DEBATT

Andeflokk ved Østensjøvannet.
En stor flokk ender hviler og leter etter mat ved Østensjøvannet.

– Når skal Oslo ta en dugnad for fuglene?

– Hvorfor er det fortsatt så mye motstand mot mating, til tross for at både forskning, organisasjoner og nå også riksmedia anerkjenner behovet? Vi kan ikke både være en moderne, grønn by – og samtidig vende ryggen til dyr som sulter.

Publisert

Solveig Kloppen gikk nylig ut i TV2 og oppfordret hele Norge til å gjøre en dugnad for fuglene. Til å mate dem. Til å bry seg. Til å stille opp.

Dette er ikke små ord. Dette er et tydelig signal fra en av landets største mediekanaler om at situasjonen for fuglene er alvorlig – og at ansvaret ligger hos oss alle.

Samtidig sitter vi her i Oslo, i Norges hovedstad, med lokale forbud, motstand og en pågående debatt om hvorvidt det er «lov» å vise omsorg.

Drevet av hjerte

Det minner sterkt om sommeren i fjor, da hele Norge plutselig åpnet øynene. Da lomviene falt ned i gatene, folk stoppet opp, hentet pappesker, ringte etter hjelp, delte informasjon og faktisk gjorde noe. En spontan, nasjonal dugnad – drevet av hjerte, ikke påbud.

Det var vakkert. Det var menneskelig. Og det reddet liv.

Nå ser vi det samme igjen. Bare denne gangen er det ikke bare grasrota som roper – det er også riksmedia. Når TV2 og Solveig Kloppen ber folk om å mate fuglene, så er det et kraftfullt signal om at dette ikke er «søte enkelthistorier». Det er et reelt dyrevelferdsproblem. Og det angår oss alle.

Flokk med byfugler som spiser frø i dyp snø.
Sultne byfugler i vinterbyen: Fugler samler seg rundt utlagt mat i snøen.

Det er liv

Spørsmålet er kanskje ikke bare hvorfor Oslo henger etter – men hvorfor vi som land har gjort det så lenge.

Jeg ser det hver dag. På Bogerud. Ved Østensjø. I blikket til måkene som først holder avstand, så tar et forsiktig skritt nærmere. I lomvien som sitter stille, for sliten til å fly. I små kropper som egentlig burde vært ute på havet – men som nå er overlatt til asfalt, kulde og tilfeldige forbipasserende.

Jeg har stått der med poser i hendene, med hjertet i halsen, med folk som ser rart på meg – og med fugler som ser på meg, som om jeg er hele verden et øyeblikk. Det er ikke politikk. Det er ikke debatt. Det er liv.

La oss gjøre det i Oslo

Og så ser jeg Oslo… nøle.

Hvorfor er det fortsatt så mye motstand mot mating, til tross for at både forskning, organisasjoner og nå også riksmedia anerkjenner behovet?

Vi kan ikke både være en moderne, grønn by – og samtidig vende ryggen til dyr som bokstavelig talt sulter i gatene våre.

Dugnad er en av Norges sterkeste verdier. Den sitter i ryggmargen vår. Vi stiller opp når det brenner. Vi stiller opp når noen faller. Og nå blir vi bedt om å stille opp for fuglene.

La oss gjøre det – også i Oslo.

La oss møte denne oppfordringen med åpenhet, samarbeid og løsninger – ikke forbud og skam.

Fuglene trenger oss nå. Og vi vet egentlig alle hva som er riktig å gjøre.

Powered by Labrador CMS