Skal vi redde miljøet i fjorden, må vi lage gode nabolag også under vann

Elin Tanding Sørensen er utdannet billedkunstner og landskapsarkitekt. Nylig disputerte hun med sin doktorgrad i marin landskapsarkitektur, og hun er blitt kalt Norges første undervannsarkitekt.

Utdannelsen og kunnskapsformidlingen i landskapsarkitektstudiet sluttet stort sett i strandkanten. Som byplanlegger sluttet også arbeidet oftest på bryggekanten.

— Vi har vært flinke til å lage grønne lunger i byen, og legger ned mye ressurser i å lage gode parker med trær og mangfoldige planter. Der trives vi mennesker, og parkene gir eksempelvis bedre luft i byen. Det som ligger under overflaten i fjorden har vi til nå ignorert. Ta en titt ned i sjøen ved havna i Oslo. Det du ser der er en grå monoton ørken. Byen trenger også blå lunger og mangfoldig liv under vann, slik at alle de som bor i vannet kan finne seg skjul og mat, sier Sørensen

• Les også: Miljøbevegelsen raser fortsatt over giftslamdumping og sprenging av grunner i Indre Oslofjord

Hun vokste opp i Drøbak og husker godt hvor fullt av liv det var i sjøkanten, hvor fint det var, og hvor godt det luktet. Hun mener at det å skape gode nabolag under vann, er en vei å gå for å kunne rette opp i Oslofjordens skakkjørte økosystem.

— Når vi tar oss til rette, så tar vi også plassen til de livsviktige marine samfunnene, kommenterer Sørensen.

Gode nabolag under vann

— Livet i fjæra trenger varierte husrom som kan skapes av små og store steiner, grus, sand og bløtbunn. Det gir grobunn til både ålegressenger og tangskoger. Får vi disse tredimensjonale leveområdene tilbake kan både torsken og stingsilda, blåskjellene og alle rekene flytte inn og danne et nabolag. Det bor tusenvis av forskjellige individer i en ålegraseng. Vi har så alt for lett for å sette våre menneskelige krav som kriteriet på hva som er bra. Vi dekker bunnen med sand som er god å gå på, uten å tenke på at denne sanden ikke gir mat og skjul for de som bor under vannflaten. Skal vi restaurere strandsonen, må vi se helheten, og lage gode nabolag for alle arter, sier Sørensen

— 2019 kom FN med en hardtslående rapport om menneskers innvirkning på naturen. Utbygging og arealbruk, som bygging i vannkanten, er en av årsakene til at økosystemene har brutt sammen globalt og i Oslofjorden. Rett og slett fordi vi over lang tid kun har tatt hensyn til våre behov og ønsker, sier hun videre.

I sin doktoravhandling viser hun derfor hvordan en betongstolpe kan gis en litt annen utforming og overflate for å gi bedre vilkår for marine planter og dyr

Det vi har gjort monner ikke

— Tiden er inne for å hjelpe naturen til å forbedre helsa si. Vi kan lage mer levedyktige byer ved å inkludere landskapets dynamikk når vi bygger nær fjorden og elvene. Eksempelvis må vi forberede oss på at stor springflo kan oppstå. En måte å takle dette er å ta hensyn til vannstrømmer, til flo og fjære og flomsoner. Derfor er det logisk å bygge slik at infrastruktur og bygninger ikke blir ødelagt av, men helle spiller på lag med, framtidige ekstremvær. For å tåle ekstremvær må økosystemene være robuste. Derfor er det logisk å gi naturen god plass i byene, sier Sørensen.

• Les også: Gamle og nye miljøsynder samt lav vannutskiftning har tatt kvelertak på Indre Oslofjord

Håper dette synker inn hos utbyggere og politikere

— Tiden er også inne for å stoppe opp, ta en time out, og la ny kunnskap slippe inn i byutviklingen. Norge er en privilegert og rik nasjon, og vi har råd til det. Vi må tørre å gjøre noe nytt. Test ut nye løsninger. Det handler om de kommende generasjoner. Det er gjøres for lite for det marine livet i byene. Det vi har gjort monner ikke, sier hun.

Restaurere på naturens premisser

Elin T. Sørensen er ikke fremmed for å kalle ålegrassamfunn eller blåskjellbanker for strandsonens «korallrev», fordi det tredimensjonale rommet som oppstår er et så viktig levested for mange marine arter. En frisk ålegraseng er et eksempel på et godt marint nabolag.

— Når vi bygger en veitunell er framsiden av medaljen at vi får trafikken vekk fra der vi bor. Baksiden av medaljen er all steinmassen vi sitter igjen med. Den kan vi, om vi gjør det riktig, bruke til å reparere ødelagte strandmiljø og lage bedre leveforhold i fjorden. Steinmassene vil kunne bli både vekstflater for blå skoger som igjen gir skjul og er et spiskammers for mange arter i fjorden, forklarer Sørensen ivrig.

Menneskene forandrer og former miljøet rundt seg. Det gjør beveren også, men beveren lager samtidig gode levekår for de artene de lever sammen med. Sørensen mener det er på høy tid at vi også innser det, og at vi da ikke lenger må glemme hva som skjer under vann når vi bygger ut.

• Les også: Vannstanden i fjorden sto høyt i natt. Men noen rekord ble det heldigvis ikke

Plasten, bare en del av problemet

Det såkalte plasthvalsjokket, som kom etter at en gåsenebbhval strandet på Sotra med 30 plastposer i magen i 2017, skapte en nasjonal strandryddingsoppstandelse. I dag er det stor oppmerksomhet rundt plastforurensning i sjøen. Nå snakker alle om det, og veldig mange vil hjelpe til å rydde.

Flere faggrupper må arbeide sammen for å hjelpe Oslofjordens helsetilstand, mener hun.

Det er bra, mener Sørensen, men minner om at plasten bare er en del av problemet. Skal vi hjelpe Oslofjorden på beina igjen må vi jobbe med helhet og sammenhenger å tvers av bydeler og kommunegrenser og på tvers av faggrupper og arter. Vi må formidle vår kunnskap og øke allmenhetens bevissthet om havet og fjorden, mener hun.