DEBATT
Bjørvika mangler butikker og tjenester som er relevante for innbyggerne i Gamlebyen og på Grønland, og boligprisene der er så høye at få lokale familier har råd til å bosette seg der, sier Kay Asbjørn Schjørlien.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB og privat
– Boligrevolusjon i Oslo
Boligspekulanter må skattlegges brutalt. 50 prosent skatt på boligspekulasjon, enda høyere for utenlandske investorer. Selskaper fra Sveits og andre skatteparadiser må møte kraftig straffeskatt. Profitten som driver prisene opp må knuses.
Boligpolitikken har endret seg drastisk fra etterkrigstiden,
mens skattepolitikken har utviklet seg motsatt – fra en toppskatt opp mot 90
prosent.
Da boligmangelen var akutt, tok staten en aktiv rolle.
Husbanken sikret rimelige boliger, og på 50- og 60-tallet gikk opptil 17
prosent av statsbudsjettet til boligbygging. På 70-tallet finansierte Husbanken
75 prosent av nye boliger, med opptil 40 000 bygg per år. Bolig var en
rettighet, ikke et spekulasjonsobjekt.
Samtidig som toppskatten kollapset, ble boligpolitikken
liberalisert. Utover 2000-tallet tok markedslogikken over alt. Prisreguleringer
ble fjernet, Husbankens rolle redusert og private aktører fikk nærmest total
innflytelse.
Konsekvensene ser vi tydelig i dag, galopperende
boligpriser, særlig i Oslo, som stenger mange av oss ute fra boligmarkedet.
Folk med lave og vanlige inntekter, unge, single og barnefamilier, presses ut
av byen – en utvikling som truer både det sosiale mangfoldet og livskvaliteten
til alle her.
Venstresiden har blitt tannløs
Situasjonen i Oslo, og særlig i bydeler som Gamle Oslo, har
blitt prekær. Flere områder, som Ensjø, Grønland og Gamlebyen, har gjennomgått
en kraftig utbygging de siste årene, med prosjekter som Ensjøbyen, Hovinbyen,
Kværnerbyen og Fjordbyen.
Økningen i antall boliger har imidlertid ikke ført til
lavere priser. Tvert imot har prisene steget dramatisk, og folk som har
tilknytning til området, ser seg nødt til å flytte fordi de ikke lenger har råd
til å bo der. Investorer kjøper opp boliger, presser opp leieprisene og skaper
kunstig boligmangel for å maksimere gevinst.
Til tross for valgkampløfter fra de rødgrønne om å
prioritere sosial boligbygging og etablere en tredje boligsektor, og åtte år
med dem i førersetet, skjedde det lite.
Bydelsutvalget i Gamle Oslo, en nasjonal venstresidebastion,
har gjentatte ganger vedtatt å være en «pilotbydel for boligsosiale løsninger»,
men løftene om en tredje boligsektor og innovativ boligpolitikk står fortsatt
uoppfylt etter tiår med tomme løfter.
Venstresiden har blitt tannløs i møte med markedskreftene.
De har ingen reelle mottiltak og virker mer opptatt av å administrere
kapitalismen enn å utfordre den.
En mur rundt Gamlebyen
Samtidig ser vi hvordan utbyggingen i Schweigaards gate,
Bjørvika, Sørenga, Barcode og det siste prosjektet på Grønlikaia bokstavelig
talt bygger en mur rundt Gamlebyen og Grønland.
Nye høyblokker fra Ekebergfjellet til Vaterland skaper en
barriere mot fjorden fra den historiske byen. Siktlinjer, historiske
forbindelser til havnen og utsyn fra middelalder-Oslo forsvinner til fordel for
en mur av betong og glass – bygd for de få med millioninntekter.
Dette handler ikke bare om utsikt, men også om livskvalitet
og rettferdighet. Disse store byggeprosjektene bringer verken rimelige boliger
eller nødvendige infrastrukturtilbud til folk i nærområdet.
Bjørvika, for eksempel, mangler butikker og tjenester som er
relevante for innbyggerne i Gamlebyen og på Grønland, og boligprisene der er så
høye at få lokale familier har råd til å bosette seg der.
Dette er en utvikling som undergraver muligheten for
Grønland og Gamlebyen til å forbli levende og inkluderende bydeler.
Skattlegg boligprofitørene
Boligkrisen er skapt av politikere som lar markedet styre
fritt. Arbeiderpartiet og Høyre har i årevis prioritert utbyggere og
boliginvestorer fremfor folk. Frislipp av kommunale tomter til private aktører
og skattefordeler til spekulanter har gjort situasjonen verre.
Venstresiden har sviktet. De lover sosial boligpolitikk, men
bøyer seg for kapitalen.
Boligspekulanter må skattlegges brutalt. 50 prosent skatt på
boligspekulasjon, enda høyere for utenlandske investorer. Selskaper fra Sveits
og andre skatteparadiser må møte kraftig straffeskatt. Profitten som driver
prisene opp må knuses.
De rike blir subsidiert av fellesskapet – de leier ut til
skyhøye priser, mens skattebetalerne betaler regningen gjennom bostøtte og
sosialhjelp. Pengene renner oppover, de fattige ser ingenting, bare en kald
leilighet uten håp om en trygg framtid.
Hjem, ikke investeringsobjekter
Oslo kommune må ta ansvar. Ingen flere profittprosjekter som
presser ut vanlige folk. Vi trenger en tredje boligsektor, inspirert av den
opprinnelige OBOS-modellen.
Boliger skal være hjem, ikke investeringsobjekter. Nye
boligprosjekter må plasseres strategisk og rettferdig, særlig langs
t-banelinjene på vestkanten.
Byen er vår - fellesskapet foran profitten. Gamle Oslo og
Østkanten har fått nok - vi lar oss ikke presse ut! Staten og kapitalen går
hånd i hånd – men vi står sterkere! Organisér deg, krev endring, stopp
spekulantene, tving politikerne du kjenner til handling!