DEBATT

– Hvis Høyre faktisk er bekymret for segregasjon, er løsningen å gjøre det motsatte av det de har gjort hittil. Bygge blokker på vestkanten, spre tettheten over hele byen, og slutte å legge all belastning der folk har minst å rutte med, foreslår Kay Asbjørn Schjørlien.

– Hvis byrådet faktisk mener alvor med rettferdig fortetting, får de begynne der de selv og makta bor

– Når Venstre-politikere Haakon Riekeles kaller Haslekroken en «planmessig nobrainer», avslører han egentlig hele problemet. For hvis T-bane og boligmangel automatisk gjør høyblokker til en nobrainer – hvorfor gjelder ikke den samme logikken i vest?

Publisert

Det er helt absurd å se hvordan Live Nelvik blir stemplet som NIMBY (not in my backyard) i debatten om Haslekroken. Hvis det er én gruppe i Oslo som konsekvent har vært NIMBY i alle år, er det vestkanten – med full politisk ryggdekning fra byrådet, Høyre og Venstre.

La oss ta fakta først, siden både byråd for byutvikling, James Stove Lorentzen (H) og leder av byutviklingsutvalget i bystyret, Haakon Riekeles (V), åpenbart foretrekker slagord framfor virkelighet.

Det er ikke tilfeldig

Rundt 90 prosent av blokkene som bygges i Oslo i dag, bygges i Oslo øst – et mønster som har forsterket seg kraftig de siste tiårene, og blitt ekstremt konsentrert til to-tre bydeler med Lørenbyen, Ensjøbyen, Kværnerbyen, Ulvenbyen, Økernbyen, Brynsbyen, Furusetbyen og Fjordbyen.

Men størst av alt er Hovinbyen, der Hasle ligger, med mer enn 40 000 nye blokkleiligheter. Folketallet i området vil mer enn dobles – til nærmere 100 000 innbyggere. Samtidig skal antallet arbeidsplasser øke til over 120 000.

Det betyr at det i praksis bygges en ny by på størrelse med Drammen, Norges femte største by, i en liten bydel i Oslo øst. En fullskala byutvidelse – og selvfølgelig uten tilsvarende satsing på skoler, fritidstilbud, kulturarenaer og fellesskap.

I samme periode er vestkanten i praksis fredet. Småhus, villaer, eplehager og garasjeanlegg omtales som «bomiljø», «kulturhistorie» og «særpreg». Når de samme boligtypene finnes i øst, kalles de «lav utnyttelse».

Det er ikke tilfeldig. Det er politikk.

Høyt. Tett. Med blokker

På Oslo Urban Week låste Lorentzen seg fast i en slags høyhuseufori, der høyblokker ikke bare ble presentert som et middel mot boligmangel, men som en ideologisk løsning på hele byens utvikling. Der lovet han nærmest en høyhus-bonanza for Oslo, og snakket om at høyhus skal «reparere» Gamlebyen og Grønland og løse boligkrisen – med oppfordringen om rett og slett å «pushe» høyhusene gjennom.

Når Riekeles kaller Haslekroken en «planmessig nobrainer», avslører han egentlig hele problemet. For hvis T-bane og boligmangel automatisk gjør høyblokker til en nobrainer – hvorfor gjelder ikke den samme logikken i vest?

Der ligger T-banestasjonene som perler på en snor: Smestad. Montebello. Vinderen. Ris. Slemdal. Holmenkollen.

Lav tetthet. Store tomter. Småhus og garasjer. Hvis dette var nøytral planlegging, ville disse områdene for lengst vært under massiv transformasjon. Høyt. Tett. Med blokker.

Men det skjer ikke.

Tett, presset og uten sosiale tilbud

I stedet overstyrer Lorentzen faglige vurderinger i øst. Plan- og bygningsetaten sa nei på Haslekroken, en sjelden flekk av småhus i området. Da grep byråden inn. Ikke fordi området mangler boliger – men fordi det politisk er enklest å bygge der folk har minst makt til å stoppe det.

Og så har de frekkhet nok til å kalle naboene NIMBY.

Hasle har allerede tatt sin del – og langt mer enn det. Området er tett, presset og mangler sosiale tilbud for barn og unge. Når Nelvik sier at Sats har blitt den nye ungdomsklubben, er ikke det retorikk, det er realiteten og egentlig et politisk varsko om en byutvikling som har bygget boliger, men glemt folk.

Hasle og Ensjø har allerede fått en by på størrelse med Lillehammer tredd ned over seg de siste 20 årene. Titusenvis av nye innbyggere. Blokker på blokker. Men hva har innbyggerne – barna og ungdommene – faktisk fått igjen?

Tusenvis av boliger, ingen plan

Allerede i 2011 advarte jeg i kronikken «Ny by, ingen plan – velkommen til Ensjøbyen» mot nøyaktig dette. Kommunen bygger tusenvis av boliger uten en reell plan for skole, helse, fritid og fellesskap. Advarsler ble ignorert.

Nå, femten år senere, har vi fasiten. Boligene er på plass. Fortjenesten er tatt ut. Skolebyggene står fortsatt på tegnebrettet. Parker er halvferdige. Fritidsklubber, idrettsanlegg, kulturarenaer og møteplasser mangler.

Det som skulle bli et levende nærmiljø, er i ferd med å bli et skall – et sosialt tomrom der barna må busses langt for skoleplass og fritidstilbud, foreldrene må be kommunen om det mest grunnleggende, og der risikoen for utenforskap og ungdomskriminalitet øker.

Samtidig advarer Høyrepolitiker, Arina Aamir mot det hun kaller «gettofisering», og trekker linjer til familiegjenforening og økt konsentrasjon av mennesker med minoritetsbakgrunn i Oslo øst. Det er en farlig og feilslått analyse.

Øst får blokkene. Vest får milliardene

Det er ikke familiegjenforening som skaper gettoer – det er politikk. Det er Høyres bolig- og byutviklingspolitikk som i flere tiår har vært elendig, urettferdig og usosial, og som har bidratt til at nesten alle blokkene som er bygget i Oslo, har havnet i øst. Resultatet er systematisk gettofisering – ikke fordi familier flytter sammen, men fordi byen bygges skjevt.

Hvis Høyre faktisk er bekymret for segregasjon, er løsningen å gjøre det motsatte av det de har gjort hittil. Bygge blokker på vestkanten, spre tettheten over hele byen, og slutte å legge all belastning der folk har minst å rutte med.

Og som om ikke dette var nok. På toppen av all fortettingen i øst har høyresiden også sørget for at pengene går vest.

Øst får blokkene. Vest får milliardene. Øst får befolkningsveksten. Vest får tunnel og tilbud. Øst har fire T-banelinjer. Vest er i ferd med å få fem, og Fornebubanen vil nok til slutt koste mer enn 40 milliarder!

Oslo har bygget 72 000 boliger siden 2000. Kommunen mener det er plass til 120 000 nye innenfor bygrensen. Problemet er ikke at det bygges. Problemet er hvor det bygges hva – og hvem som alltid må ta belastningen.

Det er klassekamp

Dette handler ikke om NIMBY. Det handler om at øst presses til bristepunktet, mens vest skjermes. Det handler om at Høyre og Venstre kaller det klima og kollektiv når det skjer i øst – og bomiljø og vern når samme logikk nærmer seg vest.

Hvis byrådet faktisk mener alvor med rettferdig fortetting, får de begynne der de selv og makta bor.

Bygg høyt og tett på Smestad og Slemdal. Dette er kollektivknutepunkt rett innenfor Ring 3 – ikke et villamuseum. Riv småhusene og bygg Montebellobyen, Holmenbyen, Voksenbyen, Vækerøbyen og Bogstadbyen. Bare Risbyen alene har et potensial på rundt 30 000 nye boliger.

I de øvre delene av Holmenkollbanen kan det bygges nye blokkbyer, à la Romsås. Og langs Østerås- og Kolsåsbanen kan vi bygge minst 100 000 nye boliger, og «reparerer« den «lave utnyttelsen».

Samme argumenter. Samme tempo. Samme maktbruk.

Alt annet er ikke byutvikling. Det er klassekamp.

Powered by Labrador CMS