å teste ut et mer kjønnsnøytralt navn på facebook.

— Jeg kom først ut som lesbisk til foreldrene mine. Moren og faren min tok det egentlig ganske greit, det var ikke et så stort sjokk for dem. De merket også at jeg ble mer og mer maskulin i uttrykket mitt.

— Så snakket jeg med vennene mine og forklarte at jeg ville prøve et mer kjønnsnøytralt navn og se hvordan det var for meg. Jeg endret navnet mitt til Mika på facebook, og folk tok det veldig greit. Det virket ikke som de syns det var noe rart, forteller han.

— Jeg var ikke redd for mine egne følelser

En av vennene til Arthur, som selv hadde kommet ut som transmann, tok imidlertid initiativet til å snakke litt mer om kjønn med han.

— Han spurte meg: «Du har ikke lyst til å prøve andre pronomen enn «hun»?». Jeg sa at jeg ikke var klar for å sette noen merkelapp på meg selv, for jeg ville ikke gjøre noe sånt før jeg var mer sikker på hva det var jeg egentlig kjente på. Men han var samtidig den eneste jeg åpnet meg ordentlig opp om det for på det tidspunktet, forteller han.

Arthur tar et lengre innpust. De runde, brune øynene titter mysende utover de sølvglinsende refleksjonene i andedammen. Han tenker seg litt om før han fortsetter å prate.

— Jeg vil ikke si at det skyldtes en usikkerhet knyttet til følelsene mine om det å være trans, det handlet mer om en forsiktighet i forbindelse med alt det det faktisk innebar å gå over i noe som var vanskelig å reversere. Jeg visste jo ikke hva dette ville bety for min fremtid, for forholdet mitt til familien, venner, alt. Det var redselen for hvordan det ville påvirke omgivelsene mine, og derfor også meg selv, mer enn en redsel for de følelsene jeg hadde knyttet til det å være den jeg var, sier han.

• Les også: Anne Berit (49) flyttet til Oslo for å finne likesinnede: — Vi må snakke mer om hvordan det er å være voksen forelder og trans

«Hva vil skje med meg?»

Arthur klippet håret sitt helt kort. Gikk han til innkjøp av nye klær, kom stort sett alt sammen fra herreavdelingene i klesbutikkene. Én dag, vel hjemme etter en nokså vanlig skoledag, kom moren hans rett inn på soverommet med et ganske så direkte spørsmål busende ut i luften.

— Hun bare spurte meg rett ut: «Ønsker du å bli en gutt?». Det var på en litt tullete, ikke aggressiv eller ubehagelig måte. Bare rett frem, men med en vennlig tone. Jeg klarte ikke å svare ærlig, for jeg var tross alt ikke klar for å ta alt det jeg kjente på innover meg på det tidspunktet. Jeg var bare 17 år. Så jeg svarte bare «Nei, nei», og var veldig defensiv.

Men spørsmålet satte seg fast i hodet. Tanker om hvem han var, hvordan han skulle være og hva andre ville tenkte, ble mer og mer fremtredende.

— «Begynner hun å merke noe nå?», «Hva hvis jeg gjør sånn her, merker hun det nå da?» og «Hva vil egentlig skje med meg da?». Spørsmålene surret i hodet. Det var på en måte som en slags åpenbaring, selv om det ikke var noe jeg var klar for å gjøre noe med på det tidspunktet, sier han og trekker pusten litt før han fortsetter.

— Jeg forsøkte også å skyve det litt til side, fordi jeg tenkte at jeg måtte vente med alt dette til jeg var blitt litt eldre. For det første tenkte jeg det ville være lettere for andre å akseptere meg om jeg var mer voksen når jeg kom ut som trans. For det andre ville jeg også vente og se om jeg følte meg på akkurat samme måten etter noen år. Jeg visste jo at dette var noe jeg, hvis jeg gikk ordentlig inn for det, ikke bare kunne gå tilbake på senere, sier han.

— Hun var redd for at jeg ville miste meg selv

Arthur bestemte seg for å flytte til Oslo for å studere. Da hjembyen Bergen kom litt på avstand, strømmet en følelse av mestring og nysgjerrighet til overflaten.

— Det kjentes ut som jeg hadde nye muligheter foran meg til å være mer åpen og være meg selv. Nå kunne jeg starte på nytt. Da forsto jeg at om jeg skulle være lykkelig og ha det bra, så måtte jeg også være ærlig med meg selv og andre om hvem jeg var, sier han og forteller at den endelige samtalen med foreldrene ikke bare ble helt enkel.

— Moren min tok det ganske tungt i starten. Jeg var jo tross alt den eneste jenta blant barna hennes, så hun følte på en måte at hun mistet en datter. Vi endte opp med å ha mange diskusjoner frem og tilbake. Hun var også redd for hva alt dette ville bety for meg, særlig når det gjaldt endringer i kroppen og hormoner og slikt. Hun var redd for at jeg ville miste meg selv og at jeg ville angre.

— Faren min tok det på en litt mer faglig måte. Som lege ble han mest opptatt av hvordan jeg kunne få den hjelpen jeg trengte, og han hjalp meg med å komme i kontakt med Distriktspsykiatrisk senter. Vi snakket en del om hvordan det ville foregå, fra samtaler med psykolog til utredning ved Rikshospitalet, forteller Arthur.

— Jeg gav dem tid

Da Arthur fikk sine første samtaler med psykolog og lege, og deretter også Rikshospitalet, skjedde det imidlertid noe med stemningen i familien.

— Det at jeg oppsøkte hjelp og fikk kontakt med fagfolk tror jeg gjorde at de tok meg og kjønnsidentiteten min mer på alvor. Det bidro til at de aksepterte meg i mye større grad som den jeg var, fordi de så at dette var helt reelt for meg, og noe jeg tok veldig seriøst. Det var heller ikke noe jeg valgte å forhaste meg med, og det tror jeg også gjorde at moren min ble mye tryggere, sier han.

Arthur var tålmodig. Når foreldrene sa feil navn eller feil pronomen, valgte han å la være å reagere med sinne eller irritasjon.

— Jeg sa til dem: «Det eneste jeg forventer av dere, er at dere har den samme respekten for meg som dere hadde fra før». Jeg sa at jeg ikke forventet at de skulle si riktig navn og pronomen med en gang. Jeg gav dem tid, tid til å gjøre ting i sitt eget tempo, til å venne seg til alt. Jeg ville ikke rette på dem eller bli sur, og det tror jeg hjalp veldig, for da fikk de muligheten til å gjøre det i det tempoet som var riktig for dem. Det gjorde også at de tok det ordentlig inn over seg, forteller han.

«Jeg står her med mine tre sønner»

Samme året som han kom ut til familien, skulle moren og brødrene reise sammen på ferie til Hellas. Vel fremme i den greske byen sto Arthur, de to brødrene hans og moren i hotellobbyen med alle koffertene sine. Resepsjonisten bak skranken henvendte seg til moren til Arthur og spurte hvem som skulle sove på hvilke rom.

— «Jeg har mine tre sønner her, og to av dem skal sove på voksenrom, mens en av dem skal bare ha en barneseng», sa hun. Jeg og brødrene mine så på hverandre med sjokk og store øyne. Vi skvatt ordentlig til, for på dette tidspunktet hadde egentlig alle, utenom mamma, begynt å kalle meg for Arthur og si «han». Det var liksom bare hun som hang litt etter, sier han og ler.

— Jeg så på lillebroen min og bare: «Hørte du hva hun sa nå, eller?», og så smilte vi. Det var en veldig fin følelse å få høre henne si det. Fra og med da ble ting lettere for både meg og henne vil jeg si, og etter det har hun bare vært veldig støttende. Hun er for eksempel med når jeg deltar politisk i ulike sammenhenger, og spør meg ofte om hvordan det går med hele prosessen med Rikshospitalet, forteller han.

— Synd å bli stemplet som "anti-black"

Til tross for at han selv mener han har hatt en veldig trygg oppvekst preget av støttende folk rundt seg, mener Arthur det er viktig å adressere at det fortsatt eksisterer en mangel på forståelse for hvilke mennesker kampen mot rasisme faktisk omfatter.

— Under Black Lives Matter i fjor så vi et fantastisk engasjement som var uhyre viktig å få løftet frem. Samtidig føler jeg det er mange som vegrer seg for å ta inn over seg at den undertrykkelsen og de overgrepene som skjer i rasismens navn også rammer skeive og transpersoner veldig hardt. Svarte og flerkulturelle transpersoner er faktisk de som oftest blir utsatt for vold og overgrep, og dette kan vi ikke overse, det er kamper vi også må ta, sier han og kommer med noen eksempler.

— Det var for eksempel to transpersoner som ble drept under Black Lives Matter i fjor, men disse ble knapt nok nevnt.

Selv mener Arthur det er synd at ikke alle klarer å forene kampen mot rasisme óg transfobi.

— Det er noen i de antirasistiske miljøene som mener at dette er to ting man ikke kan kjempe for samtidig. At man ved å kritisere manglende støtte til transpersoner blir sett på som anti black. Akkurat det forstår jeg ikke. Det er som om det ikke er plass til dette samtaleemnet, og det syns jeg er veldig rart. Særlig ettersom svarte LHBT-personer ofte er de som er mest utsatt, sier han.

Selv mener Arthur at flere, ikke bare de med større plattformer, oftere burde spørre seg selv hvilke historier og stemmer de velger å løfte frem.

— «Hvilken historie er det egentlig jeg velger å fortelle nå? Er det en historie jeg har hørt hundre ganger før, eller er det noen vi kanskje ikke har hørt før?». Jeg kunne ønske man oftere stilte seg selv det spørsmålet.

— At man stopper opp og kjenner etter om man virkelig kan si at man har hørt alle de stemmene som er der ute. Gjør man det, så er jo det kjempefint. Men hvis ikke, syns jeg man oftere skal prøve å gå inn for at disse også blir hørt, sier han og legger til at kampen mot rasisme ikke tar slutt, selv om noen av historiene når overflaten.

— Har man fått frem et budskap mot rasisme, så er det kjempeflott. Men vi kan ikke slå oss til ro med det. Det finnes ikke bare én måte å være svart på. Det er så mange identiteter der ute, svarte, muslimske kvinner, LHBT-personer, svarte med funksjonsnedsettelser, folk som generelt ikke får like mye plass i den offentlige samtalen. Alle disse stemmene fortjener også å bli hørt og forstått, sier han.

— Vi trenger et mer tilgjengelig helsetilbud

— Hvis du kunne ønsket deg én ting som skulle vært gjort for å bedre situasjonen for transpersoner her i Norge, hva skulle det vært?

— Det må være at vi får et bedre samarbeid mellom fastlegene og Rikshospitalet. Da jeg var ferdig med utredningen min og hadde fått diagnosen, var det bare én blodprøve som gjensto før jeg kunne begynne på hormoner. Men samtidig som dette, kom korona til Norge, og timen min ved Rikshospitalet ble utsatt på ubestemt tid.

— Jeg ble fortvilet. Det var bare denne ene blodprøven som gjensto, og jeg forsto ikke hvorfor ikke Rikshospitalet kunne samarbeide med fastlegen min slik at han kunne ta prøven og sende dem svarene. Men Rikshospitalet sa blankt nei. Akkurat dét mener jeg er veldig dumt, sier han og utdyper.

— Det er flere deler av oppfølgingen som kunne vært gjort av fastlegen. I stedet for at jeg må vente flere måneder med å starte på hormoner fordi jeg venter på én enkelt time hos Rikshospitalet for å ta en blodprøve, så kunne vi effektivisert og forenklet hele prosessen dersom man involverte fastlegene i større grad, sier Arthur og legger til at han mener desentraliseringen av helsetilbudet også er på høy tid å få på plass.

— Det gir ikke mening at en person som sitter i Nord-Norge må dra hele veien til Oslo for å ha én seksti minutters time før hen må dra hele veien hjem igjen. Det er både dyrt og ineffektivt. Jeg håper regjeringen vil åpne mer opp i budsjettet, slik at vi får på plass de regionale helsetilbudene. Det er tross alt de som har den makten, det er ikke Rikshospitalet som bestemmer dette, sier han.

— De yngre bydelene er mer varierte

I dag bor Arthur i en egen leilighet sammen med samboeren sin. Ved siden av studiene i Cyber Security på Universitetet i Oslo, er han aktiv som styremedlem i organisasjonen Salam og med i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).

— Føler du deg komfortabel i Oslo som by, og i ditt eget nærområde her på Frogner?

— Ja, det er veldig fint her. Det er et ganske rolig og pent område, enten man tar seg en tur i Slottsparken eller stikker innom en av kaféene i nærheten. Det er samtidig ganske store forskjeller i Oslo generelt merker jeg, ut i fra hvilken bydel man er i.

— Hvordan da?

— Jeg tror det har mye å gjøre med hvem som bor der. På St.Hanshaugen og Grünerløkka er det for eksempel mange unge folk som bor, og det gjør noe med stemningen der. Du ser flere folk i forskjellige stiler og det gjør også noe med opplevelsen av å bli akseptert i forskjellige kjønnsuttrykk. På Frogner ser du kanskje én hipster gå forbi deg i løpet av en tur, mens på Grünerløkka passerer du kanskje fem hundre på et par minutter, sier han og ler.

— Familie er ikke alltid "blod"

— Føler du at Oslo er sammensatt som by, eller har vi for få folk i ulike kjønnsuttrykk her?

— Jeg syns det er ganske strømlinjeformet, særlig i jobbsammenheng eller hvis du går i butikken. Folk ser som regel ganske like ut. Men vi har også et tydelig skille gjennom byen vår. Jeg husker jeg og samboeren min gikk en tur langs Aker brygge, og i løpet av turen så jeg ikke én eneste svart person, sier han og sukker litt oppgitt.

— Hvis du skulle gitt et råd til noen som kanskje er ny i Oslo, som sliter med kjønnsdysfori og har flerkulturell bakgrunn i et miljø med få støttespillere. Hva ville du sagt?

— Jeg ville sagt at familie ikke alltid er blod. Bare fordi det er vanskelig i din familie, så finnes det andre som kan være som en slags familie for deg. Det er venner der ute, organisasjoner du kan prate med, folk som ønsker å ta deg i mot og støtte deg på veien. Det er kanskje sykt klisjé, men man må bare gi seg selv og andre tid til å finne ut av det.

— Så ikke forhast deg i noe, men søk kontakt med andre folk. Møter du lite støtte fra familien, så er det også greit å ta litt avstand. Velg å prioritere de menneskene som viser deg at de vil være der for deg og støtte deg. Det er ikke alle kamper man kan ta på én gang, og det er faktisk OK. Så fokuser på å bygge deg selv opp og bruk folk rundt deg!

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.