Kortversjon
- Transportøkonomisk institutt (TØI) og bymiljøetaten er uenige om trafikksikkerheten i opphøyde sykkelfelt.
- TØI-forskere hevder at opphøyde sykkelfelt fører til flere sykkelulykker enn vanlige sykkelfelt.
- Ny rapport fra TØI viser at mange sykkelulykker ikke registreres i offisiell statistikk.
- Rapporten peker også på at veiarbeid og dårlige veiforhold ofte bidrar til sykkelulykker.
Uenigheten mellom forskere fra Transportøkonomisk institutt (TØI) og bymiljøetaten i Oslo kommune har pågått helt siden de nye sykkelfeltene ble anlagt.
Det handler om opphøyde sykkelfelt, som i Oslo først ble testet ut i Åkebergveien. Siden har det også blitt opphøyde sykkelfelt i Ullevålsveien og flere andre strekninger i byen.
Kraftig uenighet
Men allerede for fire år siden advarte TØI-forsker Torkel Bjørnskau mot de opphøyde sykkelfeltene, som han mente førte til hyppigere sykkelulykker.
Like etter ble han kraftig imøtegått av Heidi Tomten, som er avdelingsdirektør for gange, sykkel og kollektiv i bymiljøetaten.
Nå har Bjørnskau og flere andre TØI-forskere publisert en ny rapport der de mener å ha belegg for påstanden om at opphøyde sykkelfelt har høyere ulykkesfrekvens enn ordinære sykkelfelt.
Den ferske TØI-rapporten ble først omtalt av Aftenposten.
Ny rapportering
Ifølge forskerne blir ulykker med syklister, elsparkesyklister og fotgjengere ofte ikke fanget opp i offisiell statistikk, blant annet fordi mange ulykker skjer uten at politiet blir involvert.
TØI-prosjektet CyWalk derfor samlet inn data direkte fra sykehus og legevakter for å få bedre oversikt over hva som faktisk skjer.
– Gjennom CyWalk-prosjektet har TØI utviklet et system for selvrapportering av ulykker ved sykehus og legevakter, som gir detaljert informasjon om ulykkesforløp, mekanismer og kontekst for myke trafikanter, heter det i rapporten.
Ulykkene i opphøyde sykkelfelt skjer særlig når syklistene skal gjøre en spesifikk manøver, påpekes det i rapporten.
Sjelden én faktor
– Ulykker ved opphøyde sykkelfelt skiller seg ut ved at én mekanisme
dominerer: kontakt med kantstein eller nivåforskjeller mellom det opphøyde sykkelfeltet og
kjørebanen eller fortauet, skriver forskerne.
– Ulykkene skjer ofte i overganger inn i eller ut av anlegget, eller når
trafikanter forlater feltet midlertidig og senere forsøker å komme tilbake, heter det i rapporten.
Rapporten understreker imidlertid at ulykker sjelden skyldes én faktor alene. Veiarbeid er en hyppig årsak til ulykker hos syklister, hevder forskerne.
Midlertidige kanter, kabler, rør, glatte metallplater, grus eller sandsekker skaper uventede hindringer, kombinert med innsnevringer og omveier som tvinger raske tilpasninger og fører til sykkelulykker.
Rundkjøringer
– Et gjennomgående trekk er at veiarbeid ofte fører til trangere arealer, omveier og tvungne
atferdstilpasninger, som å måtte flytte seg mellom kjørebane og fortau, snu i uoversiktlige
situasjoner eller passere midlertidige gangtunneler, skriver forskerne.
– I slike situasjoner kan andre risikofaktorer,
som trikkeskinner, kantstein eller dårlig belysning, bli avgjørende, heter det i TØI-rapporten.
Forskerne påpeker at mange sykkelulykker skjer uten at andre er involvert, særlig i kryss og rundkjøringer.
Ifølge TØI-rapporten oppstår ulykkene ofte når syklister svinger, bremser eller starter. Også dårlige veiforhold er en ulykkesfaktor.
– I rundkjøringer skjer mange eneulykker i sirkulasjonsarealet og knyttes ofte til lokale friksjonsforhold som skiller seg fra tilstøtende veistrekninger, for eksempel polert asfalt, oljesøl eller
gjørme, står det i TØI-rapporten.
– Flere beskrivelser viser at tap av grep skjer brått og uventet, også ved lav fart, skriver forskerne.
