«Jeg så deg på kafé i helgen, men er ikke du sykmeldt, da?». Kathrine (36) skrev en musikal om erfaringene som «naver»

Kathrine Grooss Tendal (36) har hørt det meste som smertepasient.

«Men si meg, har du prøvd yogaaa», synger hun, etter melodien til hiten fra Disneys «Frozen», før hun bryter ut i latter.

– En musikal om å være sykmeldt? Hvordan kommer man på det?

– Jeg har opplevd så mye i tiden som sykmeldt som jeg kan klage på, men så bare tenkte jeg... Er det ikke morsommere om jeg synger det, ler hun.

Og synger noen småsnutter for oss: «Logger inn på NA-H-AV, de har sendt et brev» (melodi fra «Beauty and the Beast»). Og så har du sangen om å være alene hjemme, veldig mye alene hjemme, som minner sterkt om låta «On My Own» fra musikalen «Les Miserables».

Da det smalt i Oslo tok Ole John fatt i kameraet sitt. Fra balkongen på Carl Berner fortsatte han å fotografere den samme utsikten i ti år

– Det bare datt ut

– Jeg logget meg på NAV en dag, og så bare datt det ned en sang om det i hodet mitt, forteller hun. 

Til slutt ble det nok sanger til å sette opp en hel musikal om erfaringene sine på  Goldie Bar & Scene i sentrum.

Som utdannet sanger og musikkpedagog er aldri musikken langt unna, selv ikke da hun befant seg langt inne i byråkrati og skjemavelde. 

Med egne tekster til kjente melodier danser hun og fire andre på scenen ut erfaringene som «naver», og synger om fordommene hun har blitt møtt med.

Som langtidssykmeldt mangler det ikke på råd og meninger fra legen og andre folk rundt. Som å prøve yoga. Eller å spise loff.

Men når du har endometriose som ingen har tatt seg bryet med å finne ut av ennå, og du vrir deg i smerter som er en tier på skalaen flere dager hver måned, når du har så vondt at du ikke kan gå på skole eller jobb, ikke engang klarer å komme deg opp av sengen, kanskje til og med besvimer – da er ikke lettvinte råd eller slitte fordommer løsningen.

– Det gikk ikke lenger

– Jeg lå på sengen i fosterstilling med kramper. Jeg visste jo at det ikke ville hjelpe å spise loff. Men da var jeg blitt 19 år, og det hadde virkelig eskalert. Det gikk ikke lenger, og jeg gikk til legen og sa at her er det noe galt.

Det var først tre år senere – da hun selv tok kontakt med en gynekolog – at hun endelig fikk diagnosen. Etter hvert fikk hun en henvisning til Ullevål sykehus. For Kathrine endte årene med smerter med en hysterektomi. Livmoren ble fjernet.

At hun da ikke lenger kunne få barn, at hun ble satt i tidlig overgangsalder som 32-åring – det var verdt det. Smertene var ikke til å leve med lenger.

– Jeg hadde jo aldri klart å ta vare på et barn i den tilstanden uansett.

– Det var utrolig skremmende

Hysterektomien ble løsningen for Kathrine, men den kostet.

– Du blir satt på noen medisiner som setter deg i kunstig overgangsalder, og det er tøft i seg selv. En bivirkning kan være at man får suicidale tanker, nærmest over natten. Det var utrolig skremmende å være alene med, forteller hun alvorlig.

Etter operasjonen tok det lang tid å komme seg til hektene.

– En ting er at du har blitt operert, men du skal også finne tilbake til deg selv, eller til den du er nå, forteller Kathrine.

– Og når smertene har vært så lenge i kroppen, da sitter det jo i nervene.

Det tok tid før Kathrine var frisk nok til å begynne å jobbe igjen og komme seg tilbake til arbeidslivet.

Philip (26) tok et valg: – Jeg så ingen framtid i livet

– Jeg ville skjerpe meg

Nå har hun altså gjenskapt noe av det hun opplevde som NAV-bruker den gangen.

– Det er et fiktivt NAV-univers jeg har laget på scenen. Når man er på NAV, er det også et fellesskap der. Det er veldig mye som er en god idé med NAV, men … hun drar på det.

… men?

– Men det er et system som kanskje har blitt litt for mye «huk av denne boksen», og ikke å møte folk som et helt menneske. Det er for stort. Man bruker for mye tid på formaliteter og på byråkrati som tar alt for mye tid. Og så er det et juridisk språk. Jeg ser jo at de prøver å gjøre det forståelig, men det er vanskelig å forstå noen ganger.

Når man er sykmeldt og avhengig av NAV, kan det også være tøft å følge med på debatten om sykefravær i Norge. 

Kathrine forteller at hun har opplevd at det å være syk ofte blir snakket ned. Hun er lei av politikere som snakker om at det bare handler om «å stå opp om morran».

– Det provoserer meg. Man kan ikke skjerpe seg ut av sykdom, sier Kathrine.

– Men jeg har villet det. Som jeg har villet det! utbryter hun.

– Det er så mye skam

Da Kathrine først ble dårlig, gikk hun på de typiske, korte «to uker av gangen»-sykmeldingene.

– Jeg prøvde å gjøre meg friskere og friskere. I starten prøvde jeg å ta meg sammen, skjerpe meg, bite tennene sammen og komme meg videre og trosse det.

Men på et tidspunkt sa kroppen stopp.

Kathrine strakte seg for langt, og det tror hun mange andre gjør også. Og hun mener at kanskje, hvis vi hadde hatt en annen måte å snakke om kronisk sykdom og utmattelse på, hadde flere klart å kjenne igjen symptomene før det blir så alvorlig at man blir langtidssykmeldt eller ufør.

– Jeg tror noe med hele retorikken om hvordan vi snakker om sykdom gjør at folk faktisk ender med å bli utbrent over mye lengre tid. Det er så mye skam i det å være syk. Vi snakker det ned. Når man ikke bidrar til samfunnet gjennom jobb, hvem er man da, liksom, spør hun retorisk.

Redd for å bli stemplet

– Da jeg falt utenfor arbeidslivet, kjente jeg at det tok tid for meg å finne hva slags verdi jeg har som menneske. Alle kan bli syke på et eller annet tidspunkt i livet. Men det hjelper ikke at offentligheten rundt deg snakker som om det er noe du bare kan slutte med.

Endometriose synes ikke utenpå, og i perioder har hun vært redd for å bli stemplet som ikke syk nok og at hun burde være i jobb. Særlig hvis hun tok seg en tur ut en dag, og smertenivået var mulig å holde ut.

Politiet stengte galleriet til Pål på dagen: – Har lagt livsverket mitt i grus

– Er det noe man trenger når man er sykmeldt, så er det jo å se andre mennesker. Jeg hadde en periode hvor jeg satt på trikken fordi jeg ikke klarte å gå. Jeg satt på trikken en hel runde bare for å se at det fantes andre mennesker der ute. Men jeg har vært redd for å bli sett ute.

Som en av replikkene i musikalen lyder:

«Jeg så deg på kafé i helgen, men er ikke du sykmeldt, da?»