En stor flokk ender hviler og leter etter mat ved Østensjøvannet.Foto: Jeannett Antonie Øverby
– Når skal Oslo ta en dugnad for fuglene?
– Hvorfor er det fortsatt så mye motstand mot mating, til tross for at både forskning, organisasjoner og nå også riksmedia anerkjenner behovet? Vi kan ikke både være en moderne, grønn by – og samtidig vende ryggen til dyr som sulter.
Jeannett Antonie ØverbyJeannett AntonieØverbyJeannett Antonie ØverbyEngasjert medborger, dyreforsvarer og fotograf
Publisert
Annonse
Annonse
Solveig Kloppen gikk nylig ut i TV2 og oppfordret hele Norge
til å gjøre en dugnad for fuglene. Til å mate dem. Til å bry seg. Til å stille
opp.
Dette er ikke små ord. Dette er et tydelig signal fra en av
landets største mediekanaler om at situasjonen for fuglene er alvorlig – og at
ansvaret ligger hos oss alle.
Samtidig sitter vi her i Oslo, i Norges hovedstad, med
lokale forbud, motstand og en pågående debatt om hvorvidt det er «lov» å vise
omsorg.
Det minner sterkt om sommeren i fjor, da hele Norge
plutselig åpnet øynene. Da lomviene falt ned i gatene, folk stoppet opp, hentet
pappesker, ringte etter hjelp, delte informasjon og faktisk gjorde noe. En
spontan, nasjonal dugnad – drevet av hjerte, ikke påbud.
Annonse
Det var vakkert. Det var menneskelig. Og det reddet liv.
Nå ser vi det samme igjen. Bare denne gangen er det ikke
bare grasrota som roper – det er også riksmedia. Når TV2 og Solveig Kloppen ber
folk om å mate fuglene, så er det et kraftfullt signal om at dette ikke er
«søte enkelthistorier». Det er et reelt dyrevelferdsproblem. Og det angår oss
alle.
Sultne byfugler i vinterbyen: Fugler samler seg rundt utlagt mat i snøen.Foto: Jeannett Antonie Øverby
Det er liv
Spørsmålet er kanskje ikke bare hvorfor Oslo henger etter –
men hvorfor vi som land har gjort det så lenge.
Jeg ser det hver dag. På Bogerud. Ved Østensjø. I blikket
til måkene som først holder avstand, så tar et forsiktig skritt nærmere. I
lomvien som sitter stille, for sliten til å fly. I små kropper som egentlig
burde vært ute på havet – men som nå er overlatt til asfalt, kulde og
tilfeldige forbipasserende.
Jeg har stått der med poser i hendene, med hjertet i halsen,
med folk som ser rart på meg – og med fugler som ser på meg, som om jeg er hele
verden et øyeblikk. Det er ikke politikk. Det er ikke debatt. Det er liv.
Dugnad er en av Norges sterkeste verdier. Den sitter i
ryggmargen vår. Vi stiller opp når det brenner. Vi stiller opp når noen faller.
Og nå blir vi bedt om å stille opp for fuglene.
La oss gjøre det – også i Oslo.
La oss møte denne oppfordringen med åpenhet, samarbeid og
løsninger – ikke forbud og skam.
Fuglene trenger oss nå. Og vi vet egentlig alle hva som er
riktig å gjøre.