– Hvor ble London pub av?

I går dro jeg på London pub på en lørdagskveld for første gang på lenge. For meg har dette stedet alltid vært et fristed, trygt, gjenkjennbart og «mitt». I går kjentes det ikke sånn. London føltes plutselig litt fremmed.

Jeg har alltid opplevd London som et sted hvor jeg kan senke skuldrene, slippe å forklare meg og slippe å være minoritet i rommet. I går var rommet fylt av folk som ikke deler den erfaringen, og som kanskje ikke engang forstår hva stedet betyr.

London Pub har åpnet sin rampete motsats. Slik blir London Club

Det føltes som om noe hellig ble invadert. Ikke fordi heterofile ikke «får lov» å være der, men fordi maktbalansen endres. Plutselig er det ikke lenger en homopub, men bare «et kult sted å dra ut».

Det vekket både spørsmålet «hvor ble det av oss?» og «hvor hører jeg hjemme nå?» En sår kombinasjon.

Hvem var «vi» i rommet?

På en av sofaene satt et heterofilt par og klinte. Jeg tenkte: De har hundrevis av steder å velge mellom. Vi har ett. Når det ene minoritetsrommet mister sin funksjon, mister jeg noe som er vanskelig å erstatte.

Det slo meg hvor grunnleggende behovet mitt for tilhørighet, gjenkjennelse og trygghet egentlig er, og hvor tydelig kvelden minnet meg på det. Jeg ble nesten takknemlig for å ha levd lenge nok til å vite hva et skeivt utested betyr, og hvor sårt det er når det forsvinner i mengden.

Jeg savnet den gamle følelsen av London, den der «her er vi, her er jeg hjemme»-stemningen.

Permanent galleri for skeiv kunst åpner på Sofienberg: – Det er skummelt, det blir som en fødsel

Ekstra sårt

Først tenkte jeg at jeg kanskje bare har blitt for gammel, men egentlig handlet det om at jeg kom inn i et rom hvor jeg ikke kjente meg helt igjen.

Når rommet samtidig er fullt av folk som ikke er der av samme grunn som meg, blir det en dobbel fremmedgjøring. Jeg sto der og tenkte: «Hvor er mine folk? Hvor er min plass?»

Skeivt utested i sentrum legger ned – etter to tiår

Kanskje ekstra sårt fordi jeg vet hvordan London kan føles når det er fullt av folk som deler koder og blikk. Når det ikke er sånn, blir kontrasten veldig tydelig.

Jeg skulle ønske at den yngre skeive generasjonen fikk oppleve hva et skeivt utested faktisk kan være, ikke bare en utvannet homopub. Kanskje er det nettopp derfor jeg blir minnet om hvor viktige disse rommene fortsatt er, og hvorfor vi må verne om dem.

PS: Denne teksten ble først publisert på skribentens personlige Facebook-profil.