– Arbeidsmarkedet i Oslo er brutalt – særlig om du heter noe annet enn Silje eller Kristian

Jeg har for lengst lagt merke til at vi er mange om beinet. Jeg er utdannet sykepleier, lokalpolitiker, alenemor, aktiv i frivillige organisasjoner og har et bredt nettverk. Likevel får jeg ikke napp noe sted.

En helt alminnelig kontorjobb i en ideell organisasjon får over 200 søkere; Prosjektkoordinator i Mental Helse? 271 søkere. Rådgiver hos Antirasistisk Senter? 212. Kommunikasjonsrådgiver i Blå Kors? 202 søkere. Konkurransen er knallhard.

NAV: Oslo mangler over 1 000 i én sektor: – Dette behovet blir ikke mindre i årene som kommer

Mange stillinger krever «minimum 3–5 års erfaring», gjerne kombinert med mastergrad og ekstra kompetanse på kjøpet. Dette ekskluderer unge og folk som bytter karriere.

Utenlandske blir diskriminert

Det er heller ikke noe nytt at de med utenlandsk navn blir diskriminert på arbeidsmarkedet. I fjor høst kom det ut en studie som slo fast at de med navn fra Midtøsten, Sør-Asia, Nord-Afrika og øvrige Afrika, som mitt Shanzeh Humair, må sende ut nesten dobbelt så mange søknader for å få positivt svar, sammenlignet med de som har et norsk navn.

Og nei – jeg kan ikke «bare jobbe som sykepleier igjen». Jeg har jobbet med alt fra operasjonsavdelinger til psykiatri til eldreomsorg og hjemmesykepleie. Psykiske og fysiske plager kom snikende, som et resultat av langvarig fysisk belastning og vold fra utagerende pasienter.

Den jobben gjorde meg utbrent, og den dagen kom raskere enn man skulle tro. Som alenemor har jeg lite fleksibilitet til å bygge videre på kompetansen min, ettersom kurs og videreutdanning må i så fall finansieres via den nye jobben.

Næringsetaten ønsker tips om utelivsdiskriminering

Det er skambelagt

Virkeligheten er et stadig tøffere arbeidsmarked, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal knekke koden, for det er ikke arbeidsetikken det står på. Jeg og mange med meg vil jobbe. Vi skriver søknad etter søknad, men hører aldri noe.

I mellomtiden forsøker jeg å holde hodet over vann. Jeg forklarer en niåring at han må vente på Roblox-pengene sine. At vi ikke kan gå på favorittrestauranten hans. At han ikke kan få sparkesykkel nå. At vi må vente på at mamma får jobb.

Det er skambelagt og vondt, og vi begge kjenner på følelsen av utenforskap.

Jeg er bekymret

Regjeringens nye satsing med NAVs ungdomsgaranti er en start, men har ikke hjulpet meg i arbeid foreløpig. Jeg er bekymret. Ikke bare for barnefattigdom og ungdomskriminalitet – men for alt talentet og all kompetansen samfunnet vårt går glipp av.

Mann rev ned og ville kaste Pride-hjerte fra barnehage. Barnefar stilte seg foran søplebøtta. Ble slått ned

Unge uføre er i vekst. Psykiske helseplager øker. Snart kommer også den andre eldrebølgen.

Og folk som vil bidra, blir stadig stengt ute – på grunn av feil navn, for lite utdanning eller tidligere sykdom.

Jeg vet ikke om det er FrPs gullstol eller Aps arbeidslinje, men dagens unge arbeidsledige må få lov til å komme inn dagens arbeidsmarked.