– Høyres lek med tall for å få krisebildet av Osloskolen til å stemme, er historieomskriving som står til stryk

Debatten om osloskolen har blitt et merkelig skue. Mens det meste som finnes av resultatindikatorer viser en stabil og god utvikling, beskriver Høyre en krise der resultatene stuper. Høyres lek med tall for å få krisebildet sitt til å stemme med virkeligheten, er en historieomskrivning som står til stryk.

I dag avholdes det høring i bystyrets utdanningsutvalg, om omorganiseringen i utdanningsetaten. Et spennende tema jeg som tidligere elev i Osloskolen, snart utdanna lektor, og spesielt interessert i både skole og offentlig forvaltning, gleder meg til å få belyst.

• Les også: – Har jeg en dårlig dag, blir jeg glad når jeg kommer på jobb. Lopat (22) er en av ungdommene som driver skolekantina på Frydenberg skole

Likefullt er det ganske spesielt, sannsynligvis unikt i norsk kommunepolitikk, at organisasjonskartet for en etat står på dagsorden i en fem timers høring. Enda mer spesiell er Høyres fortelling om en «krisehøring», basert på et sammensurium av problembeskrivelser der noen er helt reelle utfordringer, mens andre er helt ute av kontakt med virkeligheten.

Høyreskolens fryktkultur

Det stemmer selvsagt at utdanningsetaten, både i sin struktur og kultur, har betydning for elevene og lærerne sin skolehverdag. Derfor har en del av de viktige endringene som er gjort etter at det rødgrønne byrådet overtok, skjedd nettopp med styringssignalene fra byråden til etaten.

Under høyrebyrådet var osloskolen preget av fryktkultur, manglende ytringsfrihet og et svært snevert prestasjonsfokus. Etter en villet politikk for mer åpenhet og ytringsfrihet på alle nivåer, har vi fått en mer levende debatt om osloskolen. Også av kritiske stemmer mot byrådets politikk.

Et annet utslag er en langt lavere fritaksandel fra nasjonale prøver, som gir et riktigere bilde av elevenes prestasjoner. Under høyrebyrådets smale resultatfokus opplevde nemlig mange elever med svakere skoleprestasjoner å bli sendt på gangen, mot egen og foreldrenes vilje, når nasjonale prøver skulle gjennomføres. Det ga kanskje gode resultater, men ikke bedre læring eller skolemiljø.

Skjulte kutt i skolen

Forskjellen på Høyre og det rødgrønne byrådet er likevel større enn tilliten til ansatte og troen på et snevert prestasjonsfokus. At Høyre ikke hadde råd til selv den minste skolesatsing uten å måtte finansiere det med skjulte kutt i skolenes grunnfinansiering, er en ærlig sak. For forrige byråd var det viktigere å unngå eiendomsskatt.

Men vi er langt fra i mål! Selv om osloskolen fortsatt ligger i toppsjiktet på nasjonale prøver, gir ikke standardiserte tester det fulle bildet av hva elever lærer og hvor godt de trives.

Selv om den historiske styrkingen av skolebudsjettene særlig har gått til skoler med store levekårsutfordringer, er Oslo fortsatt en klassedelt by, der elevers økonomiske bakgrunn har stor innvirkning på sjansen for å lykkes i skolen.

Selv om det er ansatt 500 nye lærere, hører vi fremdeles om en arbeidshverdag med høy belastning og for lite tid til hver enkelt elev – spesielt under pandemien.

Og selv om utdanningsetaten har gjort en viktig vending i retning av mer tillitsbasert styring, færre eksterne konsulenter og mer fokus på læring framfor testing, er det fortsatt noen skoler som melder om at de ikke opplever god nok støtte. Det ble i fjor gitt en lønnsøkning til direktører i et år der lærere måtte nøye seg med nøkternt lønnsoppgjør, noe SVs skolebyråd har beskrevet som uklokt.

En konstruert krise

Alt dette fortjener en god offentlig debatt, med høyest mulig deltakelse fra de som har skolen som sin hverdag: elevene, foreldrene, lærerne, og alle de andre dyktige ansatte i osloskolen. Også de som mener byrådet ikke har gjort nok.

Det de ikke fortjener, er et Høyre, som etter to valgnederlag og sju rødgrønne år med rekordsatsing på osloskolen, prøver å konstruere en krise basert på en omgang med tall som står til stryk.

I et år der vi virkelig har fått lære hva ordet krise betyr, og barn, unge og lærere har måttet tåle en større belastning enn mange av oss, er Høyres definisjon av en «krise» mildt sagt spesiell. Jeg håper vi både i dagens høring og tida framover kan føre en debatt om reelle problemer, basert på fakta.