– Fabrikkjentene jobbet tolv timer, men hadde hverandre. I dag jobber alt fra renholdere til Foodora-ansatte mer individuelt og må ta mye ansvar alene

– Nå har vi laget en musikal om Oslo, om fattigdom, sier regissør og teatersjef Runar Hodne ved Oslo Nye Teater.

Timingen er ikke tilfeldig. Det blir tydelig at dette er et tema han brenner for.

– Dette teateret har i altfor lang tid hatt seriøse eksistensielle økonomiske utfordringer, erkjenner Hodne.

Ble reddet fra konkurs. Nå varsler han ny krise: – Ikke bare arbeidsplasser som trues, sier teatersjefen ved Oslo Nye

– Passer godt nå

De siste årene har vært utfordrende ved det kommunalt eide teateret som stadig må forholde seg til krevende kutt i driftsstøtte og stillinger – senest på nyåret ble det klart at ytterlige 20 årsverk skal kuttes.

– Personlig vet jeg egentlig lite om hva fattigdom helt reelt er. Det er det mange i publikummet vårt som ikke vet. Samtidig må teateret for andre gang si opp over 20 ansatte – så vi vet jo litt om konsekvensene av «fattigdom».

– Tematisk sett passer det jo godt å sette opp «Ungen» nå; vi bakser med økonomien, påpeker Hodne.

Vil ta musikalen «tilbake»

I teaterets nyoppsetning av «Ungen» – skuespillet som Oslo-forfatteren Oskar Braaten skrev fra arbeidersamfunnet rundt fabrikkene ved Akerselva for over 100 år siden – er handlingen satt til en nær og dyster framtid. Velferdsstaten sliter, avstanden mellom fattig og rik øker.

Musikalen, som hadde premiere tidligere denne måneden, spilles til og med 25. mars på Hovedscenen i Rosenkrantz’ gate 10.

– Vi er storbyteateret, Oslos eget teater. Da må vi sette opp historier som befolkningen kan kjenne seg igjen i. Oslo Nye var det opprinnelige musikalteateret i Oslo. Målet vårt med «Ungen» var å ta musikalen tilbake til oss, på vår måte, sier teatersjefen.

«Jeg så deg på kafé i helgen, men er ikke du sykmeldt, da?». Kathrine (36) skrev en musikal om erfaringene som «naver»

– Det er akutt 

– «Ungen» er skrevet i en tid med veldig store forskjeller mellom øst og vest, påpeker Hodne.

Selv vokste han opp i en tro om at det var i gamle dager, at slik er det ikke mer, men det stemmer ikke, mener han.

– Det er akutt at vi snakker om barnefattigdom i Oslo. Det snakkes om det politisk, men altfor lite i andre sammenhenger.

Hodne mener oppsetningen på mange måter også er et stykke folkeopplysning.

– Vår påstand er at hvis du er alene og ikke har penger, må du klare deg helt selv i dag. Foreldrene i «Ungen» jobber dobbelt. Så du har kanskje en barnehage på dagtid, men du må jo ha noen som passer på ungen din når du går på jobb på andre runde.

Dette er hverdagen til mange av dem som går på jobb hver dag i byen vår allerede i dag, mener regissøren.

– Må være din egen sjef

– Hvis du er rengjøringspersonale i et firma med adresse i Irland, har du heller ikke de samme rettighetene hos Nav. Du må være din egen sjef, du er overlatt til seg selv. Omtrent daglig kommer det historier om folk som reelt sliter, folk som i utgangspunktet ikke burde slite. Det er folk som har jobb som likevel må hente mat, forteller Hodne.

Han peker på at mange må klare seg alene, i små familieenheter og uten støtte fra andre.

– Fattigdommen var brutal den gangen på Braatens tid, det var helseproblemer, fabrikkene var tøffe, men det oppsto sterke sosiale strukturer der man hjalp hverandre. Det ble et tett samhold. I dag finnes de strukturene mye mindre, man er overlatt til seg selv og egne problemer. Fattigdommen nå er annerledes, mer fremmedgjort og vanskeligere å «deale» med.

– Hjerteskjærende

Catharina Vu spiller hovedrollen som Milja, som blir gravid med av-og-på-kjæresten Julius. Han er ikke helt til å stole på i kjærlighetslivet, og når han i tillegg mister jobben sin, står Milja alene med barnet. Hun må ta et tungt valg, og gir fra seg barnet til adopsjon.

– Å dykke inn i denne historien som Oskar Braaten skrev for over 100 år siden, og kjenne at den fortsatt er relevant, gjør inntrykk, forteller hun.

– Jeg føler meg heldig. Jeg bor trygt sammen med mannen min og barnet vårt. Men noen steder i byen, for eksempel rundt Grønland, der ser man mange ungdommer ute sent på kvelden. Kanskje har de ikke noe annet sted å være. Kanskje bor de i små leiligheter med mange søsken, og må finne seg selv og sin plass ute i gatene.

– Det er hjerteskjærende å tenke på at de må ta så mye ansvar selv. Samfunnet burde hatt flere aktivitetshus og møteplasser. Vi må ta vare på fremtiden vår, understreker Vu.

– Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Jeg forsto virkelig det sitatet først da jeg fikk barn selv.

– Ensomme i dag

Vu opplever at vi er mer ensomme i dag, at vi lever mer fragmentert og fjernt fra hverandre nå enn før. Ensomhet er også en form for fattigdom, mener hun.

– På Oskar Braatens tid jobbet fabrikkarbeiderne lange dager. Det fantes nok sikkert ensomhet da også. Kanskje var flere i samme situasjon samlet da. Fabrikkjentene jobbet tolv timer, men de hadde hverandre. I dag jobber mange mer individuelt – alt fra renholdere til Foodora-ansatte – og må ta mye ansvar alene.

– Dette er rett og slett flaut. Ville noen plassert søppel ved siden av Sinnataggen i Frognerparken?

Hun tenker seg om.

– Vi er ganske ensomme i dag. Sosiale medier viser ofte en polert virkelighet. Det kan skape en følelse av at alle andre har det bedre. På T-banen sitter alle med mobilen. Jeg kan ikke irritere meg over det, for jeg gjør det selv.

– Vi trekker oss inn i våre egne små bobler. Da blir det vanskeligere å si at man sliter. Mange er mer hjemme, mer alene. Jeg tror faktisk flere sliter psykisk nå, og at vi vet mindre om hvordan det egentlig går med hverandre.

– Kan gjøre en forskjell

Men Vu er optimist – håpet er aldri langt unna.

– Jeg har tro på at vi sammen kan gjøre en forskjell. Det kan handle om å stemme – mange lar være fordi de tenker at stemmen deres ikke betyr noe. Man kan engasjere seg frivillig, besøke eldre, støtte organisasjoner. Jeg blir veldig engasjert av dette! ler hun.

Hva med øst/vest-skillene i byen som musikalen skildrer? Finnes de fortsatt?

– Ja, det tror jeg. Jeg så en dokumentarserie på TV 2 der en skoleklasse fra østkanten og en fra vestkanten møttes og snakket om fordommer. Det var et fint eksperiment. Noe stemte, mye stemte ikke. De rike brukte mer penger på klær, de fattige hadde mindre å rutte med.

– Men egentlig er vi ikke så forskjellige. Vi har de samme håpene og drømmene. Vi vil bli sett. Det finnes et punkt der mer penger ikke gir mer lykke. Noen ganger sårer vi andre for å beskytte oss selv. Men hvis vi er åpne, kan vi møtes.

Han donerte over 500 skulpturer til byen. De gikk inn i grunntanken om å skape gode bomiljøer. Dette er Oslos største filantroper