Nasim, papirløs migrant
Nasim, en iransk papirløs migrant som bor i Oslo. Foto: Ka Man Mak

Fotoreportasje: Slik er det skjulte livet til de papirløse i Oslo

I Norge bor det mennesker som ikke får oppholdstillatelse, og som ikke kan sendes til hjemlandet. Ingen vet hvor mange. De kalles papirløse migranter.

Forskjellige organisasjoner gir anslag på alt fra 3000 og opp til 18 000 mennesker. Ingen vet sikkert. De har ingen rett på jobb, bankkonto eller utdanning og får begrenset helsehjelp.

Siden februar har VårtOslo besøkt tre steder som hjelper papirløse migranter.

Det første stedet er organisasjonen Mennesker i Limbo på Batteriet i Fredensborgveien. Batteriet er et ressurssenter for grupper og organisasjoner som jobber for å bekjempe fattigdom og sosial ekskludering i Norge. Det drives av Kirkens Bymisjon.

Det andre stedet er et helsesenter for papirløse migranter på en hemmelig adresse, drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med Røde Kors. Det tredje er Den evangeliske lutherske frikirke på Bislett.

Litt over halvparten av møtene er med kvinner, noen med barn. Mange av disse kvinnene kommer opprinnelig fra Etiopia og Eritrea, mens mennene for det meste er fra Iran. Norge har per i dag ingen returavtale med disse landene, ifølge NOAS.

Tvunget til å flykte

Nasim (37) er fra Iran. Han har bodd i Norge i 9 år og har ikke fast bosted. Han må skifte bopel annenhver dag, men jobber frivillig i Mennesker i Limbo, Kirkens bymisjon og Røde Kors.

Ifølge Nasim begynte alt den dagen han reiste seg opp midt i moskeen i sin hjemby og sa: «Jeg er ikke muslim, jeg føler meg annerledes». Den dagen følte han seg modig nok til å ta seg selv sammen og kjempe for sin frihet, friheten til å praktisere en annen religion. Den dagen følte han seg også fri til å tenke, til å snakke og til å være seg selv.

I årene som kom ble han straffet, torturert og nektet utdanning og jobb. Annenhver natt ble Nasim tatt ut av sitt eget hus og ført til et slags fengsel. Der ventet en mann som sparket ham. Mannen sa til Nasim at han ikke kunne være mot regimet; at han måtte tenke, snakke og oppføre seg som systemet krevet dersom han ønsket å leve.

Arr fra selvmordsforsøk
Nasim viser frem et arr fra da han forsøkte å begå selvmord i 2011. Foto: Ka Man Mak

Nasim ble livredd. Han bestemte seg for å flykte til Norge og begynte på en reise som han selv beskriver som tragisk.

— Ingen har lyst til å flykte til ett nytt sted, selv om det nye målet gir håp om en bedre fremtid. Å flykte er ikke frivillig, men tvunget.

Nasim forteller at han var politisk aktiv og kjempet for sin religionsfrihet, og at dette fikk konsekvenser for hans familie. Hele familien bortsett fra hans foreldre måtte flykte. De fikk oppholdstillatelse i andre land, men ikke Nasim.

Dikt om å søke lyset

En dag reiser han til Oslos helsesenter for papirløse, med hemmelig adresse. Han lider av psykiske helseproblemer og har en avtale med sin terapeut. Mens han venter skriver han et dikt på persisk. Barna løper rundt og mennesker kommer inn og ut av rommet mens han holder på med diktskrivingen.

Nasim skriver dikt. Foto: Ka Man Mak

Utdrag fra Nasims dikt:

Det er så hardt etter mange år å fortelle om sorgen i mitt hjerte på et annet språk, det er så tungt å være alene i en liten leilighet søndagskveld mens mine tanker vandrer som løvetannspor mange kilometer til hjemlandet mitt, særlig til steder jeg har mange gode og dårlige minner fra, hjemlengselen trykker på halsen min med kalde fingre…

Jeg er forsvunnet, svimmel, bitter og fortapt i en by, hvor jeg søkte ly.

Les hele diktet her.

Her leser Nasim opp sitt eget dikt på norsk:

 

— Jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å dø hvis jeg drar tilbake til Iran.

En nylig publisert studie om papirløses psykiske helse og levekår konkluderer med at ni av ti papirløse migranter har psykiske plager. I studien ble 90 voksne papirløse intervjuet av Trine Myhrvold, sykepleier og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 57 prosent av informantene var menn og de fleste var fra Mongolia, etterfulgt av Etiopia, Afghanistan og Iran.

FAKTA

Studie av den psykiske helsen og levevilkårene til papirløse i Norge

  • 90 voksne papirløse i Norge ble intervjuet om deres levekår og psykiske helse.
  • Litt over halvparten av respondentene hadde flyktet fra krig og forfølgelse.
  • Informantene beskriver en hverdag preget av ensomhet, frykt og maktesløshet.
  • De som jobber har svært lange arbeidsdager og får elendig betalt, ofte ikke mer enn 20 til 30 kroner timen.
  • Ni av ti har omfattende psykiske plager.
  • 40 prosent forteller at de har opplevd seksuelt misbruk, vold eller trakassering etter at de kom til Norge.
  • Kilde: The mental healthcare needs of undocumented migrants

En annen iransk papirløs mann (26) forteller oss at han må jobbe svart for å overleve. På grunn av hans fars politiske aktiviteter flyttet han til Irak med familien da han var ung. Han fikk aldri identitetspapirer og har bodd i Norge i seks år. Han har fått avslag mange ganger og får nå hjelp av NOAS med saken sin.

— Det er ikke kniver man dør av i Norge, men av lover, sier han med en Starbucks-kopp tett i hånden.

Aster – en eritreisk, papirløs kvinne

Vi intervjuer også en papirløs kvinne på Batteriet. Hun heter Aster Tewelde (60), er fra Eritea og rømte til Norge for 19 år siden. Det var da krigen brøt ut i grenseområdene mellom Eritrea og Etiopia.

Her i Norge fant hun et land hvor hun kunne finne håp, fred og ro, men ikke lov til å leve et normalt liv.

På et tidspunkt bodde hun på et asylmottak. Der ble hun raskt kjent med beboerne og med de ansatte. Aster forteller at hun hjalp til med matlaging og husvask. Hun likte godt å være opptatt, for det ga henne energi.

Aster søkte asyl og fikk to avslag, noe som var uventet. Hun kunne jo ikke returneres til hjemlandet, siden krigen fortsatt pågikk og ble verre, med omfattende bombeangrep. Hun var derfor fanget i Norge, mens hennes nærmeste var spredd over hele Europa.

Aster finner lykken

Asker fikk hjelp fra en norsk kvinne som jobbet på asylmottaket. Tre måneder etter fikk Aster arbeidstillatelse, og deretter skattekort. Hun begynte å jobbe med den personen i et aldershjem på Majorstua. Hennes oppgave var å hjelpe de eldre som bodde der, lage mat og rengjøre.

— Jeg jobbet, hadde snille folk rundt meg og trodde at oppholdstillatelsen ville komme i løpet av de nærmeste dagene.

Aster jobbet i ni år, fikk midlertidig arbeidstillatelse med fornyelse hver sjette måned og skattekort hvert år. Livet så relativt lyst og stabilt ut.

— Jeg var lykkelig og følte meg så trygg at jeg ville kjøpe en leilighet på Tveita. Jeg hadde spart en del penger og snakket med DNB om å låne resten fra dem. De sa at de kunne låne meg 1,5 millioner kroner. I 2006 kjøpte jeg leiligheten.

Jobben og livet fortsatte som vanlig inntil juni 2009. Etter seks måneder var det tid for å fornye arbeidstillatelsen. Denne gangen ble hun nektet å arbeide. Hun tok kontakt med politiet, UDI og NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere). Hun trengte en grunn, men fikk bare beskjeden ¨ingen oppholdstillatelse¨ og ¨ingen arbeidstillatelse¨stemplet på baksiden av skattekortet hennes.

Hun mistet alt. Alt hun kunne få frem til det tidspunktet forsvant på et blunk.

Aster Tewelde. Foto: Adriana Calderon

Aster mister alt

Siden 2010 har Aster vært en papirløs kvinne i Norge, uten rettigheter til å jobbe og uten tilgang på ordentlig helsehjelp.

— Jeg sover i stuen i leiligheten og leier ut de andre to rommene. Pengene brukes til å betale banken. Jeg har ikke ekstra penger til mat, klær eller til å dekke grunnleggende behov. Jeg har noen venner og folk som hjelper meg av og til. Situasjonen har blitt tyngre og tyngre, og jeg mister håpet.

80 000 mennesker antas å ha blitt drept under krigen mellom Eritrea og Etiopia, som varte fra 1998 til 2000. På 2000-tallet opplevde Afrikas horn, som omfatter landene Etiopia, Eritrea, Djibouti og Somalia, en alvorlig sultekatastrofe som følge av krigen. Ifølge FNs granskningskommisjon for menneskerettighetsbrudd i Eritrea (i 2015), flykter eritreere fra et system som torturerer, sprer frykt, forfølger og bryter menneskerettighetene.

— Jeg vil spørre myndighetene – hvorfor? Hva har jeg gjort? Jeg er ikke kriminell. Hvorfor blir jeg behandlet på denne måten?

Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner og FN er kvinnelige migranter spesielt utsatt for seksuell utnyttelse og vold, usikre arbeidsforhold, diskriminering og misbruk.

Ingen amnesti, men kamp for arbeidsrett til papirløse

I mange land har de gitt en delvis amnesti for lengeværende asylsøkere uten opphold, også kalt regularisering. Disse landene inkluderer Sverige, Italia, Hellas, Spania, Nederland, Belgia og England.

I en slik håpløs situasjon er løsningene for papirløse migranter ikke så åpenbare, noe Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus og styreleder i Mennesker i Limbo, har funnet ut.

Jørgensen har likevel latt seg inspirere av Arne Viste, leder i Plog AS, et bemanningsselskap i Stavanger som ansatte en papirløs kvinne fra Eritrea. Jørgensen oppfordrer kirkene til å ansette papirløse med hjelp fra Viste og til å samarbeide med advokater for å skaffe de papirløse migrantene arbeidstillatelse.

 




Kommentarer
Vårt Oslo er gratis, men koster penger å lage.
For å støtte oss følg oss på sosiale medier og betal gjerne noen kroner direkte til konto 1254.62.41457
Tusen takk for bidraget.