Da Hanne (39) fikk kreftdiagnosen, satte hun seg et mål. På søndag går det i oppfyllelse

I år er det 25. gang den internasjonale folkebevegelsen Rosa sløyfe-aksjonen arrangeres. Her til lands er det Brystkreftforeningen og Kreftforeningen som står sammen om aksjonen, som har bidratt med over 415 millioner kroner til brystkreftsaken siden den ble avviklet for første gang i 1999. 

Målet med aksjonen, som årlig finner sted i oktober måned, er å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskap om brystkreft, i tillegg til å støtte brystkreftforskning.

Aspektene er også helt sentrale for Rosa sløyfe-løpet, der årets utgave er den åttende i rekken. I fjor ble det satt ny rekord hva angår antall påmeldte, da 17.000 mennesker fordelt på seks byer deltok. 

– Det var et helt eventyrlig engasjement i fjor. Nå har vi troen på at vi blir en enda større gjeng som løper sammen gjennom gatene i Oslo for å vise brystkreftrammede at de ikke står alene, sier distriktsleder Christine Lager Nesje i Kreftforeningen. 

• Les også: Det litt slitne nabolaget er i ferd med å bli nye «Løkka» – utesteder åpner i fleng

Kjente noe unormalt

Nytt for året er at løpet i Oslo går av stabelen i en helg, og nærmere bestemt søndag 8. oktober. 

På startstreken stiller blant annet Rosenhoff-bosatte Hanne Bendixen (39), som i oktober i fjor oppdaget at noe var unormalt. I det ene brystet kunne hun nemlig kjenne at det hadde dannet seg en kul. 

Mye av æren for at Bendixen etter hvert valgte å få den sjekket, tilskrives Kreftforeningen, hvor hun siden 2016 har jobbet som frivillig for aksjonen. Hadde det ikke vært for dét, er det ikke sikkert hun hadde reagert i samme grad på endringen, forteller hun.

– Jeg er en person som tenker at det meste går over av seg selv. Jeg kjente nok kulen et par måneder før jeg tenkte «okay, nå tar du deg sammen og får den sjekket». Under fjorårets Rosa sløyfe-aksjon, som hadde temaet «tidlig oppdagelse», kom jeg frem til at det ikke går an som frivillig ikke å sjekke seg. Men det handlet nok også om frykt for hva det kunne være, sier Bendixen. 

Uttrykker takknemlighet

Tre dager før julaften kom svaret. Prøveresultatene viste at det var kreft. Bendixen forklarer at hun delvis var forberedt da telefonen ringte. 

– Det var en litt rar beskjed å få så få dager før jul. På en måte var det også godt, for jeg skulle være sammen med familien min og det var veldig godt å ha den tiden sammen bare som familie, sier 39-åringen.

Bendixen påpeker at hun nok har glemt nøyaktig hvilke følelser som meldte seg i kjølvannet av å ha fått diagnosen. Støtten og forståelsen hun fikk fra sine nærmeste, og ikke minst helsevesenet, er imidlertid noe som har festet seg. 

Det eksemplifiseres med en opplevelse fra én av de siste av i alt 23 strålebehandlingene, etter at svulsten ble operert bort i januar.

– Den ene radiografen sa til meg at «i morgen skal vi inn å snakke med vakthavende sykepleier, fordi at du alltid sier at alt er fint og bra. Noen ganger er ikke alt fint og bra, og da tar jeg det ansvaret for deg». Det er fint å ha sånne mennesker rundt seg, sier Bendixen.

– Utvikling som gir oss håp

Selv om det er stadig flere som får brystkreft, er det på samme tid færre som dør. At så mange flere overlever sammenlignet med tidligere, skyldes i hovedsak mammografi, mer presise diagnoser og bedre behandling. Selv de med de aller mest alvorlige formene for brystkreft har langt bedre utsikter nå. 

– Nå overlever ni av ti sykdommen. Kirurgien har blitt mer presis, hormonbehandling bidrar til at færre får tilbakefall og det er kommet nye, mer målrettede medisiner, forklarer styreleder Ellen Harris Utne i Brystkreftforeningen.

– Det er en utvikling som gir oss håp for fremtiden, men vi er ikke i mål. Fremdeles dør kvinner og menn av brystkreft, lever med spredning og får tilbakefall. Vi trenger mer forskning, for vi har ingen liv å miste, fortsetter hun.

Lager Nesje understreker at det faktum at flere og flere overlever brystkreft, gjør at mange lever med senskader etter behandlingen.

– Mer forskning vil også bidra til mer skånsom behandling, slik at de som overlever får bedre livskvalitet, sier hun.

– En vinn-vinn-situasjon 

Fire uker etter operasjonen ble Bendixen erklært kreftfri, og den siste strålebehandlingen hennes var i april. 

Hyller politiet: – Jeg ble litt forskrekka og tenkte at vi skulle få tilsnakk for å gjøre noe vi ikke har lov til

Da hun fikk kreftdiagnosen, var ett av målene hennes å stille på startstreken til Rosa sløyfe-løpet, uavhengig av sykdomsforløpet. Når hun har blitt spurt tidligere, har responsen konsekvent vært «ikke i år». Der hun og søsteren tar fatt på den lengste løypa på seks kilometer, skal moren løpe den korteste løypa på tre kilometer. 

– Dette er ikke en konkurranse. Bare det at jeg stiller til start, føler jeg er en vinn-vinn-situasjon. Nå på søndag løper jeg for de som ikke kan løpe, og så løper jeg til minne om de som vi har mistet, som min egen mormor. Det føles som å gi langfingeren til kreften, og at det er jeg som bestemmer. Rosa sløyfe-aksjonen har vært en hjertesak for meg i lang tid. Det å kunne samles rundt noe som påvirker så mange, og likevel gjøre noe positivt ut av det, betyr utrolig mye. I år blir det kanskje enda mer personlig, sier Bendixen.