Rune bar på en smertefull hemmelighet i 40 år: – Flere av oss ville ikke vært i live uten Vålerengas gatelag

Nylig feiret Vålerenga Gatelag 10–årsjubileum med fotballkamp mot Fredrikstad Gatelag. Til tross for at kampen endte med 4–0 til Fredrikstad, hadde gatelaget mye å feire.

For spillerne har fotballen vært veien mot et rusfritt liv. Under feiringen etter kampen, var det rørende taler og intervjuer av spillerne. VårtOslo fikk prate med to av dem, Rune Flatås Larsen (51) og Olav Tveiten (58), som raskt åpnet seg om en vanskelig fortid og veien inn i rusen.

Opprykksklare Vålerenga kan få pris – sportslige prestasjoner irrelevant

Rune prater gledelig om oppveksten sin i et møblert hjem på Røa, der far jobbet i politiet. Det var ikke familieforholdene som gjorde at han falt utpå.

Han var rundt 13 år da han røyket hasj for første gang, sammen med en litt eldre jente han så opp til. På den tiden syntes han det var litt artig, men ingenting hittil tydet på at han skulle ende opp med harde rusmidler og fengselsopphold.

Så forteller han om den traumatiske hendelsen som endret hele livet hans.

– Hun hadde andre intensjoner

– Da jeg var 14 år dro jeg ut på byen i Oslo og sjekket om jeg kunne komme inn noe sted. Det var ett utested hvor jeg slapp inn. Der ble jeg sjekket opp av en voksen dame som tok meg med hjem til seg.

Det viste seg at hun hadde andre intensjoner, forteller Rune, og jeg kjenner tårene presse på mens han begynner å åpne seg om hemmeligheten han bar på helt alene i nesten 40 år.

– Det varte i tre dager

Mannen som hele tiden har vært full av humør, får plutselig et mer alvorlig og urolig preg over seg.

 – Hun bandt meg fast i en seng, før det kom to eldre menn inn og voldtok meg. Mennene var vel omtrent like gamle som jeg er nå. Dama satt der i en stol og så på mens hun fortalte dem hva de skulle gjøre med meg.

– Det hele varte i tre dager, frem til en av mennene dro ut en tur, og det kun var dama og den andre mannen igjen. Jeg brakk et kosteskaft og brukte det som en slegge, og slo han til han lå nede. Dama bare så forskrekket på, og jeg fikk rømt derfra, forteller Rune.

Det var etter dette 14–åringen begynte å ruse seg, for å prøve og glemme. Angsten etter voldshendelsen preget han også mye.

– Jeg følte jeg hadde en slags rett til å ruse meg, fordi jeg burde få lov til å komme meg på andre tanker.

Mye dårlig samvittighet og skyld

Da han var 16 år var han til rusbehandling i to år, men mangel på oppfølging i etterkant gjorde det lett å skli tilbake i gamle vaner. Rune beskriver militæret som den eneste tiden etter hendelsen hvor han fikk det hele litt på avstand, for da tenkte han på så mye annet.

Rune har slitt med mye dårlig samvittighet og skyldfølelse ovenfor familien, og for hva de har måttet oppleve gjennom alle årene med rusen. I frykt for å belaste foreldrene mer, at de skal skylde på seg selv eller føle at de har sviktet, fortsatte han å holde på hemmeligheten.

– Jeg burde jo søkt hjelp, men det er lett å si i etterkant. Jeg skjønte jo at rusen var et problem, men jeg så også på den som en løsning. Jeg tenkte at det ikke er noe problem for meg, for jeg bruker det til noe bedre. Jeg puttet et hjerte rundt rusbruken min, forteller han.

Følte han måtte «jukse»

Til tross for omstendighetene, er den flere timer lange samtalen med de to fotballspillerne fylt av vitser, latter og positivitet. Samtalen sporer ofte av.

I motsetning til Rune, har Olav ingen vond historie om hvordan han endte opp i rusmiljøet. Han studerte markedsføring og jobbet som dørvakt fra 18–årsalderen. På den måten ble han kjent med de fleste i byen.

Samtidig hadde han en lærerjobb ved siden av, var aktiv i idrett, og festet mye. Olav beskriver at han til slutt følte han måtte «jukse» for å være til stede.

Det startet med amfetamin for å holde seg oppe gjennom de sene kveldene, men etter hvert ble rusingen stadig mer problematisk.

– Ville ha redelige forhold

– Jeg innså etter hvert at jeg kjente mange – venner og gamle klassekamerater som slet med rus og som ble urettferdig behandla. Jeg bestemte meg for å ta over selv, og til slutt drev jeg med salg og fordeling av narkotika. Ikke for å tjene penger, men for å sørge for ryddige og mer redelige forhold, og for å ha nok til meg selv, forklarer Olav.

Som 39–åring var han for første gang til behandling. Mot slutten av oppholdet begynte han å studere radiografi, men studietiden tok brått slutt da skolen fant ut om behandlingen og kastet han ut, noe som ledet han tilbake til rusen.

Det var likevel en stahet i han som holdt ham oppe, og han var fast bestemt på å slutte.

Vålerengas gatelag kjempet seg gjennom korona-nedstenging: – Nå er det på tide å spille kamp igjen

– Det er ikke vanskelig å bli rusfri

Den dag i dag har Olav vært rusfri i over elleve år, etter ti år som fotballspiller på Vålerenga Gatelag. Han er i utdanning for å bli erfaringskonsulent, et tiltak gjennom Vålerenga, der man utdanner seg for å kunne bruke egne erfaringer for å hjelpe dem som sliter med rus.

– Det er ikke vanskelig å bli rusfri, det tar maks tre uker på avrusning. Det vanskelige er å forbli rusfri. Vålerenga har gitt meg noe å fylle dagene med, jobbmuligheter, og et fellesskap hvor alle ønsker det samme – et rusfritt liv, forteller han engasjert.

Mange av institusjonene han har vært innom, har fungert som ren oppbevaring. Vålerenga derimot, har gitt ham muligheten til å fylle dagene med mening og trivsel. Han beskriver tiltaket som et sted man ønsker å være, og der man må være rusfri.

Ville ikke vært i live uten gatelaget

Livet til Rune har også tatt en kraftig vending til det bedre siden han kom inn i fotballen for tre år siden. Han mener tilbudet til Vålerenga er bedre enn behandling.

– Jeg har alltid likt å spille fotball, og å være her gir meg så mye. Treningen gjør at jeg sover bedre, holder meg opptatt, og jeg blir for sliten til å ruse meg. Det er kjedsomheten som tar deg, sier han med et smil.

Vålerenga sjokkerte Stavanger: – Forbannet

Han forteller også at han endelig har begynt å rydde opp i traumene sammen med en psykolog, og siden han åpnet seg om den vonde hemmeligheten, har han begynt å få den hjelpen han har trengt i alle disse årene.

Når han har vært til behandling tidligere, har de forsøkt å behandle rusproblemet, men ikke selve årsaken til rusproblemet, sier han.

– Å være del av et lag, har gjort meg litt stoltere og har gitt meg enda mer kjærlighet for klubben jeg allerede elsket. Det er flere av oss som ikke hadde levd den dag i dag uten gatelaget, sier han.