Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
DEBATT
Det er bra at både byrådsleder Eirik Lae Solberg og statsråd Tonje Brenna engasjerer seg mot ungdomsvold. Jeg er ingen fagperson her, men det er lett å forstå at økt ungdomsvold ikke oppstår i et vakuum.
Det må ha vært svikt i flere ledd, men især i foreldreskapet over flere år før barn havner i slike miljøer og situasjoner.
Flere voksne bør engasjere seg, og foreldre må mer på banen. At barn og unge ikke oppfører seg (les: faller utenfor), er først og fremst et resultat av omsorgssvikt og/eller manglende voksenfigurer over tid. Det er lett å observere i tidlig alder hvilke barn som skriker etter oppmerksomhet.
Utrygge rammer, som rusproblemer hjemme, fraværende foreldre, identitetskrise eller krysspress fra samfunnet fører til et ekstra stort behov for oppmerksomhet. Årsakene til at enkelte ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn havner i kriminelle miljøer, er som oftest universelle.
Men generelt er det min oppfatning at mange minoritetsforeldre ikke har brydd seg om kriminalitet som har blitt begått av hvite folk i lengre periode, som dopkulturen på vestkanten, fordi de tror det ikke angår dem.
Og mange hvite foreldre har ikke brydd seg når brune ungdommer har vært involvert, fordi «dette gjelder ikke mitt barn».
Det er først når vi ser på ungdomskriminalitet som ungdomskriminalitet, og ikke som et vestkantproblem eller et minoritetsproblem, først da vil vi som ansvarlige borgere, foreldre, sivilsamfunn og politikere klare å håndtere dette på en god måte.
Hvis vi med minoritetsbakgrunn ikke engasjerer oss i samfunnsproblemer, vil problemene ramme oss og våre barn på et eller annet tidspunkt. Og det tror jeg har skjedd nå.
Vi må alle ta et felles ansvar. Vi har mye å lære av Frankrike og Sverige, som er prakteksempler på hvordan det IKKE skal gjøres.
Vi må lære av hvordan vi håndterte pandemien sammen. Vi ønsket alle det samme, og vi klarte det. Politikere hadde jevnlige møter med sivilsamfunnet og så på frivillige organisasjoner og trossamfunn som en ressurs og sine allierte.
Kanskje dette bør være på agendaen i våre faste dialogmøter med bystyret? Under pandemien hadde disse dialogmøtene en funksjon og mening, etter pandemien fortsatte symbolikken i disse møtene, men nå har disse møtene uteblitt totalt.
Jeg tenker også at etnisitet og kriminalitet er noe vi samarbeidspartnere må våge å snakke åpent om der dette er relevant. Dette fordi løsninger kan være avhengig av hvilke etnisiteter det gjelder. Flere aktører og voksne fra ulike miljøer kan da inkluderes i forebyggende arbeid.
Dessverre så virker det ikke som om politi eller politikere vet hvordan dette bør håndteres, og de kommer derfor med tåpelige forslag, som å sette fotlenker på barn, senke den kriminelle lavalderen, stoppe innvandringen eller slutte å selge alkohol.
Dette er lettvinte løsninger som fungerer fint i en debatt eller i en valgkamp. Fokuset bør heller være på hele familien og ikke bare på gjerningsbarnet.
Familiestrukturer og ære bør kunne brukes på en positiv måte i det forebyggende arbeidet. Jeg opplever at gode krefter snakker for lite sammen og at det er et stort behov for å utpeke en aktør som skal lede koordineringen mellom de gode kreftene.
Jeg har sett at når ildsjeler i politiet har påtatt seg denne rollen, så har det fungert bedre.