TikTok-stjernen Haldis (100) deler hvordan Oslo har forandret seg de siste 100 årene. Her er hennes råd til unge mennesker

Haldis Olga Jahr ble født den 30. mai 1924 i Oslo. 

Med hennes blide humør og klare sinn er ikke bare Haldis en av få som har fått feire 100-års dagen sin, men hun er også blitt en TikTok- stjerne gjennom vernepleier Håkon Sand sine videoer fra Nordseterhjemmet.

I tillegg sitter Haldis på en unik historie – og deler hvordan det faktisk var å leve i Oslo for nesten 100 år siden.

– En fare for livet mitt

I dag er det langt færre barn som blir døpt i Oslo, og de som velger dåp venter gjerne minst noen måneder.

– Jeg ble døpt nesten rett etter jeg ble født, forteller Haldis.

I 1924 døde cirka fem prosent av barn før de var fylt 27 dager, og foreldre anså det som nødvendig å døpe barnet av religiøse grunner.

– Det var fare for livet mitt og de måtte bestemme navn der og da. Derfor fikk jeg ikke så fint navn, sier hun og ler.

Fattigdom på Vålerenga

Haldis bodde i Lørenskog frem til hun var seks år, før familien flyttet til Vålerenga.

– Både Kampen og Vålerenga var fattige områder, og har forandret seg mye siden den gang, forteller Haldis.

– Faren min jobbet som smed og skodde blant annet hester, men det var ikke særlig godt betalt.

Erfaringen til Haldis under oppveksten var at det ikke var uvanlig at særlig menn slet med alkoholisme.

– Menn flyktet ofte fra det vanskelige med å drikke, forteller Haldis.

– Flere av uteliggerne på Ankertorget var menn som ble kastet ut av konene når de ble lei drikkingen. Blant annet kirken hjalp dem med herberge og varme måltider.

Forskjell på øst og vest

Da Haldis som ung tok trikken mellom Vålerenga og Majorstuen for å besøke morens tante og onkel, kunne hun se de store forskjellene tydelig.

– Det var stor forskjell mellom fattig og rik. I Bogstadgata var det mange flotte butikker og mennesker som gikk flott kledd, mens hjemme på østkanten hadde vi dårlig råd og trange hjem.

– Men vi gjorde det beste ut av det vi hadde, vi lagde leker ut av ting vi fant i naturen og hadde et godt samhold, utdyper Haldis.

Gratis ferie

Haldis minnes også om da hun dro på feriekoloni 4. år på rad. Sangen Stilleste gutt på sovesal 1, av Lillebjørn Nilsen, vekker gode minner hos henne.

– Den sangen forteller faktisk hvordan det var, flirer Haldis.

Det er tydelig at tiden på feriekolonien var et viktig og gøy avbrekk i hverdagen for Haldis.

– Her kunne jeg leke og være meg selv. Vi var mange jenter som lekte frisør og butikk, og vi lærte mye av hverandre.

På slutten av 1800-tallet ble feriekolonier et populært gratis ferietilbud for bybarn drevet av både private og kommunale instanser. Utvalgte barn fra fattige familier kunne tilbringe en sommer borte fra byene med næringsrik kost og fysisk aktivitet i naturen, langt borte fra de mulige negative påvirkningene i byene.

– Jeg var en av de som ble valgt på skolen til å dra på feriekoloni fordi jeg var mager og ikke hadde sykdommer. Hensikten var ikke bare at vi skulle dra på ferie, men også at vi skulle legge på oss, utdyper Haldis.

Midt i Markveien ligger en tidskapsel: Hos Eddie King (71) står tiden stille

Lenge var feriekoloniene et viktig og populært tilbud for barn fra Oslo og andre større byer, og hvert år måtte mange barn avvises på grunn av kapasitetsmangel. 

Men etter hvert som nordmenn begynte å få bedre økonomi og mulighet til å ta med familiene sine på ferie, ble mange av feriekoloniene avviklet på 1970-tallet. 

I dag har Oslo bare én feriekoloni på Hudøy, drevet av Kirkens bymisjon. Allikevel er feriekoloniene en viktig del av historien i Oslo som et symbol på klasseskille og fattigdom, men også et tidlig samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner for å hjelpe vanskeligstilte barn og familier.

De svære «bryggerihestene»

Få av oss husker en tid uten biler, men da Haldis vokste opp var et vanlig fremkomstmiddelet hest og kjerre, selv om biler hadde begynt å innta byen.

– Jeg husker godt de svære bryggerihestene fra Ringnes og Frydenlund. De kom gående med kjerre og sikkert mye last.

– Det var også hester som fraktet melk til butikkene, men bryggerihestene var mye større, forteller Haldis.

Populære melkebarer

I dag møtes man gjerne over en kaffe, men som 16-åring fikk endelig Haldis og en venninne besøkt melkebaren «Centralkafeen» i Storgata 12.

– Vi fikk svære glass med sugerør og melk, sier Haldis imponert.

– De hadde mye annet der også, og nesten alt var laget av melk.

I 1934 åpnet også en melkebar i Kirkegaten. På menyen hadde de blant annet rømmegrøt, fløtegrøt og melkecocktails. Det var damer i lilla kjoler som serverte maten, og bordene i lokalet var gule.

Det bærer ingen tvil om at melk var populært blant nordmenn, den gang også.

– Elefant barberte mann

Haldis husker godt da hun som liten jente opplevde kino og sirkus for første gang.

– Den første filmen jeg så på kino var «Tre små griser» på Saga kino. Jeg husker godt hvor spennende opplevelsen var.

Saga kino åpnet dørene for første gang i 1934, men det var ikke hverdagskost for familier å dra på kino, særlig ikke for de med trang økonomi. Derfor ble dette ofte ansett som en «luksus». En annen populær form for underholdning i storbyen var sirkus.

– Som ung jente ble jeg også tatt med på sirkus, det var i en bygning der Klingenberg kino er nå.

– Jeg husker godt at det var en elefant som barberte en mann, ler Haldis. 

Bygningen Haldis referer til er «Cirkusbygningen» som ble ferdig bygd i 1890 og hadde underholdningstilbud slik som sirkus og boksekamper, i tillegg til å gjeste folkemøter og konserter. Til og med Edvard Grieg holdt konsert her for over 2000 mennesker. Bygget ble revet i 1935-36 for å gi plass til Rådhuset.

– Folk var mer aktive i samfunnet

Haldis er en av få som har sett forandringene som har skjedd i Oslo de siste 100 årene, og er det en ting hun savner spesielt, så er det engasjementet og samarbeidet i ulike foreninger.

– Det var vanlig at man hadde ulike verv i organisasjoner og var aktiv i samfunnet gjennom menigheter og ulike organisasjoner, forklarer Haldis.

Hun har vært både natteravn og jobbet frivillig i Røde Kors.

– Jeg har også vært med i en menighet der vi sang salmer og lagde ulike broderinger som skulle loddes på basar. Pengene gikk til at fattige jenter skulle få nye kjoler.

Forskning viser også at det faktisk ligger noe i trendene Haldis selv har lagt merke til. Unge mennesker, og spesielt yngre menn, bidrar mindre i frivillig arbeid, men deltakelsen øker gjerne etter man får barn.

Likevel er Norge fortsatt et av landene med mest deltakelse i frivillig arbeid og dugnad, men deltakelse er blitt mer digitalisert og det er blitt mindre fysiske møter.

– Folk var rett og slett flinkere på å samles, sier Haldis.

– Mitt råd til unge mennesker er å delta i gratis arrangementer og tilbud, i tillegg til å være aktiv i frivillig arbeid der tiden strekker til.

Fotoutstilling ved Akershusstranda skal vise Oslo havns rike historie: – Havna er en sentral del av Oslos utvikling