Natt til søndag stiller vi klokka igjen – men før hadde Oslo flere forskjellige klokkeslett

Se for deg at det er desember 1894. Du har nettopp ankommet Vestbanestasjonen i Kristiania og haster videre mot Østbanen for å rekke et nytt tog. Et blikk på lommeuret beroliger deg: Det er fortsatt noen minutter til avgang.

Men når du kommer fram til Østbanestasjonen, har toget allerede gått.

Du ser på uret igjen. Hvordan er det mulig?

Vestbanen fulgte drammenstid

I dag virker en slik situasjon usannsynlig. Men for litt over 130 år siden brukte man i Norge lokal soltid. Det betydde at klokkeslettet varierte fra sted til sted, avhengig av når sola sto høyest på himmelen.

– Tidsforskjellen ble en større utfordring etter hvert som kommunikasjonene ble utbygget i andre halvdel av 1800-tallet, forteller Marie Skoie (52), direktør ved Oslo Museum.

Skoie har tidligere forsket på overgangen fra lokal soltid til felles klokketid i Norge. I 2002 skrev hun hovedfagsoppgave om temaet.

– Full vilkårlighet

Utover 1800-tallet ble det bygget stadig flere jernbanestrekninger i Norge.

Togene måtte gå etter en rutetabell, men hva skulle klokka være? 

Løsningen ble jernbanetid, der man langs hele jernbanestrekninger holdt seg til samme klokketid.

For togene som gikk fra Østbanen, gjaldt dermed kristianiatid, mens Vestbanen fulgte drammenstid. Forskjellen var bare noen minutter, men det kunne likevel være nok til å skape problemer for reisende som skulle bytte tog.

– Han som først foreslo å samle tiden, viste til at forvirringen var et problem, men det var ikke alle enige i, forteller Skoie.

Det var stortingsrepresentanten fra Venstre, Otto Blehr, som tok initiativ til forslaget om en felles norsk klokketid i 1885. Han mente at det hersket en «fuldstændig Vilkaarlighed», og viste blant annet til at telegrafstasjonene fulgte kristianiatid, mens jernbanen kunne benytte andre klokkeslett.

Men hvorfor hadde egentlig forskjellige steder sin egen tid?

Bekmørk historie skjuler seg under skolegården på vestkanten – nå tas spesielt grep

Da sola bestemte tiden

– Før Norge fikk felles klokketid, var det stedets soltid som var gjeldende. Sola bruker én time og 47 minutter fra lengst vest til lengst øst, så da hadde vi nesten to timers forskjell, forklarer Skoie.

Fordi jorda roterer, står sola høyest på himmelen til forskjellige tider rundt om i landet. For hver lengdegrad utgjør forskjellen omtrent fire minutter.

Mellom Kristiania og Bergen var forskjellen omtrent 22 minutter. Reiste man østover eller vestover, måtte man derfor stille klokka for at den skulle vise riktig lokal tid.

For folk flest var de forskjellige klokkeslettene likevel ikke nødvendigvis noe stort problem.

– Man var jo mer vant til å forholde seg til tiden ved å se på den nærmeste kirkeklokka. Den vanligste transportformen var skyss med hest og kjerre eller båt, forteller Skoie.

Det var heller ikke alltid nødvendig å eie en klokke. Man kunne se på sola, eller følge med på hvor skyggene fra bygninger og fjell falt. Når skyggen fra en bygning traff et bestemt merke, visste man omtrent hva klokka var.

Etter hvert ble også lommeur mer utbredt, men forholdet til tid var fortsatt annerledes enn i dag.

– Minutter var ikke nødvendigvis like viktig som i dag – med mindre du skulle rekke et tog, sier Skoie.

Klokker med flere visere

Med utbyggingen av jernbanen ble det stadig viktigere å holde styr på de forskjellige klokkeslettene. Både jernbaneansatte og reisende måtte derfor finne løsninger for å kunne følge flere tider samtidig.

Ifølge Jernbanedirektoratet hadde enkelte konduktører spesiallagde lommeur med to sett visere, ett for jernbanetid og ett for lokal tid. Også reisende kunne skaffe seg slike klokker.

– De hadde både forskjellige klokker og klokker med flere visere. Her er et reiseur i gull med to minuttvisere som gjør at du kan holde rede på to tider samtidig, der det er forskjell på under en time, forteller Skoie og viser en illustrasjon.

En annen løsning var å ta med seg en almanakk. Den inneholdt tabeller som viste hvor mange minutter man måtte legge til eller trekke fra for å finne den lokale tiden rundt om i landet.

Også telegrafen skapte utfordringer. De norske telegrafstasjonene fulgte først københavntid, før de i 1866 gikk over til kristianiatid.

I en periode måtte man derfor forholde seg til både lokal tid, telegraftid og jernbanetid i Kristiania.

Selv om de forskjellige klokkeslettene kunne skape forvirring, var det langt fra alle som ønsket en felles tid. Da forslaget om norsk normaltid kom opp i Stortinget i 1887, ble det enstemmig nedstemt.

Motstanden var spesielt stor i distrikter uten jernbane, men også Jernbanekomiteen (i dag samferdselskomiteen) var lite begeistret for Blehrs forslag om å innføre samme tid for hele landet. Heller ikke de naturvitenskapelige universitetsmiljøene anbefalte noen endring.

– Det var tydeligvis ikke like stor tidsforvirring alle steder. Hvorfor skulle man innføre en kunstig tid som ikke fulgte solas gang på himmelen? spør Skoie.

Hadde skjedd en holdningsendring

Da spørsmålet ble tatt opp igjen bare seks år senere, hadde holdningen til en felles klokketid endret seg veldig, forteller Skoie.

– Det kan skyldes flere faktorer. For det første hadde flere europeiske land innført felles tid. Det forelå til og med sterke anbefalinger fra internasjonale, naturvitenskapelige møter.

Hun legger til at bedre økonomi gjorde at Stortinget besluttet å bygge ut jernbanenettet ytterligere, og telefonen ble tatt i bruk. Den spredte både nyheter og tidssignaler enda mer effektivt enn telegrafen, og avisene skrev om flere internasjonale nyheter.

En lov om norsk normaltid ble lagt fram for Stortinget, og den største diskusjonen denne gangen var hvilken målform den skulle ha. Dette ble den første loven skrevet på nynorsk. 

Den nye fellestiden

Fra 1. januar 1895 skulle den nye loven tre i kraft, og hele Norge skulle følge samme klokkeslett.

Den nye normaltiden tok utgangspunkt i den 15. lengdegraden øst for Greenwich i England. Noe som betydde at man i Kristiania måtte stille klokka omtrent 17 minutter fram.

Dagen før overgangen kunne innbyggerne i hovedstaden lese følgende i Aftenposten: «I morgen begynner den såkalte normaltiden, eller den nye fellestiden for Norge».

Det finnes få kilder på hvordan folk i Kristiania reagerte på at klokkene skulle følge en ny tid. 

– Jeg har funnet noen beskrivelser av at urmakerne hadde åpent lengre de første dagene i januar, og at mange kom til dem for å stille uret sitt etter ny tid, forteller Skoie.

Andre kilder viser at ikke alle tok i bruk den nye tiden med en gang. I et minnemateriale fra Toten beskrives den nye tiden som jernbanetid til langt inn på 1900-tallet, og vi kan anta at den lokale soltiden fremdeles var gjeldende der i en god stund til.

– Tror mange har kommet på jobb en time før

Natt til søndag 25. oktober skal vi igjen stille klokka én time tilbake, fra klokka 03.00 til 02.00, når sommertiden tar slutt.

For de fleste skjer det i dag automatisk på mobilen og smartklokka, men Skoie påpeker at også dagens teknologi kan skape forvirring.

– Klokker og telefoner som er koblet til internett eller satellitter, blir automatisk stilt til riktig tid uten vår hjelp. Vi kan derfor glemme å stille analoge instrumenter til riktig tid, i tide. Jeg tror mange fremdeles har historier fra hvordan de har kommet på jobb en time før, eller en time etter en avtale, sier hun.

Takk til Marie Skoie ved Oslo Museum for god hjelp med historiske kilder og kvalitetssikring av artikkelen.

Kilder:

Marie Skoie: «På høy tid med ny tid – Ikke bare Kristianiatid», St. Hallvard (2019).

Marie Skoie: «Da tiden ble normal», Kartverket (2011).

Jernbanedirektoratet: «Da tiden gikk på skinner».

Aftenposten, 31. desember 1894 (Nasjonalbibliotekets Nettbibliotek).

I over 100 år har bare kvinner bodd her. Ulrikke (23): – Jeg blir stolt hver gang jeg viser folk hvor jeg bor