– Lytt til meg når jeg sier personlighetsforstyrrelser trenger hjelp – jeg ble feildiagnostisert med en slik diagnose

Jeg har aldri vært så bevisst fordommer mot psykisk syke som etter det halvåret jeg hadde diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det skremmer meg at vi er i ferd med å miste en trygg havn der personer med slike lidelser blir ordentlig sett og forstått—nemlig personlighetspoliklinikken ved Ullevål.

Jeg og alt for mange jeg har møtt som psykiatrisk pasient har blitt feildiagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF), og fått dårligere behandling som resultat av dette.

Disse har i realiteten hatt diagnoser som PTSD, schizofreni, bipolar, autisme, eller noe helt annet. Spesielt som kvinnelig psykiatrisk pasient med et litt mer komplekst sykdomsbilde, er en ekstra utsatt.

Diagnosen som endret alt

Alle jeg har snakket med som har hatt EUPF-diagnosen, kan fortelle at møter med psykiatrien blir langt vanskeligere. I mitt tilfelle fikk jeg diagnosen da min psykolog skulle ut i permisjon.

Jeg kjente meg ikke igjen i kriteriene, men idet diagnosen ble satt, mente plutselig nesten alt av helsepersonell at jeg hadde nettopp dette. Da diagnosen forsvant, forsvant også disse påståtte problemene. 

Omtrent samtidig som jeg fikk diagnosen EUPF, fikk jeg tics, altså ufrivillige bevegelser og lyder. Dette var et resultat av at jeg var på vei inn i en depresjon, på grunn av min bipolare lidelse.

Ingvild (21) trosser sykdommen: – Ofte voldsomme smerter

Fordi disse plutselige ticsene var såpass intense og fordi jeg var såpass deprimert, ble det bestemt at jeg måtte legges inn. Mens jeg var der, ble både depresjonen og ticsene verre for hver dag som gikk, akkurat som før innleggelsen.

Gjemte meg på badet med kniv

Fordi EUPF kommer med en antagelse om at en ikke bør være innlagt, tross min historie med å ha blitt hjulpet av innleggelser (både før og siden), ble jeg skrevet ut på mitt sykeste noensinne.

Det var ikke på tross av, men på grunn av min dårlige tilstand at jeg ble skrevet ut. Da jeg kom hjem var jeg paranoid—noe som var helt nytt for meg—og jeg var overbevist om at naboene mine skulle bryte seg inn og angripe meg.

Jeg gjemte meg på badet med kniv for å forsvare meg selv. En nær venninne som er lege, uten å vite hvor ille det faktisk var, var helt forskremt av hvor syk jeg var da jeg ble overlatt til meg selv. Hun fryktet for livet mitt.

Det var ydmykende og skremmende

Med feil diagnose og uten muligheter for å kommunisere på grunn av voldsomme tics, så jeg hvilke fordommer personer diagnostisert med personlighetsforstyrrelse blir utsatt for.

De antok at det var relasjonelle problemer som gjorde meg dårligere, fremfor at jeg var på vei ned i en depresjon, og at jeg hadde nyoppstartet tics. Da er det veldig vanlig at en blir verre uavhengig av innleggelse.

Etter dette ble alt verre og verre. Ingen lyttet da jeg prøvde å formidle hva jeg gikk gjennom. Jeg fikk beskjed om å skjerpe meg, jeg ble kjeftet på og beskyldt for å lyve om sykdomshistorikken min da den ikke stemte overens med diagnosen.

Til og med ticsene mine ble av noen antatt at måtte være tilgjort. Det var ydmykende og skremmende.

Endelig tatt på alvor

Alle jeg møtte var mer opptatt av å overbevise meg om at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse, fremfor å faktisk lytte til problemene mine. Den pliktoppfyllende pasienten som alltid gjorde som hun fikk beskjed om, livredd for kjeft, ble erklært et problem som bare motsatte seg.

Mari fra Rødt: – Jeg har bodd i flere andre norske byer, men aldri på et sted som er så klassedelt som Oslo

Idet diagnosen ble fjernet, ble jeg endelig tatt på alvor, og sendt i taxi til Ullevål akuttpsykiatrisk. Etter god hjelp her over flere måneder, samt elektrosjokkterapi, ble jeg endelig kvitt depresjonen som bare hadde blitt gjort verre av behandlingen jeg fikk som en med EUPF.

Fordommer fra en uopplyst tid

Jeg kan ikke forestille meg hvor mye verre det må være dersom en på toppen av hvordan en blir møtt, faktisk lever med symptomer på en personlighetsforstyrrelse. Da vil en gjerne streve veldig med å forstå seg selv, og ha problemer med samhandling med andre mennesker. Dette blir ikke akkurat bedre av å bli behandlet slik jeg ble.

Venner jeg har med personlighetsforstyrrelse lider veldig. Flere er traumatiserte, som er grunnen til at de har lidelsen. En kan også bli traumatisert – slik jeg ble – av måten jeg ble møtt som pasient med personlighetsforstyrrelse.

Jeg kan ikke forstå hvordan en kan se hva disse menneskene går igjennom, for så å behandle dem slik jeg ble behandlet. Psykiatriske pasienter trenger ordentlig hjelp basert på den kunnskapen som finnes, fritt for fordommer fra en uopplyst tid.

God behandling forsvinner

Flere ledende forskere på feltet, sammen med en rekke bruker-, pårørende- og fagorganisasjoner har belyst konsekvensene av mangelfull eller feilaktig behandling. De fremhever at det i dag finnes god behandling, men da må denne kunnskapen og behandlingen tas i bruk.

DEBATT

– For andre kan det å måtte stå på bussen være litt irriterende, for meg betyr det mye

Det finnes god behandling for personlighetsforstyrrelse, og et sted som tilbyr slik behandling er personlighetspoliklinikken ved Ullevål. Et behandlingstilbud som Oslo universitetssykehus nå vil omorganisere, eller i essens, legge ned.

Konsekvensen er at pasienter som andre har gitt opp nå kan miste sin mulighet til behandling. Færre vil få hjelp og et unikt fagmiljø splittes og raseres.

Det vil først og fremst skade de som strever, men også samfunnet i sin helhet. Svært mange har en personlighetsforstyrrelse. Dersom vi fjerner dette tilbudet vil færre av disse kunne leve verdige liv. Det kan vi ikke la skje.