DEBATT
– Om Oslo har 70, 120 eller 500 kriminelle nettverk er interessant for forskere, analytikere og politiledere. For innbyggerne er spørsmålet langt enklere: Oppleves byen tryggere? spør sikkerhetssjef Steinar Vadla Risa.
Foto: Politiet / Privat (innfelt)
– Det er ikke antallet kriminelle nettverk som bekymrer meg
Det som opptar folk i nabolagene er ikke antallet nettverk. Det er hvordan kriminaliteten påvirker tryggheten i hverdagen. For folk flest møter ikke kriminaliteten som statistikk.
Ifølge politiet finnes det rundt 120 kriminelle nettverk i Oslo-regionen. Nå stiller forskere spørsmål ved tallgrunnlaget og mener antallet kan være både høyere og lavere.
Det er en viktig diskusjon som VårtOslo tar opp. For noe er riv ruskende galt.
Men det som opptar folk i nabolagene er ikke antallet nettverk. Det er hvordan kriminaliteten påvirker tryggheten i hverdagen.
For folk flest møter ikke kriminaliteten som statistikk. De møter den som konsekvenser.
De møter den når ungdom ranes på vei hjem fra skolen.
De møter den når ansatte i butikker blir truet og utsatt for vold.
De møter den når kniver, macheter, sprøytespisser og skytevåpen dukker opp i miljøer der barn og unge ferdes.
De møter den når anmeldelser henlegges og konsekvensene uteblir.
Konsekvensene folk ser
Som sikkerhetsrådgiver og foredragsholder har jeg jobbet med kriminalitetsforebygging og trygghet i mer enn 35 år. Jeg har arbeidet i norske bymiljøer, på kjøpesentre, i handelsområder og tett på næringslivet gjennom store deler av yrkeslivet.
Det jeg ser i dag, er ikke en utvikling som peker i riktig retning.
Derfor blir jeg ofte overrasket over hvor mye tid vi bruker på å diskutere definisjoner, mens langt mindre tid brukes på å diskutere konsekvensene.
Om Oslo har 70, 120 eller 500 kriminelle nettverk er interessant for forskere, analytikere og politiledere.
For innbyggerne er spørsmålet langt enklere:
Oppleves byen tryggere?
Mange vil svare nei.
Politiet beskriver selv utviklingen som alvorlig. Vi har hørt om kriminelle nettverk som kjøper voldstjenester. Vi har hørt om barn som rekrutteres inn i kriminalitet. Vi har hørt om økende konflikter mellom kriminelle miljøer.
Samtidig opplever næringslivet at hverdagskriminalitet nedprioriteres.
Gjennom mitt arbeid møter jeg butikkansatte, vektere, senterledere og ledere som står i frontlinjen hver eneste dag. De diskuterer ikke om tallet er 120 eller 500.
De diskuterer hva de skal gjøre når politiet ikke har kapasitet til å følge opp.
Den store elefanten i rommet
Det er her debatten burde ligge.
For kapasitet er blitt den store elefanten i rommet.
Politiet har selv fortalt om økende belastning, flere oppgaver og stadig tøffere prioriteringer. Resultatet blir at mye kriminalitet som tidligere ble fulgt opp, nå havner bakerst i køen.
Det sender et signal.
Ikke bare til ofrene.
Men også til gjerningspersonene.
Når risikoen for å bli tatt oppleves som lav, påvirker det atferden.
Det er ikke kontroversielt. Det er grunnleggende kriminalitetsforståelse.
Derfor mener jeg vi må slutte å låse oss fast i diskusjoner om eksakte tall.
Mindre tåkeprat
Kriminalitet kan være vanskelig å måle. Trygghet er lettere. Folk ser hva som skjer i sine egne nabolag. De ser videoene som deles. De ser volden. De ser rekrutteringen. De ser frykten. Og de ser når samfunnet ikke reagerer raskt nok.
Vi trenger mindre tåkeprat og flere ærlige samtaler om kapasitet, konsekvenser og kontroll.
For uansett om antallet kriminelle nettverk er 70, 120 eller 500, er én ting helt sikkert:
Ingen politiledere, forskere eller politikere ville brukt så mye tid på å advare om utviklingen dersom problemet var lite.
Det er ikke antallet nettverk som bekymrer meg. Det er konsekvensene av kriminaliteten og mangelen på kapasitet til å håndtere den.
Tallene kan diskuteres. Virkeligheten folk møter i hverdagen er langt vanskeligere å bortforklare.
Altfor mange opplever at tryggheten går i feil retning.
