Kari Svendsen har bestemt hvem hun skal testamentere sine to beste banjoer til: – De liker ikke at jeg sier det

Kari Svendsen, oppvokst i Bjerregaards gate på Ila, og i dag bosatt noen kvartaler unna, har allerede bestemt seg for hvem hun skal testamentere sine to beste banjoer til.

Kari Svendsen har trukket fram fra glemselen mange av våre kjæreste Oslo-viser

Den ene Deering-banjoen skal til Terje Kinn, Øystein Sundes banjospiller, og den andre skal Stian Carstensen arve.

– De liker ikke at jeg sier det og svarer bare «du skal jo ikke dø», ler hun.

Slik føles det jo med Kari Svendsen: Hun har alltid vært her og kommer alltid til å være det.

Ingen selvbiografi

Alltid med banjoene, for det viser seg altså at hun har hatt mange – noen av dem har hun måttet selge på grunn av skattekrav. Alltid med visene. Og alltid i godt selskap med andre viselegender, ikke minst Lillebjørn Nilsen, som hun bevarte et vennskapsforhold til livet ut, lenge etter at ekteskapet deres tok slutt.

Det står en pappkasse med brev hun i sin tid skrev til Lillebjørn. Han sparte på dem, og etter hans død i januar, fikk hun dem tilbake av Mairead, kona hans. Men de skal ingen få lese, sier Kari Svendsen og erklærer:

– Jeg skal aldri skrive noen selvbiografi.

DEBATT

– Takk, Lillebjørn. Jeg er så takknemlig

Musikalsk minnebok

Kanskje blir det nye albumet som nå er sluppet stående som en musikalsk biografi over hennes virke? 

Det byr på 13 møysommelig utvalgte sanger fra hele karrieren hennes – i spennet fra en skillingsvise fra 1869 og revyviser til sanger av Rudolf og Lillebjørn, begge Nilsen.

Folk rundt henne tok initiativ til utgivelsen, fordi Kari Svendsen aldri har likt å gå i studio. Derfor ble det bare tre soloalbum, «Kari Svendsen» (1978), «Solskinn og sang» (1982) og «Kari går til filmen» (1991), der det siste kom i 1991.

Produsenten av «Kari Svendsen Spesial!», samtidsmusikeren Rolf-Erik Nystrøm, kaller henne «et levende orakel på alt som handler om viser og Oslos historie».

– Hun har også en forståelse av hvorfor og hvordan ting var og har blitt slik de er. Hun har dermed en viktig rolle i å oppdra oss alle til gå visere inn i fremtiden, da hun kan lære oss om fortidens feil og sorger, men også håp og lykke, lyder det fra Nystrøm i platens notater.

Åse Kleveland minnes Lillebjørn Nilsen: – Jeg tror han har trøstet mange

– Gjøre forskjell

Selv nøyer Kari Svendsen seg med å si at hun har et lite håp om å utgjøre en forskjell gjennom å fremme bra tekster og bra viser, som har et innhold som kan bety noe for oss alle.

– Særlig i en tøff, vanskelig hverdag når verden er slik den er nå. Jeg ser det når jeg er ute og spiller, og når jeg prater med folk, hva disse visene betyr for folk. Hva de gir dem. Jeg får mange tilbakemeldinger, mer og mer nå med årene – også fra unge folk.

Kari Svendsen tror folk lar seg fascinere av de gamle visene «fordi det er så fine historier bak» og fordi de er så bra skrevet.

– Mye av det som skrives i dag, er litt grunt og knapt, kanskje noen få korte vers. Kanskje arrangementer og melodier har begynt å bety mer enn tekstene, funderer hun – men medgir at hun ikke hører mye på dagens musikk fordi hun «blir så irritert».

Steinar Ofsdal om Lillebjørn: – Skulle ikke du leve evig, slik musikken din skal

Trenger publikum

– «Hva er dette for noe tull?», tenker jeg. Så jeg har fortsatt med mitt og det jeg tror på.

Og det har hun gjort live, på utallige turnéer og konserter, ofte bare hun og banjoen. Kari Svendsen sier hun er fullstendig avhengig av publikumsrespons.

– Det er to typer musikere. Du får ikke noe navn av meg, men den ene typen spiller med øynene lukket og synes det er greit med en mørklagt sal. Så har du meg, som får hetta av ikke å finne et blikk i salen å synge til. Musikk er jo kommunikasjon. Vi er der for publikums del, ikke for vår egen.

Lillebjørns beste venn: – Rett før jul ble mitt siste møte med han. Igjen berikende samtaler til langt på natt

Lillebjørn sang med

Under innspillingen av «Kari Svendsen Spesial!» hygget hun seg for første gang i innspillingsstudio med et kremlag av norske musikere. 

Hun forteller blant annet om en heidundrende ny versjon av «Tanta til Beate», der Knut Reiersrud boltrer seg.

– Den er så annerledes at jeg nesten er glad vi ikke rakk å spille den for Lillebjørn da vi besøkte ham bare tre dager før han døde. Han var sliten etter at han sang med på «God natt, Oslo», noe vi tok opp og har med på platen.

For Kari Svendsen, som aldri har skrevet egne låter, men tolket andres, har latt musikerne sine få frie tøyler. Produsent Nystrøm har vært trofast mot én ting: Det er mye banjo å høre.

Lillebjørns musikk strømmet fra høytalerne da hundrevis fulgte i artistens fotspor: – Jeg blir helt rørt

– Må øve

Kari Svendsen startet med klassisk fiolin i Ila skoles pikeorkester og lærte å lese noter. Det var kjærlighet ved første blikk da hun som tenåring kom over en banjo.

– Jeg ble helt bergtatt, jeg øvde i timevis hver dag. Jeg hadde talent for banjo og tok det veldig fort. Det var inspirerende – og så skilte jeg meg raskt ut. Det var lett å kjenne meg igjen blant alle som spilte gitar og sang Joan Baez. Det var tilfeldig – men også et bevisst valg fra min side. Banjoen ble levebrødet mitt.

TikTok-stjernen Haldis (100) deler hvordan Oslo har forandret seg de siste 100 årene. Her er hennes råd til unge mennesker

Som 74-åring, må hun imidlertid gjøre noe hun ikke har pleid å gjøre: Øve på spillingen.

– Det trengte jeg ikke før, men det må jeg nå fordi jeg er 74 år og trenger å øve for å holde fingrene myke. Men stemmen min er blitt bedre med årene. Jeg har ikke gjort noe for det, annet enn at man gir litt mer «f» og ikke er redd for å drite meg ut lenger.

Det vil TV-seerne etter hvert få oppleve. For når «Kari Svendsen Spesial!» slippes med to konserter på Riksscenen ved Schous plass fredag og lørdag, kjenner NRK sin besøkelsestid og gjør opptak.

Gro er overrasket over at den vesle jentas betraktninger fra fjerde etasje på Torshov ikke har fanget oppmerksomheten til flere