Norsk-palestinsk traumeekspert mener Oslo kommune må stille med helsehjelp. – Dette er et massetraume for palestinerne

Traume-ekspert Safwat Diab (56) er opptatt av at norsk-palestinere i Oslo må følges opp og få nødvendig helsehjelp. VårtOslo møtte ham rett etter at han har møtt helseetaten i Oslo kommune.

Hensikten med møtet var å diskutere hvordan kommunen kan bidra til at norsk-palestinere i Oslo skal få god nok oppfølging som følge av katastrofen i Gaza.

– Jeg ble invitert til legevaktens lokaler for å diskutere hvordan kommunen kan hjelpe norsk-palestinere som har vært utsatt for krigstraumer eller som på annen måte er berørt av krigen i Gaza. Til stede var blant en avdelingsdirektør, forteller Diab.

Ekspert på traumer

Safwat Diab har en doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet mye med psykisk helsehjelp, spesielt psykososial støtte til barn som har vært utsatt for traumer.

Han har vært involvert i Better Learning Program utviklet av Flyktninghjelpen, men har også publisert flere forskningsartikler om betydningen av at barnas foreldre fungerer i krisetider.

– Jeg opplever at kommunen anser seg som forpliktet til å hjelpe de som har kommet tilbake fra Palestina. At kommunen er bekymret for vår velvære og er opptatt av å gi gode helsetjenester, sier Diab.

– Med krig følger traumer

– Det er viktig å huske at krigen påvirker alle som blir eksponert for inntrykk derfra, direkte og indirekte. I Norge har vi nå ansvaret for beboere som har blitt direkte eksponert for traumer i Palestina, og i Gaza spesielt.

I tillegg er det innbyggere som er indirekte eksponert for traumeinntrykk, fordi de har familie og slektninger som blir utsatt for krigshandlinger. En tredje gruppe blir eksponert for alvorlige krigshandlinger gjennom mediene, inkludert via sosiale medier.

Også i denne gruppen er det mennesker som har et høyt aktivert stressnivå. Også de kan ha behov for hjelp. Diab frykter at symptomer på post traumatisk stress syndrom kan gjøre seg gjeldende.

Barna er truet

Traumeeksperten mener det er viktig å ta vare på og styrke foreldrenes fungering, siden deres stress påvirker barna gjennom sin verbale og ikke-verbale kommunikasjon.

– Å hjelpe foreldre med å mobilisere sine egne ressurser er et effektivt tiltak for barnas velvære. Når foreldres sikkerhet er truet, er også barnas grunnleggende, eksistensielle omsorgssituasjon truet. Det utgjør en alvorlig risiko for barns helse og velvære.

– Hjelper vi foreldrene, klarer disse å ta bedre vare på barna sine. Da vil de være mer sensitive for de traumatiske symptomene hos barna og vil kunne søke hjelp.

Ikke bra å bli isolert

Diab er opptatt av å styrke de sosiale forbindelsene norsk-palestinere har til omverdenen.

– Det betyr mye for dem å ikke bli isolert og separert, å føle seg sosialt påkoblet og å komme sammen. Dette hjelper dem med å overkomme vanskelige følelser og tanker de har til den pågående krisen på Gaza.

Han er opptatt av at tilhørighet gir en følelse av trygghet, som beskytter og fungerer som et solid skall mot truende følelser, som traumereaksjoner er.

– Hvis de sosiale nettverkene svikter, vil folk i risikogruppene føle seg utrygge. De vil utvikle en følelse av usikkerhet som undergraver den naturlige bedringen. Det kan aktivere både traumer og diverse andre symptomer.

Også barna trenger å føle på denne tilhørigheten.

– Jeg har foreslått å involvere barna i kulturelle aktiviteter, fysiske aktiviteter, musikk og tradisjonell dans. Det er viktig at de får invitere sine norske venner.

Diab setter pris på kommunens invitasjon til å snakke om traumehjelp. – Jeg er interessert i å bidra hvis kommunen finner mine bidrag relevante.

– Kan gjøre oss sterkere

Safwat Diab var selv i Gaza da krigen startet den 7. oktober i fjor. Etterpå slet han lenge med å komme seg ut.

– Helt siden barndommen har jeg levd med mange utfordringer knyttet til politisk vold. Jeg tror at det å møte utfordringer og stress ikke alltid er negativt, for når vi møter vanskelige tider, lærer vi hvordan vi kan bruke ressursene våre til å håndtere krevende situasjoner.

– Det kan gjøre oss sterkere, bedre selvregulert. Vi blir bedre forberedt til å takle nye utfordringer. Men det betyr ikke at eksponering for krigstraumer er positivt. Krigstraumer innebærer en dyp følelse av redsel og frykt, som truer livet.

Diab forteller at slike opplevelser kan snu opp ned på folks liv og forårsake dype, mentale sår som trenger lang tid å gro, selv om de blir leget med profesjonell hjelp.

– De mentale arrene har vi har med oss resten av livet. Erfaringene former vår personlighet og endrer oss på måter vi kanskje ikke er klar over.

Verst for barna

Diab er opptatt av at barna er aller mest sårbare for krigstraumer og at deres utvikling kan bli forstyrret. De mister sjansen til å utvikle sine kompetanser og får ikke en optimal fungering.

– Det er ikke lett for folk å glemme krigsopplevelser. Palestina ble okkupert allerede i 1947, og det har vært flere forsøk på fredsprosesser. Men de langvarige traumene har ikke tatt slutt. Det palestinske folket har blitt utsatt aggresjonen, ydmykelse og diskriminering av israelske myndigheter.

Så selv mennesker bli drept

Da krigen startet, befant han i et familiehus i nord. – Jeg ble der i omtrent fem dager, så begynte alvorlige bombeangrep. En hel kvadratkilometer med hus ble jevnet flate av bombene. Hus i nærheten, veldig nærme oss, ble angrepet.

Familien måtte evakuere. – Brødre, søstre, nevøer og nieser, jeg forberedte dem til å evakuere syd, men vi klarte det ikke. Det var for mange angrep.

Familien på nesten 100 mennesker skaffet en stor lastebil. – Det var angrep overalt. Jeg så mennesker bli drept i gatene, inkludert barn.

– Jeg var bekymret for at vi også skulle bli angrepet. Man kan ikke forestille seg hvordan det føles å forvente å dø når som helst.

Familien kom seg til sørlige Gaza, men endte opp i ulike flyktningleirer. – Det var angrep overalt, ikke noe sted var trygt i Gaza. Hele familier ble drept.

Måtte etterlate sine nære

I en hel måned holdt han kontakten med Utenriksdepartementet og det norske konsulatet. Til slutt klarte familien å krysse grensen til Egypt.

– Jeg måtte etterlate slektninger, både brødre, søstre, nevøer og nieser. Det var tøft, og jeg hadde veldig blandede følelser. Etter jeg kom tilbake hit har jeg prøvd å holde kontakten med de som måtte bli igjen. De lider veldig.

Han forteller at folk i Gaza sulter, spiser dyrefôr og drikker urent vann for å overleve. Folk blir tvunget til å evakuere fra det ene stedet til det neste.

– Det finnes ikke plass til å sette en finger! 1,5 millioner mennesker på et bittelite område. Hvor mange mennesker har blitt drept? Hvor mange sykehus har blitt ødelagt?

For tiden er det vinter i Gaza, så det regner og er kaldt. – Folk sover på våte madrasser, klærne deres er våte og de fryser. 

– Den israelske hæren opptrer uten hemninger. De har ikke respekt for humanitære lover eller det internasjonale samfunnet. Hæren stiller seg over loven, over menneskerettigene og dreper uten nåde.

– Jeg kan ikke forstå hvorfor verden ikke kan stoppe Israel og forhindre flere drap. Det har påvirket meg mye det å være redd for å bli drept når som helst mens jeg var i Gaza. Jeg fikk ikke sove fordi jeg var så redd. Jeg føler jeg må være våken for å kunne flykte når nye angrep kommer.

En hevn over et folk

En uro blir synlig i kroppen til Diab. Han får tårer i øynene.

– Barn rammes særlig hardt. Jeg har jobbet med barn mesteparten av mitt liv. Jeg så dem bli drept, og jeg så døde barn ligge på bakken. Jeg husker fortsatt godt disse minnene. Lidelsen til barna og familiene er fortsatt pågående. Det ser jeg gjennom bilder og videoer jeg mottar.

– Alle disse barna kom til livet for å glede seg over det, ikke for å bli tatt fra oss så fort. Dette er en hevn over et helt folk.

Han mener den 7. oktober symboliserer et rop fra flere generasjoner som er påvirket av at hjemmene deres er ødelagt og fremtidene deres tapt.

– Den akkumulerte undertrykkelsen gjennom mange år, og den kontinuerlige ignoreringen av palestinernes rettigheter, har ført til reaksjoner, som den som skjedde 7. oktober.

– Jeg legitimerer ikke vold, men må påpeke at okkupasjonen har plantet frø som kan lede til mer alvorlige konflikter i fremtiden. Anerkjennelsen av palestinske rettigheter er den eneste måten å ende den pågående konflikten. Det vil fungere for både palestinere og israelere.

– Et folkemord

– Hva Israel begår i Gaza nå, det er et folkemord. Det er det motsatte av å plante frø for fred. Dette vil kunne forme generasjoner som er så alvorlig skadet, at de ikke vil ha tro på fred. Israel har ikke prioritert å gå for en rettferdig løsning.

Han mener en tostatsløsning er den eneste måten å sikre begge nasjoner fra voldsspiralen. – Vårt land må anerkjennes av Israel om vårt folk skal kunne heles, mener Diab.

Kroppen hans begynner å vugge på stolen.

– Jeg er voksen, jeg har vært igjennom mye og er en spesialist innen traumefeltet. Jeg har jobbet med dette i mange år. Likevel føler jeg meg til en viss grad preget, selv om jeg egentlig skal være mer immun, eller resilient.

– Kan du forestille deg hvordan dette er for barna - de mest sårbare, som ennå ikke har utviklet noen beskyttelse fullt ut, hvordan skal de klare å takle slike forferdelige opplevelser? Alle mennesker er sårbare i møte med slike alvorlige hendelser. Det er et massetraume. Hvordan vil det gå med folket?

Har mistet håpet

Fortvilelsen skjærer igjennom i stemmen til Diab når han snakker om apache-helikoptre og tanks som skyter mot sivile, også barn, i videoer han har sett. Han sukker tungt.

– Når palestinere i forbindelse med denne katastrofen sier «Vi har Allah», så mener de at de har mistet alt håp. Vi føler at ingen i hele denne verden bryr seg om det som skjer. Krigen, den må stoppes! Vi må skape fred i hele regionen.

– Det viktigste for meg er å kunne gjøre en forskjell for mennesker i nød. Barna jeg har jobbet med, barna jeg har intervjuet, mange av dem har blitt drept, sukker han tungt. Alt vi har jobbet for i så mange år har blitt revet ned.

Mistet nær kollega

Diab blir helt stille, så sier han: – Min kollega i Gaza, Dr. Fadel Abu Hein, en kjent professor fra Gaza på traumefeltet, jeg fikk en melding om at han er død mens vi snakket sammen. Jeg har ikke klart å få bekreftet dette. Jeg er veldig lei meg, sier han. Jeg er veldig, veldig lei meg.

Ikke lenge før publisering får VårtOslo verifisert at Dr. Fadel Abu Hein er drept av en israelsk snikskytter 23. januar i år, i forbindelse med at israelske styrker omringet Khan Younis i Gaza, der Al-Aqsa Universitet ligger.

Israels ambassade svarer

Pressekontaktene ved Den israelske ambassaden har fått lese hele intervjuet med Safwat Diab. Der svarer følgende:

– Den israelsk-palestinske konflikten er komplisert, og begge sider har lidd store tap. Det rettferdigjør allikevel ikke Hamas sine handlinger den 7. oktober.

– Selv om man gang på gang repeterer ordene apartheid og folkemord, så blir de ikke sanne. Dette ble senest bekreftet nylig da Sør Afrikas krav om våpenhvile ikke ble godtatt av domstolen i Haag.