Midt i Markveien ligger en tidskapsel: Hos Eddie King (71) står tiden stille

Men her inne er det uansett Eddie Kings stemme som bærer.

Forever young, I want to be forever young

Do you really want to live forever? 

I want to be forever young

Bydelen som forsvant

Med ujevne mellomrom smeller det fra en kraftig stiftemaskin. Stiftene gir lang gjenklang i rammeverket til det som en gang på 1940-tallet var en stol. 

Eddie selv er fordypet i arbeid og sang, og ser ikke ut til å ha noen planer om å ta fatt på intervjuet foreløpig. 

Kona hans, Lene Orvin King Middlethon, tar imidlertid ansvar og snakker på inn- og utpust.                                   

– Da jeg kjøpte leilighet her, tidlig på 1980-tallet, var det et av de billigste stedene i byen, et arbeiderstrøk, sier Lene til VårtOslo.

– De firedoblet husleia

– Man kjente uteliggerne, visste hvem de var. Det var masse småbutikker; «Alternativ bok» og «Stein» – alt mulig rart, forteller hun. 

– Plutselig begynte store eiendomsselskap å kjøpe opp bygårdene. De skjønte at det kom til å bli bra her. Da ga de alle småbutikkene leiekontrakter på tre år, fortsetter Lene. 

– De hadde såvidt begynt å tjene penger da kontraktene gikk ut og gårdeierne firedoblet leia. De aller fleste ble nødt til bare å forsvinne. Siden har ikke Grünerløkka vært det samme, mener hun.

I bakgrunnen synger den 71 år gamle ektemannen og møbeltapetsereren:

Do you really want to live forever, forever and ever. 

Skiltet som henger på verkstedets fasade stikker seg ut på Løkka, i all sin anonymitet. 

Omringet av pastellfargede skilt med navn som «Kopp», «Blid», «Digg» og «Squeeze», er det dette lille skiltet som virkelig synes. 

Sorte bokstaver på falmet, hvitt metall: «Møbeltapetserer Eddie King». Nøkternt, værbitt.

Noen få klamret seg fast

– Folk snakka mer sammen før i tida, sier Lene. 

– De kjente hverandre bedre og hadde bedre tid. Alle butikkene lignet denne og lå tett i tett. De som eide dem kjente hverandre, de kjente kundene og kundene kjente hverandre. Så da ble man stående og prate, forteller hun.

Har gravd opp parkeringsplass på Frogner og gjort plassen til frodig uteservering for 170 gjester

Hun synes likevel at noe av Grünerløkkas sjel henger igjen, og hva Grünerløkka er for den enkelte, er ikke utelukkende opp til markedskreftene helt enda. Til en viss grad blir det hva man gjør det til selv. 

– Det er fortsatt fint her – om man tar seg tid til å prate med folk. Og noen av de butikkene som gir området særpreg er her fortsatt, sier hun.

– Lar folk drikke øl

– Eddie er her, og Faryabi – skredderen nedi gata. Og han med den nye blomsterbutikken, «Blomsterista» – butikker som bidrar med noe positivt, sier Lene.

– Eller i alle fall egenart. Eddie lar det gjerne sitte 15 folk utenfor her og drikke øl helt til jeg sier stopp, forklarer hun.

– Nå må du slutte å overdrive, mumler Eddie og det er hans første kommentar for dagen. 

Fullfør denne tekstlinjen fra Lillebjørn Nilsens Bysommer: "Det er sommer det er varme kvelder..." Her kan du ta helgens quiz

Det står definitivt et bord i solsteiken på fortauet utenfor. Der sitter det i det minste to menn med hver sin boks-øl. Av og til kommer én av dem inn på verkstedet for å hente to nye.

Det var da Høyres statsminister på tidlig 1980-tall, Kåre Willoch, fjernet taket på leiepriser i bygårdene at Grünerløkka brått fikk en annen karakter, hevder Lene.

Bekymret for utviklingen

– Da begynte det å handle om penger, penger, penger – og en masse butikker som hadde vært her i årevis måtte vekk. Vi er heldige som eier lokalene – ellers ville det aldri gått. Og det er fortsatt vanskelig. 

– Vi betaler masse eiendomsskatt fordi leiligheten vår, som ligger innenfor butikken, regnes som en utleiedel til denne. Og så koster det jo masse med materialer. Så Eddie tjener ikke så mye. 

Derfor får ikke Lene Eddie med seg på ferie, til tross for at hun nylig fikk ham til å gå med på å kjøpe et lite sommersted like ved Strömstad. – Han liker ikke å reise på ferie fordi han «har så mye å gjøre», sier han. Men han elsker jobben sin. 

– Den eneste grunnen til at jeg ikke blir med er at jeg har for mye å gjøre. For meg kommer kundene alltid først, svarer Eddie, som i det minste overhører samtalen. Nå løsner det riktignok, og han plukker opp der Lene slapp, angående utviklingen på «Løkka». 

Spesielt én ting ønsker Lørens electro pop-kjendis Hanne Leland (34) at kan forbedres i byen: – Ingen flere vintre med kansellerte busser

– Jeg er bekymret for utviklingen. Området har forandret seg mye siden vi kom hit, og nå går utviklingen stadig raskere. Det er mange useriøse folk som starter forretning her, sier Eddie. 

– De tror det skal være lett, ettersom Grünerløkka er hot, men så går de konkurs og må stenge igjen så snart de har åpnet. 

Dette fører til for stor trafikk og for lite stabilitet i miljøet, mener han. Han frykter at det vil ende med at det bare er de store kjedene som får råd til å bite seg fast her til slutt.

– Toget har gått

Det var nettopp alle de små butikkene og alt livet som oppsto rundt dem som utgjorde Grünerløkkas identitet, eller sjel om du vil, mener Eddie. 

– Jeg tror toget har gått for lengst når det gjelder å gjøre noe for å gjenopprette Grünerløkkas identitet. Man måtte satt et tak på leieprisene igjen, slik at små bedrifter kunne fått muligheten til å slå rot her. Det kommer ikke til å skje. Og skulle man gjort noe ville det uansett tatt for lang tid, sier 71-åringen. 

Han oppgir som eksempel veistumpen utenfor Parkteatret på Olaf Ryes plass.

– Det ble bestemt for 30 år siden at den skulle bli omgjort til gangvei, men hver gang det kommer en ny administrasjon, sier de «nei, vi venter litt». Så jeg tror ikke det finnes politisk vilje til endring. Da hadde de måttet jobbe, ler han. 

En møteplass

Heldigvis finnes det små enklaver der det opprinnelige Grünerløkka holdes ved liv. 

Som her, hos Eddie. Han jobber hardt, men man finner ham likevel ofte ute på fortauet, ikledd skinnforkle og iblant en høy, heklet solhatt – i samtale med en kompis eller tre. 

Det skjedde noe med ham da han og ekskona bestemte seg for å slå røtter i Norge. 

– Vi bodde først i New York, så i London, og så på Trinidad. Vi var alltid på vei et sted, forteller Eddie. 

– Før vi bestemte oss for å slå oss ned her for godt måtte jeg alltid oversette det jeg skulle si inni meg før jeg sa det høyt. Det gikk veldig sakte. Men så snart vi bestemte oss for at det var her vi skulle leve, trengte jeg ikke å oversette mer. Siden har jeg ikke sluttet å skravle, ler han. 

– Jeg ser på dette som mer enn et verksted. Det er en sosial møteplass, sier han. 

Hviskende legger han til:

 – Det er derfor jeg ikke vil dra på ferie. 

Liv Ullmann demonstrerte for å berge Oslo Nye Teater