– Kan ikke Bondevik gjøre oss alle en tjeneste og flytte selv?

Kan han ikke heller gjøre oss alle en tjeneste og flytte selv?

Dagens Næringsliv hadde et intervju med utbygger Anders Buchardt, som fryktet at flere unge ikke vil komme inn på boligmarkedet i Oslo. Jeg fulgte opp, og advarte om at økte bokostnader kan bidra til politisk radikalisering i Norge. Det fikk Stein-Gunnar Bondevik til å reagere.

KOMMENTAR

– Er boligkrisa i Oslo et hylekor?

Bare å flytte fra byen

I et sammensurium av et innlegg, argumenterer Bondevik for at boligmarkedet slik vi kjenner det, fungerer godt. Innlegget kan oppsummeres kort:

At en lokal McDonalds har et høyt søkertall for sin jobbutlysning er et bevis på at folk fortsatt har råd til å bo i Oslo, siden de vil jobbe her.

Og om man ikke har råd, kan man uansett flytte ut av byen. Det er bra for distriktene. Dessuten var det ikke bare-bare å etablere seg i boligmarkedet på 90-tallet heller. Og det finnes ellers billigere boliger på Stovner.

Driver prisene opp

Jeg er også angivelig en del av et hylekor, siden jeg frykter at økte bokostnader kan bidra til politisk radikalisering.

Javel.

For det første er kommunikasjonsrådgiveren forhåpentligvis bedre på å kommunisere enn han er til å lese. Han beskylder meg for å ville drive med «politisk intervensjon» i boligmarkedet. Det må han nesten begrunne hvor han har fra.

Tvert imot mener jeg for mye politisk intervensjon har bidratt til å drive prisene opp. Lang saksbehandlingstid og strenge krav fordyrer utbyggingen, spesielt i Oslo, samtidig som politikere lenge underregulerte antallet boliger, målt mot tilflytningen.

Skatteendringen for sekundærboliger har også bidratt til færre utleieenheter, som har drevet leieprisene oppover. Å forenkle og liberalisere regelverket er altså ikke å blande seg inn i markedet.

Det er å la markedet fungere. Slik jeg også ga uttrykk for i Dagens Næringsliv.

Hvis pris er utslagsgivende for din mulighet til å bo i Oslo, her er delbydelene som er aller billigst

Hopper glatt over fakta

For det andre, er det alltid rørende med anekdotiske fortellinger om eget forhold til boligmarkedet, som glatt hopper over hva tallene faktisk viser. Slik som når Stein-Gunnar Bondevik forteller om hvordan han og kona etablerte seg på boligmarkedet på 90-tallet, da de ikke hadde råd til å etablere seg i Oslo.

Han hevder selv de ikke kunne «tenke på å kjøpe bolig i noen av de store byene» som nyutdannede i 1995. Og det kan sikkert hende.

Men tall fra SSB viser at man i 1996, året etter at Bondevik var ferdigutdannet, trengtes to årslønner – i snitt – for å kjøpe en liten leilighet i Oslo. I dag koster den samme leiligheten 5,5 ganger så mye som gjennomsnittslønna.

Det samme viser også sykepleierindeksen. Indeksen viser hvor stor andel av boligene en sykepleier har råd til å kjøpe. I Oslo kan en sykepleier kjøpe tre prosent av boligene.

Mange kommer seg fremdeles inn på markedet, men de blir sterkt forgjeldet. Og det er en av årsakene til at norske husholdninger har langt mer gjeld enn flere sammenliknbare land.

Bondeviks anekdote er altså nettopp det. En anekdote.

Låses ut av boligmarkedet

Videre mener Bondevik at de økte boligprisene kan være bra for å få innbyggere til å flytte på landet. Jeg tror det er stikk motsatt.

Nettopp fordi boligprisene i de største byene vokser betydelig raskere enn i mange distriktskommuner, øker terskelen for å flytte ut. Av den enkle grunn at man permanent risikerer å låses ute av boligmarkedet i Oslo eller andre byer. Det er rett og slett ikke sikkert du vil ha råd til å kjøpe deg inn igjen i markedet, heller ikke på vegne av egne barn, dersom du senere vil flytte på deg.

Thomas gikk fra å bo på 43 kvadratmeter til 27: – Jeg ville starte litt på nytt

I mange distriktskommuner taper du også penger på boligen idet du setter nøkkelen i døra. Du taper rett og slett penger på å flytte ut.

Om høye boligpriser hadde fungert til å få folk til å flytte ut, er det merkelig hvorfor effekten lar vente på seg. Da burde vi jo allerede sett en strøm av folk som flytter ut. Men det gjør vi ikke.

Polariserende og radikaliserende

At økte boligpriser virker polariserende og radikaliserende på befolkningen, er ellers et faktum. I Irland ble det sterkt nasjonalistiske og radikale Sinn Fein største parti blant unge, mye på grunn av økte boligpriser og bokostnader.

Det samme så vi i New York da Zohran Mamdani ble valgt som ordfører, eller da Gerd Wilders ytre høyre-parti i Nederland ble største parti.

Og så har heller ikke jeg sagt at vi er der i Norge i dag. Men vi bør vokte oss for å komme dit. Økte boutgifter og boligpriser gjør at folk utsetter å etablere seg, som igjen får konsekvenser for samfunnsutviklingen.

Hvis vi ender der hvor deler av ungdomsgenerasjonen også må belage seg på å bo dårligere enn sin egen foreldregenerasjon, tror jeg det gjør noe med samfunnslimet og partipolitiske preferanser.

Misnøye har alltid vært ytterkantenes beste våpen. Bondevik ville gjort klok i å ikke fôre den.

Kjøpe ditt eget rom i et kollektiv? Denne ideen skal få flere unge inn på boligmarkedet: – En løsning som faktisk kan fungere