Andreas (37) var på jobb på London Pub da skuddene ble avfyrt. Han mener oppfølgingen har vært for dårlig

I 2022 jobbet Andreas Woldseth (37) på det LGBTQ+-vennlige utestedet London Pub. Han hadde vakt natt til 25. juni, da Zaniar Matapour utførte terrorhandlingen mot både Per på Hjørnet og London Pub. 

Da VårtOslos journalist ankommer lokalet hvor hun skal møte Andreas, sitter han med ansiktet mot inngangen.

– Kan jeg bytte plass med deg, spør han når journalisten er fremme.

– Jeg øver meg på å sitte med ryggen til inngangen, skjønner du. Det er eksponeringsterapi for meg, legger 37-åringen til. 

London Pub åpner ny nattklubb: – Vi har vært et trygt sted for det skeive miljøet siden 70-tallet. Vi skal ikke la oss kneble av terrorisme

Blusser opp traumer

12. mars i år startet rettssaken mot terrortiltalte Matapour. Andreas har vært tilstede på noen av dagene. 

 – Det var godt for meg å vite at jeg klarte å sitte der i rettssalen og se Matapour. Jeg så ham ikke natten med skytingen, men jeg så resultatene av det han gjorde, sier Andreas. 

– Da jeg først så ham i rettssalen, kjente jeg på kvalme og svimmelhet. 

– Nå føles han bare liten og feig, og ikke verdt min tid, til tross for at jeg må forholde meg til konsekvensene av handlingene hans, kanskje livet ut, sier Andreas om å se gjerningspersonen i retten. 

Oppstarten av rettssaken har vært vanskelig for Andreas. Det har blusset opp mye angst og traumer hos ham. 

– Jeg har kontakt med mange som var tilstede under skytingen. Vi er mange som sliter med at vi endelig hadde begynt å komme oss litt videre i livet. Og så trekkes vi tilbake til traumene nå som rettssaken er i gang. Man føler at livet ikke får lov til å gå fremover, sier han. 

– Men jeg har bestemt meg for at 16. mai, siste dag av rettssaken, da setter jeg strek. Slik at jeg kan forsøke å komme meg videre i livet, legger Andreas til. 

Fikk avslag på bistandsadvokat

I likhet med mange andre, har Andreas slitt med ettervirkningene av terrorangrepet. 

I et intervju med Nettavisen i juli 2022, uttrykte Andreas frustrasjon over mangelfull og dårlig oppfølging i etterkant av skytingen. 

Når VårtOslo snakker med ham nå, har det blitt noen forbedringer. Men for sent og til en for høy pris, mener Andreas.

I Nettavisen-intervjuet kunne Andreas fortelle at han hadde fått avslag fra Oslo tingrett på søknad om bistandsadvokat. 

Grunnen til avslaget var at han ikke hadde vært i skuddlinjen til siktede. Kort tid etter intervjuet, fikk Andreas likevel innvilget bistandsadvokat. 

– Det var en stor seier for meg å få bistandsadvokat. Det gjør at jeg slipper å forholde meg til den praktiske delen av rettssaken, og at jeg får litt mer distanse til det hele. Jeg skulle ønske dette var ordnet helt fra starten av, sier Andreas.

– Jeg måtte kjempe

– Det kom ikke av seg selv, jeg måtte kjempe for det, sier Andreas om oppfølgingen som han tilslutt fikk på plass. 

Matapours våpen vist fram i retten – hadde 103 ubrukte skudd på seg

Et par dager etter skytingen, kontaktet Andreas DPS Lovisenberg for å få ordnet en krisesamtale.

– Personen jeg snakket med på telefonen sa bare til meg at følelsene som jeg hadde ville gå over om noen dager. Hvis det ikke ga seg så kunne jeg kontakte dem på ny. Jeg ble ikke tilbudt noe krisesamtale da, selv om jeg hadde sterkt behov for det, sier Andreas. 

– Jeg kontaktet DPS igjen via telefon noen dager senere, og forklarte at jeg hadde høyt adrenalin, var ekstremt hyper og stresset, og fikk ingen søvn. At jeg kunne høre skytingen og alle skrikene i hodet mitt hele tiden, sier han. 

Da fikk Andreas tilbudt krisesamtaler hos DPS akutt-team på Tøyen. Men han måtte virkelig presse på for å få det, mener 37-åringen. 

– Den andre gangen jeg ringte sa personen på telefonen til meg; "det renner ut av deg som en god historie." Jeg følte absolutt ikke at jeg ble tatt på alvor. Disse krisesamtalene som jeg ble tilbudt var ikke en fast ordning, men sporadiske. 

Lina (18) og Tiril (20) forsker på oppfølging etter 25. juni-terroren: – Plutselig var det skummelt å være seg selv, sier Lina

Utilstrekkelig tilbud 

VårtOslo har vært i kontakt med kommunikasjonssjef på Lovisenberg Diakonale Sykehus, Tone Hærem, om uttalelsene som Andreas kom med mot sentralbordet til DPS Lovisenberg. 

– Vi beklager hvis vedkommende ikke ble møtt på en god måte av sentralbordet på DPS Lovisenberg,  sier Hærem. 

– I Oslo er det Oslo kommunes kriseteam som skal bidra med krisesamtaler for folk som opplever terrorhandlinger. Men pasienter kan også selv henvende seg til akutteamet vårt her på DPS med behov for akutt psykiatrisk hjelp, sier Hærem. 

– Ved krisereaksjoner som krever oppfølging vil man normalt få informasjon om kommunens kriseteam. Det samme vil skje hvis det kommer en skriftlig henvisning på grunn av en krisereaksjon, legger klinikksjef Hallvard Fanebust til. 

Før psykologisk oppfølging kom på plass for Andreas, var det tydelig for flere enn ham selv at oppfølgingen han fikk, ikke var tilstrekkelig. 

– Flere utredere og ansatte, inkludert noen på akutt-teamet på Tøyen konkluderte med at de sporadiske krisesamtalene på DPS ikke var tilstrekkelig for meg, sier Andreas. 

– Da var vi allerede i slutten av august, altså to måneder etter skytingen, og ordentlig psykologisk oppfølging var fortsatt ikke på plass. Kort tid etter dette fikk jeg endelig henvisning gjennom Grünerløkka helsestasjon til faste psykologtimer hos DPS Lovisenberg, men alt for sent. Og igjen måtte jeg ordne det på eget initiativ, legger han til. 

– Jeg kledde av meg det skeive, så ingen skulle se at jeg er et terrormål

Konstant anspent 

Andreas mener også at hans behov ikke ble tatt for alvor hos fastlegen. 

– Da skytingen skjedde hadde jeg en vikar for fastlegen min. Vikaren ville ikke gi meg de medisinene som jeg trengte for å kunne roe meg ned og ha det litt bedre, sier han. 

– For eksempel hadde jeg behov for et beroligende middel, for å få ro og få sove. Men legen ville ikke gi meg den medisinen jeg trengte, med begrunnelse i at det var for avhengighetsskapende, sier Andreas. 

– I stedet gav vikaren meg et annet legemiddel som skulle ha en lignende effekt, men som jeg blir veldig søvnig av. Jeg kunne bruke det om kvelden før jeg skulle sove, men om jeg tok det på dagtid for å roe meg ned, og skulle i et møte for eksempel, så ble jeg bare ekstremt søvnig av det, sier han. 

Andreas fikk også fysiske plager i etterkant av skytingen.

– Kroppen ble så anspent av stresset at jeg hadde konstant vondt, og begynte å utvikle tics. Så da spurte jeg legen om et spesifikt medikament for å hjelpe mot anspentheten. Da ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke bare kunne ta noen paracet for eksempel, sier Andreas. 

– Jeg er faktisk fortsatt så anspent i kroppen at jeg har fått beskjed av fysioterapeuten min om å ikke trene. Så sover jeg nesten ingenting på toppen av det hele, som gjør at kroppen ikke får mulighet til å restituere seg selv etter trening, legger han til. 

– Jeg har mye mareritt, og våkner ofte mer utslitt enn før jeg la meg. Når alt det er sagt, så er jeg ikke den som har kommet best ut av terrorhandlingen, men heller ikke den som har kommet verst ut. Det er mange som sliter mye mer enn meg, sier 38-åringen.

– Jeg har kontakt med mange av de fornærmede, og det virker som at dem som bor utenfor Oslo, har enda dårligere oppfølging enn det jeg har hatt, sier Andreas. 

Andreas byttet til slutt fastlege og mener ting ble bedre for ham etter det. 

– Jeg holdt ut med vikaren til fastlegen min i omtrent ett år etter skytingen, før jeg omsider fant ut at jeg måtte bytte fastlegekontor. På det nye legekontoret gav de meg de medisinene som jeg trengte med en gang, og da ble ting mye bedre, meddeler han. 

Skuffet og sint 

– Når slike situasjoner som dette her skjer, terror, naturkatastrofer, også videre, så bør det være som å trykke på en stor, rød knapp. Det bør umiddelbart gis den hjelpen som folk behøver, understreker Andreas. 

– Okei, så får vi heller overmedisinere litt i starten og så trappe ned. Heller det enn at folk blir stående uten den hjelpen som de behøver for å komme seg videre. Jeg har ordnet opp for meg selv, men det er ikke alle som har vært gjennom dette som har krefter eller ressurser til å gjøre det, sier en oppgitt Andreas. 

– Det gjør meg skuffet og sint både på min egen og andres vegne at det er enkeltmennesker som betaler prisen for at fungerende handlingsplaner ikke er på plass. Jeg håper at nå som vi har hatt to store terrorangrep på under 15 år, kan man få på plass standardiserte landsomfattende kjøreregler for alle kommuner å forholde seg til. Å være tidlig ute ville spart både samfunnet og enkeltmennesker mye i en situasjon som dette, sier han.

– Det burde heller ikke være så dårlig stelt med handlingsplaner for katastrofe/terror at hvor du bor er avgjørende for oppfølgingen du får, legger han til. 

– Skammet meg 

Andreas var på jobb natt til 25. juni 2022, da terrorangrepet skjedde. Da jobbet han i den første kjellerbaren. 

– Da jeg først hørte lyden av skuddene, trodde jeg at det var fyrverkeri eller noe lignende. Men så skjønte jeg fort at det var skudd, at dette var en terroraksjon, sier han. 

– Folk begynte å bli truffet av skudd. Jeg så folk falle ned fra stoler ute på gaten. Meg og en annen bartender gjemte oss bak baren. Rundt meg hørte jeg skrik og glass som knuste. Så tenkte jeg til meg selv at nå er jeg så jævlig feig, jeg skammet meg. Så jeg trakk pusten dypt, sprang frem fra baren, og startet evakueringen, sier Andreas. 

– Vinduet mot gaten ble truffet og knuste. Jeg kunne se tre personer som var skutt utenfor vinduet. En mann som var skutt i magen, ble trukket gjennom det knuste vinduet av noen gjester, sier Andreas om de kaotiske minuttene under skytingen.

– Jeg rakk ikke å ta inn over meg så mye under selve angrepet, men jeg husker at jeg ble frustrert over hvor mye tid reflekser stjeler. Jeg hadde sløst bort flere sekunder bak baren i stedet for å umiddelbart begynne å hjelpe folk, erkjenner han. 

Magnus ble skutt 25. juni: – Folk falt som dominobrikker

– Følte meg ikke trygg 

Andreas ringte nødnummeret. Det skal ha gått 8 minutter fra skytingen startet til politiet var på plass. For Andreas føltes det ut som det var mye lengre. Selv ikke da politiet ankom London Pub, følte han seg trygg.

– Det var noe så sykt med å se tungt bevæpnede folk i politiuniform komme ned trappen, og føle at jeg måtte gamble på at de faktisk var her for å beskytte oss, sier han.

– Breivik var jo ikledd politiuniform da han gikk i land på Utøya. Jeg tenkte at hvis de uniformerte menneskene faktisk var terrorister i forkledning, så hadde jeg ikke noen mulighet til å komme meg unna uansett, sier Andreas. 

– Min logikk var at min beste sjanse var å være så nærme dem som mulig, slik at hvis de begynte å sikte mot meg, kunne jeg forsøke å skuffe dem unna på et vis. Så det var det som gjorde at jeg gikk bort til dem, og ikke fordi jeg umiddelbart stolte på at jeg var trygg, legger han til. 

– Jeg husker at det første politiet spurte oss om, var om vi hadde sett gjerningspersonen. Jeg fortalte dem at jeg ikke hadde sett hvem som skjøt, men at vi hadde flere hardt skadde på stedet, blant annet med skuddsår i magen og hodet, og et blodbad i baren. Det så de ikke ut til å bry seg så mye om, de ville bare vite om noen hadde sett terroristen, meddeler Andreas. 

– Prioritet å redde liv 

– Ved slike hendelser er det politiets oppgave å sørge for å få oversikt, prioritere å sikre at ikke flere blir skadet og ivareta de som er alvorlig skadet, sier Martin Strand, leder for Felles enhet for operativ tjeneste i Oslo politidistrikt. 

– Vi må sikre at helsepersonell kan utføre sine oppgaver på stedet trygt. Det ble derfor opprettet et samlingssted, slik at de som var involvert kunne få nødvendig helsehjelp, sier Strand. 

– For politiet var det flere oppgaver som skulle løses samtidig og en av prioriteringene var umiddelbart fokus på mulighet for følgehandlinger. Sammen med de andre nødetatene er det alltid en prioritet å redde liv, og hindre at nye liv går tapt, sier han. 

– Siden skuddene falt, har ivaretakelsen av de fornærmede vært en av politiets mest prioriterte oppgaver. Politiet har stor forståelse for at de som var vitner og fornærmede til terrorhandlingen har opplevd dette svært belastende. Vi tar alltid innspill på alvor, avslutter Strand. 

Sliter med skyldfølelse 

I etterkant av terrorangrepet, har Andreas slitt med skyldfølelse om at han skulle gjort enda mer for å hjelpe folk natten av terroren.

– Det går lettere nå, men jeg har fortsatt tankekjør om den kvelden, og hva jeg kunne gjort annerledes. Nærmest daglig har jeg tanker om hva jeg kunne gjort bedre, men også om ting som jeg er stolt over at jeg hindret i å bli verre. Skammen over å ikke handle raskere har begynt å legge seg, men skyldfølelsen for alt som kunne vært gjort annerledes eller bedre, banker fortsatt ofte på, innrømmer han. 

Skrik og lukt av alkohol er triggere

Andreas forsøkte i noen uker etter terrorangrepet å fortsette i jobben på London Pub, men måtte fort gi seg og har ikke vært i jobb siden. 

– Mange av triggerne mine er skriking og knusing av glass. Det skrikes generelt mye på et utested, og kanskje litt ekstra på London fordi folk er veldig glade der. Jeg kunne høre noen hyle fordi de traff på noen de kjente. Jeg kunne være i ferd med å skjenke noen, og så miste alt i gulvet fordi jeg ble så opprørt av all skrikingen, sier Andreas om de få vaktene han tok på London Pub etter skytingen.

– Lukten av ulike typer alkohol som man får på en bar, er også en stor trigger for meg, legger han til.

Målet er å til slutt kunne klare å jobbe som bartender igjen.

– Jeg har ingen anelse om hvor realistisk det er at jeg kan jobbe som bartender i 100% stilling igjen. Men til og med å bare kunne gjøre det sporadisk, mer som en hobby, hadde vært en stor seier for meg, innrømmer han. 

I 2019 kjøpte Andreas festivalen Colour Me Red, sammen med noen venner. Han skulle være daglig leder og ha hovedansvaret for å drive prosjektet fremover. Men så skjedde terror-angrepet.

– Skytingen gjorde at jeg måtte ta et stort steg tilbake. Jeg er fortsatt medeier, men har ikke noe ansvar eller arbeidsoppgaver. Likevel er det godt å ha noe å henge fingrene i, og noe som gir litt innhold i hverdagen, sier han.

Politiets innsatsleder fryktet «haug med folk som var skadd»

Andreas vektlegger at han fortsatt i stor grad preges av søvnproblemer, angst og hyppige minner om hendelsene den kvelden. 

– Ettervirkningene er fortsatt så omfattende at ting som å komme seg ut for å møte venner, eller ut på en tur, anses som en stor seier i hverdagen for meg, erkjenner han. 

Vil vise støtte 

Andreas har tidligere uttalt til pressen at han er ukomfortabel med å stå frem og snakke om 25. juni, men at han gjør det for å støtte LGBTQ+-miljøet.

– Grunnen til at jeg valgte å snakke de første ukene etter angrepet, var fordi jeg ønsket at London Pub-ansatte som en gruppe ikke skulle forbli tause. Jeg er selv streit, men jeg ønsker å bruke min stemme for å vise støtte for LGBTQ+-miljøet, som ble direkte angrepet under terroren. Miljøet har i mange år kjent på frykten for at noe slikt som dette (terroren) kunne skje mot dem, sier Andreas.