DEBATT
– Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal knekke koden i et stadig tøffere arbeidsmarked, for det er ikke arbeidsetikken det står på. Jeg skriver søknad etter søknad, men hører aldri noe, forteller Shanzeh Humair.
Foto: Privat
– Arbeidsmarkedet i Oslo er brutalt – særlig om du heter noe annet enn Silje eller Kristian
Oslo har høyest arbeidsledighet i landet, hvor rundt 20 000 er uten jobb. Jeg er én av dem. Det er skambelagt og vondt.
Jeg har for lengst lagt merke til at vi er mange om beinet.
Jeg er utdannet sykepleier, lokalpolitiker, alenemor, aktiv i frivillige
organisasjoner og har et bredt nettverk. Likevel får jeg ikke napp noe sted.
En helt alminnelig kontorjobb i en ideell organisasjon får
over 200 søkere; Prosjektkoordinator i Mental Helse? 271 søkere. Rådgiver hos
Antirasistisk Senter? 212. Kommunikasjonsrådgiver i Blå Kors? 202 søkere. Konkurransen
er knallhard.
Mange stillinger krever «minimum 3–5 års erfaring», gjerne
kombinert med mastergrad og ekstra kompetanse på kjøpet. Dette ekskluderer unge
og folk som bytter karriere.
Utenlandske blir diskriminert
Det er heller ikke noe nytt at de med utenlandsk navn blir
diskriminert på arbeidsmarkedet. I fjor høst kom det ut en studie som slo fast
at de med navn fra Midtøsten, Sør-Asia, Nord-Afrika og øvrige Afrika, som mitt Shanzeh
Humair, må sende ut nesten dobbelt så mange søknader for å få positivt svar,
sammenlignet med de som har et norsk navn.
Og nei – jeg kan ikke «bare jobbe som sykepleier igjen». Jeg
har jobbet med alt fra operasjonsavdelinger til psykiatri til eldreomsorg og
hjemmesykepleie. Psykiske og fysiske plager kom snikende, som et resultat av
langvarig fysisk belastning og vold fra utagerende pasienter.
Den jobben gjorde meg utbrent, og den dagen kom raskere enn
man skulle tro. Som alenemor har jeg lite fleksibilitet til å bygge videre på
kompetansen min, ettersom kurs og videreutdanning må i så fall finansieres via
den nye jobben.
Det er skambelagt
Virkeligheten er et stadig tøffere arbeidsmarked, og jeg
skjønner ikke hvordan jeg skal knekke koden, for det er ikke arbeidsetikken det
står på. Jeg og mange med meg vil jobbe. Vi skriver søknad etter søknad, men
hører aldri noe.
I mellomtiden forsøker jeg å holde hodet over vann. Jeg
forklarer en niåring at han må vente på Roblox-pengene sine. At vi ikke kan gå
på favorittrestauranten hans. At han ikke kan få sparkesykkel nå. At vi må
vente på at mamma får jobb.
Det er skambelagt og vondt, og vi begge kjenner på følelsen
av utenforskap.
Jeg er bekymret
Regjeringens nye satsing med NAVs ungdomsgaranti er en
start, men har ikke hjulpet meg i arbeid foreløpig. Jeg er bekymret. Ikke bare
for barnefattigdom og ungdomskriminalitet – men for alt talentet og all
kompetansen samfunnet vårt går glipp av.
Unge uføre er i vekst. Psykiske helseplager øker. Snart
kommer også den andre eldrebølgen.
Og folk som vil bidra, blir stadig stengt ute – på grunn av
feil navn, for lite utdanning eller tidligere sykdom.
Jeg vet ikke om det er FrPs gullstol eller Aps arbeidslinje,
men dagens unge arbeidsledige må få lov til å komme inn dagens arbeidsmarked.