– Erlend er fabelaktig, sier stamgjestene. Dette er mannen bak Syverkiosken ved Alexander Kiellands plass

Sommerregnet pøser ned over Alexander Kiellands plass denne sommerdagen. På tross av regnet står flere trofaste kunder tålmodig foran den lille røde trekiosken, som har vært en del av bybildet siden 1936, og venter på de berømte pølsene, som har blitt omtalt både i The Guardian, New York Times og BBC.

Inne i kiosken står eier Erlend Dahlbo, alltid med et smil.

– Det er menneskene, energien og samtalene som gjør at jeg driver med dette, sier han.

For mange er kiosken mer enn et sted å få seg en pølse. Den har blitt et samlingspunkt, et kjent fjes i nabolaget og et lite, men viktig stykke av Oslos historie.

Har kjøpt pølser her i 70 år

Erlend var bare to år gammel første gang han satte foten i Syverkiosken. Siden har han lagt ned omtrent 100.000 timer bak disken.

– Det er på en måte en del av meg, sier han mens en kunde fra tidligere på dagen kommer tilbake, denne gangen for en pølse i brød i stedet for lompe. Kunden forteller at han har vært kunde i 20 år.

– Det er kundene som har vært her lenge som gjør dette så spesielt. Mange kommer innom daglig, og vi kjenner hverandre godt. Jeg anslår at over tusen kunder har vært kunder her i over 40 år. Noen av de eldre har kjøpt pølser her i 70 år. Det sier litt om hva denne bua betyr for folk, sier Dahlbo med et smil.

Hvor spiser Erlend selv?

Når han har fri, er han gjerne ute i skogen med en kurv i hånden, på jakt etter sjeldne sopper.

– Det mest spennende er å finne sopper som er uvanlige eller rødlistede, kanskje til og med en art som aldri er funnet i Norge før. Steinsopp og slike «standardtyper» synes jeg ikke er så interessant. Jeg har funnet flere rødlistede arter, og én gang fant jeg en sopp som bare har blitt registrert to-tre ganger tidligere – det var morsomt, forteller han.

Når han selv spiser ute, har han sine klare favoritter:

– Revierhavnen Kro på Hovedøya er nydelig om sommeren, og oppe på Damplassen har de veldig god pizza. Teaterkaféen er et annet sted jeg er glad i, mest på grunn av stemningen. Der har vi hatt julebord i 30 år, sier han.

Denne kvelden skal han på quiz på Shamrock, og Dahlbo forteller at han ofte inviterer med kundene sine.

– Det ville blitt ramaskrik

– På dagtid er det mye å gjøre, og spesielt i helgene.

Men i rolige perioder får han tid til å prate ordentlig med folk. På spørsmål om hva han ville gjort om han ikke drev Syverkiosken, svarer han:

– Da tror jeg kanskje jeg hadde hjulpet ungdom. Jeg er ganske flink til å prate så jeg tror jeg kunne gjort en forskjell.

Men det er tydelig at mange ville reagert om han forsvant.

– Det hadde nok blitt ramaskrik om jeg slutta, sier han og ler.

– Han er fabelaktig

Blant stamkundene finner vi Rasmus Hildonen og Kristian Fiberg, som har gjort Syverkiosken til sitt faste møtested.

– Jeg og Kristian er her ganske ofte. Vi kjøper noen pølser, tar med et par øl og setter oss i bakgården, forteller Rasmus.

– Det hele startet under covid, da hele byen stengte ned og pubene var stengt. Vi er jo vant til å gå på pub sammen, så vi begynte å møtes her i stedet.

Det ble starten på det de nå kaller sin egen «lokalpub».

– Når han er ferdig på vakt, blir han ofte med på en prat og en øl. Han er bare en fabelaktig fyr, sier Rasmus om Erlend Dahlbo.

Et samlingspunkt

Mens vi venter på å fortsette samtalen med Dahlbo, står turister og faste kunder i kø. Han har en imponerende evne til å huske kundene – ikke bare bestillingene deres, men også små personlige detaljer.

Det kommer frem i de korte, varme samtalene: en kunde får spørsmål om familien, en annen en kommentar om den nye jobben. Det er tydelig at kiosken er mer enn et sted for rask mat; det er et samlingspunkt hvor folk kjenner seg hjemme.

En bu full av liv

Selv om Syverkiosken er liten, rommer den mer enn man skulle tro – til og med konserter på taket. Tidligere i sommer strømmet hele 500 gjester til en festival arrangert her.

– Det var en av de beste vi har hatt, med mange ulike band. Skikkelig kult! Vi fikk til og med en parasoll gratis, takket være festivalen.

Plutselig roper en forbipasserende bort til Dahlbo:

– Vil du ha en is til senere, Syver?

Han ler og tar imot pinneisen som blir rakt over disken.

– Sånt skjer hele tiden. Alle kaller meg Syver. Mange tror jeg faktisk heter det – men det gjør jeg jo ikke.

Fra barne-TV til barnevogn

Erlend er kjent for å strekke seg litt ekstra for kundene sine.

– Skjer det at noen er blakke mot slutten av måneden, får de låne til en pølse eller to. Man må jo tenke litt mer med hjertet enn bare kroner og øre, sier han.

Noen historier setter spor. Som den lille jenta som fikk sitte i kiosken og se på barne-TV mens faren ordnet noe. Hun var fire år den gangen.

Mange år senere kom hun tilbake, med barnevogn og barn selv.

– Da tenkte jeg: Nå har jeg stått her lenge, sier Dahlbo og ler.

Gjorde opp etter fem år

I løpet av de 34 årene han har drevet kiosken, kan han knapt huske mer enn én eller to ganger der folk ikke har gjort opp for seg.

Han forteller en historie som sier mye om både han selv og kundene:

– En fyr lånte 150 kroner i pølser og ble borte i fem år. Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, for han var ikke typen til å gjøre noe sånt. Jeg var mest skuffa over at han ikke kom tilbake. Men så viste det seg at han hadde flytta til Sør-Afrika, og han hadde gått og tenkt på den gjelda hele tiden.

– Da han kom tilbake, betalte han meg 300 kroner fordi han hadde så jævlig dårlig samvittighet. Han kunne jo ikke bare komme med 150 kroner etter så lang tid. Jeg ble skikkelig glad da jeg så ham igjen. Det sier litt om folk, altså. Når man har lite penger, er det ofte viktigere å gjøre opp en sånn liten gjeld enn millionen til banken.

En tapt streetfood-kultur?

Norge har mistet mye av sin streetfood-kultur, mener Erlend. På 80-tallet var det over 200 kiosker i Oslo. Nå er det knapt en håndfull igjen.

– Dette er norsk streetfood. I London har de Camden Market, men her i Oslo er det nesten bare meg igjen som driver med dette, sier han.

Han trekker paralleller til andre land:

– I Norge må man ofte på restaurant, ikke rart det fort blir dyrt. Hvis man drar til Thailand for eksempel, er det vanlig å prøve streetfooden. Det er det som er spennende, det som er litt kult.

Mens regnet gir seg og nye kunder kommer til, fortsetter Dahlbo å småprate, le og servere. Det er lett å skjønne hvorfor folk stadig vender tilbake.