– Det er en myte at Vålerenga ikke bryr seg om rekruttene sine. Del 3

Hvert år dukker myten om at Vålerenga ikke bryr seg om rekruttene sine. Hvert år. Og bare så det er sagt med én gang, det er en myte.

Ja, det er klart at arbeidet med forvaltningen av yngre talenter har sine opp- og nedturer, men i sum er det en myte. Vålerengas A-lag kaster ikke ut ungen med badevannet. Det er heller omvendt, Vålerenga forsøker i det lengste å beholde talentene i klubben.

Men det er i ishockey satt noen aldersbegrensninger, de viktigste i denne sammenhengen er U18 og U20. Sammenligner man med fotball så finnes altså ikke noe lag nummer to. Lagene har samarbeidsklubber, gjerne i divisjonen under, men noe B-lag finnes ikke.

Nå har man kanskje lagt merke til at jeg har begynt å skrive om U20 og ikke U21 mer. Det er nemlig slik at frem til og med sesongen 2020/21 var det øverste aldersnivået i juniorhockey U21. Dette har blitt endret til U20 og betyr at noen spillere automatisk ramlet utenfor og måtte finne seg andre beitemarker.

Man kan riktignok stille til kamp med inntil tre overårige spillere, men dette ønsker ikke U20-trenerne Simon Stolt Wang og Ricky Nygård, de vil mønstre samme mannskap sesongen igjennom.

Håpet er at de blomstrer

Spillere som har måttet forlate klubben på grunn av innskrenkingen av aldersspennet er eksempelvis Mathias Brenne Halvorsen (Grüner), Magnus Ytreberg (Hasle Løren), Klaudiusz Libik (Hasle Løren), og Mats Viker Brekke (Furuset).

Ingen av disse guttene hadde på det tidspunktet kvaliteter bra nok på alle felt til å være aktuelle for A-laget. Så er håpet at de blomstrer dit de drar og så blir aktuelle for en retur til Vålerenga på et senere tidspunkt.

Det er alltid et håp.

Et eksempel på en slik spiller som drar ut for å modnes er Calle Rune Spaberg Olsen. Han var i U21-stallen (og litt i A-stallen), dro til Sverige et år og kom så tilbake til fast plass i troppen til Vålerengas A-lag.

Oilers' mann på straffer

U18 kan du holde på med til og med den sesongen du fyller 18, U20 ut den sesongen du fyller 20. Der U18 produserer spillere til U20, er det U20 sitt mål å produsere flest mulig ferdige spillere til et høyest mulig nivå. Først og fremst til eget A-lag, dernest til samarbeidsklubber og til sist til «røkla».

Jeg har ikke gått stallene til Fjordkraft-liga-lagene etter i sømmene, ei heller 1. divisjon, og sett hvor det finnes Vålerenga-gutter, men de popper opp over alt. Ta Joachim Sommer Nielsen (23 år) for eksempel. Inn i A-stallen til Vålerenga, dernest Stjernen, så Grüner, hvor han er i dag.

Til og med i Stavanger finner vi folk fra Vålerengas junioravdeling. Målvakten Jonas Wang Wikstøl (22 år) skvatt for eksempel den veien for noen sesonger siden. Han fikk en del kamper og var på et tidspunkt Stavanger Oilers’ foretrukne mann på straffer.

Det kan godt være han fortsatt er det, Stavanger Oilers’ foretrukne «puckspiser» på straffer, jeg innrømmer svikt i min oppfølging av Stavanger Oilers. Som man kanskje har skjønt, er mitt fokus Vålerenga generelt og U20 spesielt.

Nivået er skyhøyt

Helligbrøde! har kanskje noen lyst til å skrike nå om Vålerengas «eksport» til andre norske klubber. Men her følger det viktige prinsippet at selv om de er gode nok der de havner, har de ikke vært gode nok eller ferdige nok til å forsvare en plass i A-stallen til Vålerenga. Potensielt også U20-stallen. Det hender U18-spillere skaller av også.

Nivået i Vålerenga er skyhøyt i de respektive ledd, både i A-laget, U20 og U18. U18 leverer jevnt og trutt spillere til U20. I U20 er det ikke like enkelt å produsere spillere gode nok til innad i huset. Dette høye nivået gjelder for eksempelvis Stavanger og Hamar også. A-lagene holder på det jevne meget høyt nivå, det samme gjør juniorstallene deres.

Det er også viktig å huske på at selv om U20 tidvis herjer med noen av lagene i 1. divisjon, så er også nivåforskjellen veldig stor i 1. divisjon. 1. divisjon er litt som en «kompisliga», og for ikke mange sesonger siden var 1. divisjon en påmeldingsliga.

Lykkelige avgangselever

Så kommer vi til grunnen til at vi må produsere spesielt U20-materiale på høyest mulig nivå, selv om vi vet at de forsvinner. I løpet av en sesong tas i snitt opp en til to U20-spillere til A-laget. Det var vel all time high for noen sesonger siden da det ble tatt opp tre mann.

Jeg snakker da om spillere som skriver kontrakt med A-laget, uavhengig av hva den kontrakten sier. Gjennom sesongen vil man så se at flere ungvalper får prøve seg, men det er ikke det samme som at de har skrevet kontrakt med A-laget som fullverdige medlemmer av stallen.

Nivået er så høyt at fire til seks spillere på U20 skrelles av hvert år til andre klubber. Enten permanent eller ved at de er Vålerengas «eiendom» og i så måte lånes eller leies ut.

Ved å beholde dem som Vålerengas «eiendom» er veien tilbake inn i aktiv tjeneste potensielt kortere, litt avhengig av hva utlåns- eller utleiekontrakten sier. Men på generell basis hjelper Vålerenga spillerne over i nye klubber uansett på hva slags formalia det er på. Vålerenga er tjent med lykkelige avgangselever.

En suksesshistorie

Og så er det et gode at spillerne får kamptrening på høyest mulig nivå. Grüners A-lag er uten tvil på høyere nivå enn Vålerengas U20-lag. Hasle/Løren på høyde, men de møter bedre motstand enn hva man kan skilte med i U20-ligaen.

Og det er en seier for U18- og U20-laget hver gang en spiller tas opp et nivå, uansett om det er i Vålerenga eller en annen klubb. Det er en suksesshistorie og viser at Vålerenga U20-lag ikke er noen endestasjon om man ikke plukkes opp i A-stallen.

En spiller som Andreas Stene for eksempel har gått gradene og var ute noen år før han returnerte hjem igjen. Først som center, så også som alternerende back da vi plutselig hadde en krise på den posisjonen. En oppgave Stene mestret til det fulle.

Nå kom den litt triste meldingen tidligere denne sommeren; Andreas Stene legger skøytene på hylla. Andreas fikk sjansen til å gå inn i en karriere som brannmann, og da vant en yrkeskarriere som strekker seg 20 til 30 år inn i fremtiden.

Så brutalt er det

Egentlig skulle man ønske å kunne beholde alle i hus, men det går, som man sikkert skjønner, ikke. Og Vålerenga trenger, i likhet med nevnte Stavanger og Hamar, påfyll av rutine, ikke bare ferskt ungdommelig blod.

Derfor kan det fra tid til annen føles som om man bare signerer 30 år gamle svensker, at det er det eneste A-laget vil ha.

Man gjør og vil fortsette med det også. Sist en finne faktisk. Tommi Taimi (30 år), 24 poeng på 16 kamper. En umiddelbar hit på alle måter.

Wade Murphy (27 år) 24 kamper, 15 poeng. Murphy kom fra 46 poeng i Narvik og skulle med spillerne i Vålerenga rundt seg produsert langt mer fra start. Det vil si, det gjorde han, men så tørket det ut, og vips ble det ikke ny kontrakt. Så brutalt er det. Er du på utlendingskvoten må du prestere høyt og jevnt og trutt fra start.

Tommy Taimi på sin side fikk sportssjef Frikk Juell signert inn på en 5-årskontrakt. Ikke siden Brede Csiszars «livstidskontrakt» har det vært signert lengre kontrakt i Vålerenga Ishockey.

Også U20 har supportere

I Vålerenga bruker spillere, unge som gamle, tid på å akklimatisere seg. Jeg pleier å si en sesong før de er husvarme. Så høyt er nivået, og så gjennomgripende er kulturen.

Man tøyset med at kulturen lå i malinga i veggene i gamle Jordal Amfi. Vittige tunger vil ha det til at Glenn Jensen skrapet med seg litt maling på vei ut døra der for siste gang.

Og 30-årige svensker? For ni år siden kom nå 29 år gamle Filip Gunnarsson travende inn i gamle Jordal Amfi, full av ungdommelig pågangsmot. Han ble ni sesonger. Han var altså ikke akkurat noen veteran. Eksemplene på både det ene og andre finnes.

Så vil det alltid i en klubb som Vålerenga bli folk som blir skuffet på egne vegne og egne ambisjoners vegne. De kan ha hatt for store forventninger til seg selv, for store ambisjoner på for kort tid.

De kan synes de, kanskje med rette, ikke har fått vise seg frem. Det kan være mange grunner til at en føler seg urettferdig behandlet.

Og andre kan bli skuffet på deres vegne. Ikke bare familie og venner, men også supportere. Selv om fokuset er langt mindre på U20-laget i forhold til A-laget, så finnes det faktisk supportere som følger U20-laget ganske tett.

Hver sak har tre sannheter, den ene, den andre, og den midt imellom et eller annet sted, som er riktig. Det å holde øynene på hva som er riktig er viktig og krever at man i det minste er villig til å være objektiv.

Når noen sier at Vålerenga kaster ut ungen med badevannet, har de neppe udelt rett.

LES OGSÅ:

• Veien til A-laget på Vålerenga ishockey. Del 1
• Vålerenga u20: Verken sol, regn, vind eller storm stopper oss. Vi trener like fullt. Del 2

Neste episode av Veien til A-laget følger om en uke....